Nytt strøk med maling over falleferdig hus

Jeg kan fremdeles huske sommeren 2006, hvor jeg som niåring, brukte mesteparten av tiden innestengt på rommet mitt for å fullføre «Pokémon mystery dungeon: Blue rescue team». Så når en remake ble annonsert til Switchen i Februar. Var forhåpningene selvfølgelig meget høye.

Verdenen av Pokémon spin-offs har alltid vært merkelig. Vi har alt fra Pokémon Pinball og Pokémon Dash, enkle sportsbaserte spill som fungerer mer som lett underholdning. Til spill som Pokémon Ranger, hvor man fanger forskjellige Pokémon ved å tegne sirkler rundt de med den ikoniske nintendo DS «stylusen». Og selvfølgelig Pokémon: Mystery Dungeon serien. Kanskje den mest vellykkede av alle spin-off seriene.

Historien i PKMD:DX tar plass i en verden helt fri for mennesker (Bortsett fra deg). Hvor Pokémon har bygd opp ett eget samfunn og lever i fred og harmoni med hverandre. Dessverre har det i det siste foregått noen mystiske hendelser, som gjør at Pokémon over hele verden har blitt fiendtlige og angriper hverandre. Og det er her du kommer inn, sammen med en partner du velger selv. Starter man det som kalles for ett «Rescue team» for å vandre inn i tilfeldig genererte «Dungeons» og redde andre Pokémon, som for varierende grunner, trenger din hjelp. Og det er her mesteparten av spillet tar plass. Disse tilfeldig genererte dungeonsene, hvor man slåss mot fiender, rekrutterer nye Pokémon til sitt rescue team, møter legendariske Pokémon samt rekrutterer nye medlemmer til sitt «rescue team». Derfor er det også synd at gameplayet i disse områdene i større grad føles som en skoleoppgave man helst vil bli fort ferdig med, for å få fri så fort som mulig. De taktiske elementene har blitt noe dummet ned, forskjellige objekter og fiendtlige Pokémon er nå synlig for deg på kartet og lagstørrelsen er blitt endret fra 4 til 8, noe som gjør at oppdragene jeg gang på gang måtte restarte fordi jeg brukte ett feil angrep her eller brukte ett visst «item» der. Nå løpes gjennom ved å holde inne A-knappen på switchen og dra joyconsene i forskjellige retninger, mens jeg ser på YouTube på pcen, og spillet føles til tider som en visuell-novelle jeg hovedsakelig spiller for å få med meg historien.

For det er ikke til å komme bort i fra at historien her er bra, det har den vært siden 2005. Og det er nok kanskje det som har holdt Mystery dungeon serien i live så lenge som dette. Det tredje innslaget i serien Pokémon Mystery dungeon: Explorers of Sky, er til dags dato ett av de mest rørende og engasjerende spillene jeg har spillt (ta den Last of us). Den nye stilen bidrar sammen med den fantastiske historien og det store rollegalleriet til å skape en nydelig stemning, men det er nok det beste jeg har å si om PKMD: Rescue Team DX.

Alt i alt, føles denne remaken som å tilføre ett nytt lag med maling til ett allerede falleferdig hus. Fot ett spill som allerede i 2005 slet med repetetivt gameplay, har ikke Chunsoft vist mye initiativ til å fikse disse problemene, annet enn å slenge på litt oppdatert grafikk og ett remasteret lydbilde. Derfor tror jeg PKMD: Rescue Team DX feiler på å engasjere oss som allerede er tilhengere av serien, samtidig som det blir vanskelig å få nye fanskarer hos noen andre aldersgrupper enn de som er 8 år og under.