Kabul Rock City (It’s what people do.)

Det har tatt et år med null blod, men dugelig med svette og tårer. Endelig er dokumentaren her!

Arbeidet som Fuzz har gjort rundt festivalen Sound Central har pågått i nærmere to år. Vi intervjuet festivalsjefen Travis Beard høsten 2011 og lenge trodde vi at det skulle bli med det. Nyttår 2012 hadde vi begynt å ta babyskritt. Jeg så på hjemmesidene til festivalen at de søkte etter frivillige og jeg sendte inn en søknad. Her understreket jeg at mine tekniske ferdigheter var minimale, men at jeg ville lage en radiodokumentar og skrive artikler om festivalen.

Det skulle gå nærmere et år med korrespondanse før jeg fikk endelig klarsignal om å dra ned og da ble det et NM i stressmestring. Det var to essensielle ting som manglet og det var visum og penger. Visum ville blitt en lang prosess å få i land fra Norge, men Travis Beard tipset meg om å dra ned til Dubai og ordne det derfra. Ellers ordnet Nordeas filial i Allehelgensgate 2 for at jeg raskt fikk tatt opp et lån på 30 000 kroner.

 

Arbeidet og dokumentaren

Jeg har skrevet en del nettsaker rundt festivalen, og dokumentaren skiller seg fra disse nettsakene i ganske stor grad. Nettsakenes fokus er på hva som skjer i kulissene og hva jeg gjorde for festivalen. Disse reflekterer utfordringene som du møter hvis du skal lage en slik dokumentar. Du er der som en relativt dyktig amatør, men de du jobber med er profesjonelle journalister og noen ganger profesjonelle krigsfotografer og journalister. Som dere kanskje skjønner er man ganske ydmyk under slike omstendigheter, men uansett hvor mange feiltrinn jeg begikk eller hvor sosialt utilpass jeg følte meg, så var gjengen rundt festivalen alltid beredt til å hjelpe meg. Uavhengig av om det gjaldt losji eller å få tak i et intervjuobjekt.

Kabul er ikke totalt ufarlig å ferdes i, men det er ikke Helmand provinsen heller. Du kan med relativt trygghet bevege deg gjennom Kabuls gater, men man skal ha hodet med seg og huske at landet er preget av tre tiår med krig. Et godt eksempel er franskmannen Archie som sa det meget treffende: Ingen er populære her. Ikke etter de siste ti årene. Grunnen til at jeg kunne bevege meg rundt i byen skyldes ene og alene at jeg var sammen med erfarne folk tilknyttet festivalen. Når det gjelder selve forarbeidet så har jeg et lite nettverk av tidligere kolleger fra forsvaret, som kunne gi meg råd og tips om området og ikke minst et siste dytt ut døra.

Radiodokumentaren har tatt nærmere et halvt år å få ferdig og hvordan skiller den seg så fra nettsakene? Dokumentaren har fokuset mer på det musikalske og hva som skal til for å drifte en slik festival i Kabul. Det er vanskelig å komme utenom politikk når man står lager en dokumentar om en festival i Kabul, men det eneste jeg har flettet inn i dokumentaren er hva som vil skje etter 2014 og kvinners rettigheter. Vi hadde lanseringsfest onsdag 1.mai på Ujevnt. Her hadde vi besøk av Fredrik Græsvik (TV2), Tonje Peersen (manager for Enslaved) og Ole Mjøs (Førsteamanuensis ved SV-fakultetet/UIB). Du kan høre utdrag fra dette arrangementet her:

[soundcloud url=”http://podcast.srib.no:8080/Podcast/PodcastServlet?rss15″ /]

Uavhengig media

Denne dokumentaren har gått under parolen – Fuck those guys. De vi refererer til var NRK og det var da jeg og ansvarlig redaktør Andreas Roaldsnes forsøkte å pitche dokumentaren for NRK. De ville ikke ha den og det var ufattelig skuffende å få den beskjeden. Jeg husker at det tok meg nøyaktig fem sekunder å tenke over det før jeg snudde meg til Andreas og sa – Vi får vel bare gutse på videre. Han repliserte med et – Jepp, fuck those guys.

Det er ment som flipp og jeg er fornøyd med at statskanalen i det hele tatt snakket med oss. I tillegg må vi nevne at vi ikke hadde noe produkt der og da heller, så det er kanskje ikke så vanskelig å forstå NRKs dilemma. Denne dokumentaren er uansett en seier for uavhengig media og dere som driver med dette uten lønn, men bare på interesse og pågangsmot. Dette er et bevis på hvor langt man kan komme bare på pur lyst og med litt mot. Penger kan man alltids skaffe og det er en verden der ute som er klar til å bli dokumentert av dere.

 

Jeg foretok kanskje reisen alene, men det har vært utallige som har gitt meg en dytt ut døra og som har støttet meg og de skal hedres her og ikke i alfabetisk rekkefølge:

Rune Nygård, Elisabeth Hansen, Rolf Oldeide, Torger Havåg, Andreas Roaldsnes, Randi Gigstad (beklager støkket jeg ga deg kjære søs), Berit Gigstad, Thale Tveita, Svein Eivind Jorfald, Jonas Lian og Andre Jørgensen. På tilbaketuren må jeg takke tante Ingunn Romfog for å la meg overnatte før Norwegian tok meg videre til Bergen neste dag.

Til Sound Central crewet: Travis Beard, Ellie Kealey, Alex Kealey, Harry Townsend, Humayun, Robyn Ryczek, District Unknown, Paranoid Earthling, Archie, Jason Beard, Ruth Owen, Jelena Bjelica, Adam Nicholas and your sister, Jake Simkin, Ruth Owen, Ariana Delawari, Elijah Berry, Kabul Dreams, Warren Buttery and whoever else who screamed my name or happened to give me stuff. I’m a whore!

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *