Den enestående finalen

Siden år 2000 har seks Champions League-finaler blitt avgjort ved straffesparkkonkurranse. Én av finalene, finalen mellom Real Madrid og Atlético Madrid i 2014, ble avgjort i løpet av ekstraomgangene. I dag er vi vant til at kvalitetsforskjellen på lagene i europeisk toppfotball er så liten at overraskelsen nesten er størst dersom en finale avgjøres i løpet av ordinær tid.

Les også: Hva har vi i vente nå da, Messi?

Slik har det ikke alltid vært. Mens dagens studenter forbinder omkamper med tidlige cuprunder, er det flere norske cupfinaler som har blitt avgjort ved omkamp. Det er ikke bare her til lands at omkamp har blitt brukt for å avgjøre cupfinaler. Den 29. april 1970 satt 28 millioner briter foran TV-skjermen for å se omkampen mellom Chelsea og Leeds i FA Cup-finalen. VM-finalen i 1966 (32,2 millioner seere), er det eneste sportsarrangementet som har trukket flere til TV-skjermen enn FA Cup-omkampen i april 1970, som Chelsea vant 2-1.

Denne sesongen vil vi i Offside markere hver kampdag i gruppespillet i Champions League med en utvalgt finale fra de siste seks tiårene. Vi startet med finalen mellom Real Madrid og Stade de Reims i juni 1956, som satte punktum for den første utgaven av Serievinnercupen, fortsatte med historien om da Milano var Europas fotballhovedstad i 1965, og i dag har vi kommet til den eneste finalen i turneringens historie som måtte avgjøres ved omkamp.

Tre utvist i brutal semifinale

De trodde nok at de skulle få se en avgjørelse falle, de 48 722 som inntok Heysel stadion den 15. mai 1974 for å se finalen i Serievinnercupen mellom Bayern München og Atlético Madrid. Det var heller ikke så rart at de trodde det. Av de 18 finalene som var spilt før finalen i 1974 hadde 15 blitt avgjort i ordinær tid. Kun tre hadde gått til ekstraomganger – finalene i 1958, 1968 og 1970 – men i alle tre hadde de 30 ekstra minuttene vært nok til å kåre en vinner.

De to lagene hadde begge vært nødt til å slite for å ta seg til finalen. Bayern München slo svenske Åtvidaberg på straffer i første runde, før de slo Dynamo Dresden fra Øst-Tyskland med ett mål i andre runde. Mer overbevisende var 5-3-sammenlagtseieren over CSKA Sofia i kvartfinalen, og 4-1-sammenlagtseieren over det ungarske laget Újpesti Dózsa i semfinalen.

Har du lest denne? Nå er det nok – gi oss videodømming!

Spanjolene slo Galatasaray med ett mål i første runde, før Dinamo Bucuresti og Røde Stjerne ble slått med to mål i de påfølgende rundene. I semifinalen ventet Celtic, og oppgjøret i Skottland ble av det minneverdige slaget. Hele tre Atlético-spillere ble utvist på Celtic Park, men kampen endte likevel 0-0. Hjemme på Vicente Calderón vant Atlético 2-0, og dermed skulle den spanske hovedstadsklubben for første gang spille finale i Serievinnercupen.

Drømmetreff sørget for omkamp

34 år før Spania ble europamestere under hans ledelse, så det ut som at Luis Aragonés hadde avgjort finalen i Serievinnercupen da han ni minutter ut i den andre ekstraomgangen scoret finalens første mål. Fra 18 meter løftet Atlético-midtbanespilleren ballen elegant over Bayern-muren og i mål bak Sepp Maier, som aldri rakk å reagere før han hørte nettsus.

Etter 114 målløse minutter skulle en tro at Aragonés’ strålende frispark ville være nok til å skille de to lagene da den belgiske dommeren Vital Loraux blåste av kampen seks minutter etter 1-0-målet, men Bayern-midtstopper Hans-Georg Schwarzenbeck ville det annerledes.

Sjekk denne: #Joshuamåsvare

Under minuttet gjenstod da Schwarzenbeck mottok ballen fra stoppermakker og Bayern-kaptein Franz Beckenbauer etter et innkast. Atlético-spillerne var så slitne at det var ingen av dem som orket å presse Schwarzenbeck. Midtstopperen fyrte av med høyre. Keeper Miguel Reina kastet seg febrilsk mot sin høyre stolpe, men skuddet føk inn nede ved stolperoten. Femten sekunder etter at Atlético tok avspark, blåste Loraux av. Omkampen var et faktum.

https://www.youtube.com/watch?v=2t8qVFacJNs

Enveiskjøring to dager senere

Skal en tro den tyske journalisten Uli Hesse, kunne en allerede da finalen ble blåst av se hvem som kom til å vinne omkampen to dager senere. I boken “Bayern: Creating a Global Superclub” skriver Hesse at “Atlético-kaptein Adelardo Rodríguez, som hadde tatt (Uli) Hoeness ut av kampen, og sweeper Ramón Heredia, gråt åpenlyst. (…) alle som så kampen – på stadion eller på TV – visste at Katsche (Schwarzenbecks kallenavn) hadde slått Atlético.”

“Mange av de spanske spillerne var over 30 år gamle. Sett bort fra den mentale skaden Schwarzenbecks utligning gjorde, ville det å spille igjen bare to dager senere nesten garantert bli en for stor fysisk prøvelse.”
– Uli Hesse, Bayern: Creating a Global Superclub

To dager etter finalen, på Norges nasjonaldag, var det 23 283 tilskuere som inntok Heysel for å se omkampen. Atlético hang ikke med i svingene. Etter 28 minutter sendte et langt oppspill Hoeness alene med Reina. Han var nådeløs, og satte ballen mellom beina på Reina og i mål.

Fikk du med deg denne? Ute i kulden hos Klopp

I den andre omgangen doblet Gerd Müller tyskernes ledelse da han satte ballen i det lengste hjørnet fra bakerste stolpe. Müller scoret igjen 25 minutter ut i den andre omgangen, før også Hoeness ble tomålsscorer da han åtte minutter før slutt overlistet Reina for andre gang.

https://www.youtube.com/watch?v=3BuShGBWA9o

Seks Bayern-spillere ble også verdensmestere

For seks av de elleve Bayern-spillerne som spilte i omkampen skulle 1974 by på en enda større opplevelse. Sommeren 1974 var Vest-Tyskland vertskap for VM. 20 år etter at de ble verdensmestere for første gang da de slo det ungarske landslaget kjent som “De mektige magyarene” 3-2 i den sveitsiske hovedstaden Bern, ventet Nederland i nettopp München.

Maier, Paul Breitner, Schwarzenbeck, Beckenbauer, Hoeness og Müller startet finalen, og etter at Johan Neeskens straffescoring ga Nederland ledelsen etter kun to minutter, var det venstreback Breitner som sørget for balanse i regnskapet da han scoret på straffe etter 25 minutter. De to straffesparkene var de aller første straffesparkene tildelt i en VM-finale.

To minutter før pause avgjorde en av tidenes største i VM-sammenheng – Müller, kjent under kallenavnet «Der Bomber» – med sitt 68. og siste landslagsmål for Vest-Tyskland. Scoringen var hans 14. VM-scoring, etter at han scoret ti i VM i 1970, og tre før finalen i 1974, og definitivt hans viktigste. Müller ga seg på landslaget etter VM, men rekorden hans ble stående i 32 år – til VM i Tyskland i 2006. Det skulle gå 20 år før Vest-Tyskland vant VM igjen.

PS! Bayern München var ikke det eneste tyske klubblaget som hadde suksess i Europa i 1974. Samme år vant 1. FC Magdeburg Cupvinnercupen da de slo Milan 2-0 i finalen i Rotterdam. Den tyske klubben spiller i dag på nivå tre – Dritte Liga – i tysk fotball.

Les også: Nei, økt salg av PSG-drakter kan ikke finansiere Neymar-kjøpet