Sound Centrals kvinnelige artister – Kabuls virkelige helter

De er noen av de største ofrene av krig. De skinner også som lanterner i en krigstrøtt hovedstad.

Hun er så nett der hun kommer imot meg på det Amerikanske Universitetet i Kabul. Hun er liten og har alltid et smil om munnen. – Hi, I’m Ariana. Dette er mitt første møte med Ariana Delawari. Den afghansk ættede amerikaneren har et kjapt sinn og en sjarm som overvinner alle hun møter.

Hun har en varm lattermild stemme og en slang som minner sterkt om hennes nåværende adresse i Los Angeles. Litt senere er hun i et klasserom i en slags pressekonferanse for studentene som tar musikkfag. Ved siden av henne sitter en kvinnelig lærer fra Minnesota. Hun er kledd ganske tradisjonelt som afghanske kvinner er, og Ariana Delawari ser ut som en indie rock-prinsesse.  Den klassiske lærdommen har de kanskje alltid hatt i Afghanistan. Pop-kulturen er trolig mer ukjent blant massene, men det kan hende begge strømningene vil trenges for å vise de unge i Afghanistan at det finnes andre dagligdagse ting i hverdagen også, selv når en krig raser i landet.

Senere spiller hun og andre artister for studentene i et auditorium. Ariana Delawari greier ikke bare å sjarmere tilhørerne. Hun har også tolkninger av tradisjonelle afghanske folkesanger, som enten er lystige eller smekkefulle av tårevåt sødme. De som er tilstede av publikum klapper enten i takt, de synger med eller gråter.

Ariana som er oppvokst i USA, høres mer afghansk ut enn alle de andre bandene som spiller under festivalen, hvor majoriteten av bandene kommer fra Afghanistan. Jeg ser mye av den samme reaksjonen hos publikum da hun spiller på hovedvenuen IFA. Scenen er veldig lik en kinosal og de fleste publikummerne sitter på stoler, bortsett fra en liten klynge helt fremst som hopper og danser, men under Arianas konsert er de rolige, tilfreds med ha armene i været og vaie fra side til side. Jeg får tak i Ariana på uteområdet hvor lokale turnere gjør sine spede, men vellykkede forsøk i break dance. Hun kommer igjen med det særegne smilet som blotter de perlehvite tennene da jeg spør om hun vil la seg intervjue og svarer – Sure.

Etter å ha kommet oss opp i det improviserte presseområdet, som er et slags overheng over inneområdet rett utenfor hovedscenen, spør jeg Ariana om hva hun synes om festivalen etter å ha spilt tre konserter på to dager – Det er som å ha dratt tilbake til femtitallet på den første Elvis-konserten. Folka klikker totalt!  Hun ler så hardt at den lille kroppen nesten ramler av stolen.

Et tema som ikke er fylt med latter er kvinners status i Afghanistan. Det er kanskje ikke så svart-hvitt som vi europere vil ha det til. Det er noen som velger å bruke den forhatte burkaen grunnet tradisjon, men det skjuler ikke det faktum at kvinner har en marginalisert rolle i Afghanistan

– Jeg er ikke her for tvinge mine ideer på publikum og jeg er heller ikke her for ta scenen. Jeg er her for dele scenen og for å støtte det som skjer,  sier hun rolig og like avbalansert som vanlig, for hun tankefullt fortsetter,

– Det er en del av min arv, men jeg er også en gjest her. Det er en kinkig balansegang for meg, men samtidig så er det bra for mannfolkene å se kvinner som opptrer på en scene.

Praten er lystig mellom meg og Ariana, også med dette alvoret som tema for samtalen. Selv når hun er alvorlig og har mer innsikt i et tema enn deg, så føler du aldri at du har åpnet opp et sår som aldri vil la seg lukke.

– I går hørte jeg om noen elever på en musikkskole, hvor en professor på forhånd hadde sagt at han kom til å stryke alle de kvinnelige studentene og jeg hørte om en annen skole hvor de kvinnelige studentene ikke fikk lov til å spille i det hele tatt, igjen tar hun meg med sin sjarm og slår gjennom poenget sitt.

– Det handler mer om å nå ut til foreldrene som vokste opp under borgerkrigen og taliban, men besteforeldrene forstår kvinnenes ønsker og tanker, det er bare snakk om en generasjon. Jeg begynner å forstå min rolle i dette. Jeg må finne måter for å nå ut til foreldrene på. Jeg er ganske takknemlig, fordi jeg lager musikk som har et slags tidløst preg over seg. Eldre afghanere liker musikken veldig godt. Kanskje jeg kan hjelpe på den måten. Kanskje ikke de ikke vilvære så bekymret for døtrene sine da?

Ariana Delawri er en artist og filmmaker som har et ben i den vestlige verden og et i den østlige. Hvordan blir hun påvirket av krigen?

– Det er interessant. Jeg tror at afghanerne som har levd gjennom de siste tretti årene faktisk forstår hvorfor vi kom hit. Vi kom hit av sikkerhetsmessige hensyn, men det har har også tatt lang tid og det er så mange tap. Det er hardt. Jeg forstår at vi må være her på grunn av sikkerhet, men samtidig blør hjertet mitt hver gang noen blir drept. Hun ser på meg igjen med de dype øynene sine.

– Hvis jeg gjør min del som er å kommunisere kjærlighet mellom kulturer  når jeg kommer tilbake til Amerika og forteller om hvor vakkert Afghanistan er. Et eksempel er vennene mine som vet så mye mer om Afghanistan fordi de kjenner meg og gjennom nettverksbygning og fans. Det er mer produktivt. Akkurat som ungdom her. De kommer enten til å være her å tenke – det er en krig her, eller så kommer de til å gjøre det ungdom gjør. De kommer til å spille i band og gjøre det de liker. Som i andre deler av verden, så vil livet går videre også for dem.

Hør hele intervjuet med Ariana Delawari under:

[audio:http://srib.no/wp-content/uploads/2012/11/Sound-Central-26.mp3]

Afghansk punks gudmor

Hvis det hersker en rolig og følelsestung stemning over konsertene til Ariana Delawari, så er det full furore når bandet White City entrer scenen anført av deres frontkvinne Ruth Owen. Ruth er høyere enn de fleste mannlige publikummerne de vanligvis møter.  Så fort hun ankommer scenen skriker alle mannfolkene – RUTH! Hun gjør seg klar og viser ingen mine til å være verken truet eller fornærmet.

Så fort White City begynner å spille, så bryter det ut en slags fyllikk-versjon av en mosh pit. Folk hopper riktignok og dytter hverandre, men de slenger også ut slag og bruker armene som vindmøller. De som ikke ville knekke neser holder seg klokt unna og sex symbolet er for lengst borte, hvis det i det hele tatt var tilstede. Ruth Owen er nemlig ingen hvem som helst. Hun ble med i det engelske bandet Echobelly da hun var 18 år. Grunnen var fordi noen i bandet hadde drømt at de skulle møte en ung kvinne som skulle bli deres nye bassist og kvinnen de møtte var Ruth.

Hvorvidt det var skjebnebestemt at hun skulle ende opp i Afghanistan som journalist er en helt annen sak. Ruth er den selvsamme kvinnen som fikk en pistol i bursdagspresang på min første dag i Kabul og har blitt en dreven skytter på de årene hun har vært her.  Da jeg møter henne utenfor, har hun signert rundt førti autografer til mannlige beilere og da jeg spurte om jeg kunne få telefonnumret hennes skriker hun spøkefullt – FUCK YOU.

Ruth viser seg å være dreven i intervjusammenheng. Hun er kjapp og hun er kvikk til sinns. Hun er kanskje kledd vestlig i det aktuelle øyeblikket og selv om hun jobber som krigsjournalist, så er hun ingen tomboy. Hun kan likeså gjerne smette inn i lokal utkledning, men hvordan reagerer hun på reaksjonen hos de mannlige publikummerne?

– Jeg har det helt ok, svarer hun spøkefullt, – Jeg er litt overveldet av reaksjonen, men jeg antar at det er bra at de liker musikken vi lager.

Latteren sitter i veggene så det synger, men hun antar også en ydmyk tone,

– Jeg er litt nyhetsaktig. Jeg var den første kvinnen som opptredte på en scene i Afghanistan etter at Taliban ble styrtet og det er litt annerledes for meg siden jeg er vestlig. Den største hederen burde gå til de afghanske kvinnene som begynner å opptre. De må ikke være sexy på scenen, de må bare ha talent.

Ruth er både journalist, men også nært knyttet til festivalen Sound Central. Hva tror hun vil skje etter 2014, da majoriteten av de vestlige styrkene trekkes ut?

Ingen vet hva som vil skje etter 2014 og det er et spørsmål som ofte blir stilt. Når alt kommer til alt, så må du bare være optimistisk. Hva ellers er det hvis du ikke er optimistisk? De vestlige styrkene vil begynne å trekke seg ut og kanskje vil det bli færre steder for live musikk, men ingen kommer til å stoppe å spille musikk. Hun ser på meg og smiler med årvåkne øyne som skjuler titalls timer med hardt arbeid.

Det er i blodet til folk. Når de starter å spille i et band, så kan de ikke stoppe. Det er viktig for et land som alltid har vært isolert fra resten av verden så lenge.

Et aspekt ved Ruth som fascinerer meg er hennes store lidenskap for håndvåpen og jeg refererer til det første møtet mitt med henne, hvor hun dro frem en pistol foran meg. Hun skratter høyt da jeg nevner dette for henne og hun skyter fort inn,

– Det var ganske pinlig, ikke sant. Noe forklaring trengs vel her. Jeg fikk jo pistolen som bursdagspresang. Det er merkelig. Da jeg først kom til Afghanistan, så hadde jeg aldri skutt med en pistol før. Jeg visste knapt hvordan en pistol så ut, men som journalist så er jeg mye ute med soldater og lærte å ha respekt for våpen og jeg forstod fort at det krever litt talent å håndtere et våpen. Hun ser på meg tankefullt og fortsetter – Det siste dette landet trenger er flere våpen og jeg er ingen lobbyist for våpenindustrien, men jeg er interessert i skyting som sport og det er vel bare nok en del av min personlighet i disse dager.

Jeg får igjen et flir som begynner å bli velkjent for Ruth. Hun er i to veldig mannsdominerte verdener. Hvordan takler hun det? Er det slik at du som kvinne ikke bare må være like god som gutta, men faktisk bedre?

– Jeg tror det er en sannhet som gjelder hele verden. Jeg har tilbragt mesteparten av livet mitt innen rock og konkurert med gutta. Det holder ikke å være god når du er kvinne, du må alltid være bedre enn alle andre. Jeg har alltid forsøkt å være meg selv på scenen. Jeg har aldri gått på scenen og vært sexy og jeg har heller ikke prøvd å være en av gutta. Jeg prøver bare å være meg selv og noen ganger reagerer folk rart på det. Jeg prøver bare å være meg selv, ingen kan forvente noe mer.

Hør hele intervjuet med Ruth Owen under:

[audio:http://srib.no/wp-content/uploads/2012/11/Sound-Central-28.mp3]

Sterke kvinner

Jeg møtte flere kvinner i Kabul som man kunne skrevet en roman om. Hva er fellesneveren for dem? De er alle utrolig intelligente og de er sannsynligvis kjappere til sinns enn sine mannlige motparter. De prøver aldri å være joviale hvis faktaene motstrider deres argumenter, noe de sjelden gjorde under mitt besøk.

De utviste alle en moderlighet ovenfor alle de møtte, så lenge de ikke var totale drittsekker og en tøffhet som i veldig få tilfeller kan matches. Hvis de måtte anta visse mannlige verdier, så virket det som om det var en nødvendighet i forhold til det de hadde fore i Afghanistan, snarere enn et ønske. Hva gjelder machoisme og krig, så kan det helt sikkert skrives uttallige bøker om dette emnet, men det virker overflødig. Machoisme og krig hører sammen, men det klinger like godt sammen som et byrådsmøte i en rorbu. Premisset er bygd på mennesklig lidelse og for videre generasjoners skyld, må det kanskje vike.

 

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *