admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Oscar Wilde skrev en gang “Everything popular is wrong”. Hvilket noe er feil eller rett i underholdningsbransjen er for meg en direkte smakssak. Om du liker Powerpuff-jentene eller Selena Gomez – ja, det har du faktisk rett til. Gjenoppliving av zombie-sjangeren i populærkultur er et faktum, og du kan velge å hate med et rødt øye, eller å faktisk nyte det sjangeren tilbyr, inklusiv det ferske spillet Dead Island.
Dead Island (jeg spilte 360-versjonen) er en førstepersons zombieslakter som har fått til nå lunkne kritikker. Spillet holder i skrivende stund 71 på metacritic, et tall som jeg etter mange timer med Dead Island ikke kjenner meg igjen i. Det er for så vidt greit at den fisefine spilljournalistiske mafiaen ikke liker spillet, jeg liker Dead Island, det er deres tap og min gevinst. Mange av kritikerne har gått inn i felten med feil forventning til hva Dead Island skal være. Det er deres sak, men det blir noe urettferdig mot spillets kvaliteter. Spillet tilbyr ærlig talt en god del trekkplaster, story og svigermor-sjarm er ikke noen av dem.
Storyen i Dead Island har blitt kritisert for å være platt, kjedelig og forutsigbar. Dead Island har ikke en dyp, forstyrrende og forvirrende storyline, det er klinkende klart fra du tar spillet ut fra plasten og starter kampanjen. Spilleren befinner seg på en ferieøy i tropiske omgivelser, den påfølgende klubbkvelden blir særdeles fuktig og vips neste morgen så er nesten alle øyas beboere gjort om til zombier. Dette opplevde jeg som en helt grei måte å sparke spillet i gang på – blod, skrik og vold fylte raskt tv-skjermen.
Ut ifra den godt regisserte traileren som tok spillverden med storm tidligere i år, skulle en kanskje forvente regi og historiefortelling på Uncharted eller Kojima-nivå. Disse forventingene settes likevel fort til side når du faktisk spiller Dead Island. Min tanke er at en mesterlig regi ville vært plagsomt i Dead Island, simpelthen fordi at du befinner deg i et splatterhelvete der gameplayet og omgivelsene er spillets eneste virkelige trekkfaktorer.
Masse kuttscener med forsøk på å skape karakter og spenning ville du ha raskt trykket deg igjennom, fordi spillet står på helt andre søyler enn historien. Spillet gjør voldelig nedslaktning til god underholdning, på samme måte som Evil Dead-serien og R. Rodriguez-filmen Machete. Spillet kan skremme til tider, men gladvold er den dominerende følelsen jeg får av å spille det. Skremselen er kortvarig og du vil ta deg selv i å le over at zombien som skremte deg for kort tid siden er redusert til en blod- og innvolls-pøl på gulvet.
De ledende akkordene i spillets progresjon er groteskhet, blodflyt og moro. Det er alt spillet er, og dette gjør spillet sjeldent bra. Knapt et sekund passerer uten å sanse dreping, skrik og kroppsdeler som fyker av. Gameplayet består av å slå, banke, kutte, og lemleste utallige zombiehorder for å tjene xp-poeng og oppgradere skills & våpen. Dette skjer i et tropisk ferieparadis med boogieboards, bungalower og hotellbarer med alkohol og hermetisk mat. Settingen er egentlig ganske gøy, frisk og er nok det nærmeste samtlige gamere kommer Papa-Ny-Guinea dette året. Jeg er glad for at dette ikke ble nok en ensidig korridor-shooter, da å drepe på strender og vakre fjellskrenter er relativt sjeldent og forfriskende i førstepersons-sjangeren.
Likevel blir det etter hvert en del spankulering i øyas kloakksystem, som var noe monotont og klaustrofobisk. Denne delen av spillet føles noenlunde lang og frustrerende, mye grunnet at zombier i overdrevet antall kaster seg over deg i en trang tunnel-sjakt og vips – game over. Ved å dø mister du riktig nok bare litt penger, men mange bekker små. Etter å ha ventet i fem sekunder er du tilbake akkurat der du slapp, som om ingenting hadde hendt. Dette er en kul måte å løse det på.
Når du starter spillets kampanje kan du velge mellom fire klasser. Hver av klassene har sin spesialitet, henholdsvis å kaste sløve & skarpe gjenstander, bruke skytevåpen, stikke med kniver og macheter og til slutt bruke sløve våpen som hammere og baseballkøller. Ut i fra hvilken klasse du velger, kan en lære forskjellige skills som kan senere oppgraderes. Gjennom å spille questene kreativt og sadistisk raker du inn poeng – et nytt skill er alltid rundt hjørnet. Spillet kaster stadig et nytt våpen, en oppgradering eller våpenmodifisering mot deg – så ja, belønningene og poengene gjør deg fort sittende en del timer om gangen. I tillegg er kampanjen ganske lang og er dobbelt så gøy å spille online co-op på.
De fem årene spillet har vært i utvikling har fylt spillet til randen med innhold og gjøremål. Spillet har en åpen verden, du kan til enhver tid avbryte oppdraget du holder på med og utforske øya. Spill som har en åpen verden har en lei tendens til å gjøre spilleren bortkommen, forbigått eller kjedsom. Dead Island hopper glatt bukk over disse vanlige feilene. Det er konstant en passelig mengde zombier i nærheten av deg, slik at du alltid får prøvekjørt den nye elektrosjokk-macheten eller spikerkøllen.
Hvilket bringer meg over på våpenutvalget; det er en god slump forskjellige typer våpen og undertyper i Dead Island. Hvis du bruker andre våpen enn det klassen din skulle tilsi, straffer spillet deg ikke nevneverdig. Det er bare å kjøre på, men gameplayet blir klart best når du bruker den designerte våpenklassen.
I motsetning til zombiene i Left 4 Dead, tåler de en god slump bank før de legger seg ned og dør. Det gir mulighet for langvarig pine og tortur av zombiesjelene, og for meg som er relativt cyber-sadistisk, er det ekstremt tilfredstillende. Jeg hater zombier som er pingler, og populasjonen på Dead Island er såpass tøffe at du faktisk føler motstand når tre stykker kommer hoppende mot deg. Noen sekund senere ligger de opphakket og klare for kjøttdisken, eller det kan gå i motsatt retning – spilleren blir omgjort til pizza.
Dette blir et problem når zombietallet gjekkes opp. Som sagt mister du penger hver gang du dør, pengene brukes til å anskaffe, oppgradere, og vedlikeholde våpnene. Når våpnene er nedslitte, er de sløve og gjør svært lite skade. Hvis du da befinner deg i en klemme med åtte zombier og en eksploderende zombie, skal det godt gjøres å meie ned hele hurven med et sløvt våpen. Med å dø gjentatte ganger mister du mye av opparbeidede formuen, som ikke kommer tilbake på et øyeblikk. Heldigvis åpner spillet opp for å bruke skytevåpen i akt II, disse slites ikke ned, som gjør det nevnte mye lettere å håndtere.
Dead Island har bydd på få problemer for meg, men noe tull er det med spillets interface. Spillverdenen byr på mye loot og skrot som kan selges for å skaffe penger til ytterlige anskaffelser og oppgraderinger. Når en selger disse gjenstandene, kan en ikke selge i kvantitet, men en om gangen. Dersom jeg selger 15 batterier til $30 stykk, tar det ekstrem lang tid, ettersom pekeren hopper i hytt og pine rundt på skjermen etter hver transaksjon. Dette er så basalt viktig at det kan umulig ha glidd gjennom designprosessen uten feilgrep. Skjerpings.
For å samle trådene er Dead Island et spill for voldselskende mennesker som kan le og kose seg med å drepe zombier utrøttelig på en utfordrende, stemningsfull og morsom måte.. RPG-systemet og xp-poengene fungerer godt, grafikken er ikke noe Crysis 2 men er til gjengjeld grotesk og stilig. Dead Island er sannsynligvis årets største splatterfest. Ikke forvent mer enn det.
Hardcore er Studentradioen i Bergens spillprogram, og går fra 12:00 til 13:00 hver tirsdag, samt på iTunes og for de som ikke er Apple-frelst, er RSS feed her.
