Den første i rekken av fem historiske Real Madrid-triumfer

Frem til forrige Champions League finale i Cardiff, hvor Real Madrid utmanøvrerte Juventus takket være en svakhet i italienernes forsvar oppdaget av Zinedine Zidane i forkant av finalen, var det ingen lag som hadde vunnet Champions League to ganger på rad. Det som mange så på som den aller siste barrieren i verdens gjeveste klubbturnering er nå brutt.

Les også: Seriemestere 30 år etter sesongslutt

Men var det egentlig noen barriere å snakke om? Real Madrid har selv vunnet turneringen fem ganger på rad, fra 1955/56-sesongen til 1959/60-sesongen. Da het turneringen riktignok Serievinnercupen, som den gjorde helt frem til 1992, og formatet var litt annerledes. Ajax og Bayern München har begge vunnet Serievinnercupen tre ganger på rad, mens Benfica, Inter, Liverpool og Nottingham Forest har vunnet turneringen to ganger på rad. Et navnebytte må ikke gjøre at man glemmer de mange tiårene med historie denne turneringen bærer på.

Denne sesongen vil vi i Offside markere hver kampdag i gruppespillet i Champions League med én utvalgt finale fra de siste seks tiårene. Vi starter med finalen mellom Real Madrid og Stade de Reims i juni 1956i den aller første utgaven av Serievinnercupen.

Fransk sportsavis kom med ideen

Det var den franske sportsavisen L’Équipe, og daværende redaktør Gabriel Hanot som tok initiativ til å danne Serievinnercupen. Hanot, som selv spilte 12 landskamper for Frankrike mellom 1908 og 1919 før han ble journalist, skrev om ideen for første gang i en artikkel i L’Equipe i 1954. Jaques de Ryswick, som ledet L’Equipes fotballseksjon, skrev kort tid etter om en plan for en europeisk klubbturnering. En annen av avisens journalister, Jacques Ferran, laget et utkast til regler for turneringen. Det tok ikke lang tid før snøballen begynte å rulle.

Sjekk denne: Lovfestet utsikt tvinger Chelsea til å være kreative


Disse deltok i 1955/56:



  • AGF Aarhus

  • Anderlecht

  • Djurgården

  • Gwardia Warszawa

  • Hibernian

  • Milan

  • Partizan Beograd

  • PSV Eindhoven

  • Rapid Wien

  • Real Madrid

  • Rot-Weiss Essen

  • Saarbrücken

  • Servette

  • Sporting

  • Stade de Reims

  • Vörös Lobogó


Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) tente på ideen, men påpekte at en slik turnering ikke kunne ligge under deres ledelse. Det europeiske fotballforbundet (UEFA) var blitt stiftet i juni 1954 og avholdt sin første kongress i Wien i mars 1955. Der var Hanot og Ferran til stede for å presentere prosjektet til de nasjonale fotballforbundene. Enden på visen, etter møter mellom L’Equipe og de aktuelle klubbene, samt et brev hvor FIFA ga UEFA tillatelse til å organisere turneringen – så lenge de nasjonale forbundene samtykket – ble at UEFA inviterte medlemslandene til å melde på sine nasjonale mestere, samtidig som klubbene L’Equipe allerede hadde invitert ble prioritert.

Totalt var det 16 lag fra 16 ulike land som deltok i den første utgaven av Serievinnercupen. Fire lag som skulle ha vært med i turneringen deltok ikke. De regjerende seriemesterne i England, Chelsea, ble nektet å delta av det engelske fotballforbundet (FA), mens Holland Sport, Honved og kjøbenhavns Boldklub takket nei til å representere henholdsvis Nederland, Ungarn og Danmark. De fire klubbene ble erstattet av Gwardia Warszawa, PSV Eindhoven, Vörös Lobogó og AGF Aarhus. Den første runden, hvor klubbene møttes over to oppgjør for å avgjøre hvem som gikk videre til kvartfinalen, ble ikke trukket slik vi kjenner Champions League-trekningen av gruppespill og utslagsrunder i dag. Oppgjørene ble satt opp av UEFA.

Real-legende: – Visste ikke hvor stort det ville bli

“Jeg må innrømme at vi ikke ante hvor stor turneringen ville bli. Vi dro dit for å spille, og det var det”, sa Gento til den spanske avisen AS om den første kampen de spilte.

Den 8. september 1955, tre dager etter at portugisiske Sporting Lisboas João Baptista Martins ble den første målscoreren i Serievinnercupen da Sporting spilte 3-3 mot Partizan Beograd, vant Real sin første kamp i turneringen da de slo sveitsiske Servette 2-0 i Geneve.

I et intervju han ga for to år siden innrømte Real-legenden Francisco “Paco” Gento, nå 83 år gammel, at Real-spillerne ikke visste stort om turneringen da de deltok i den for første gang.

– Ingen forklarte oss hva som ville skje, og ingen forklarte oss turneringsformatet eller at dette kom til å bli noe viktig i mange år fremover. Jeg tror ikke vi virkelig forstod hva det betydde inntil vi vant vår første tittel i Paris. Først da så vi hva Serievinnercupen handlet om. Det var ubeskrivelig, sa Gento, den eneste som har vunnet turneringen seks ganger.

Duell mellom Di Stéfano og Kopa

Finalen mellom Real Madrid og Stade de Reims i Paris ble stemplet som en duell mellom Alfredo Di Stéfano og Raymond Kopa. Di Stéfano hadde allerede briljert for den argentinske storklubben River Plate og den colombianske storklubben Millionarios da han ankom Real Madrid i 1953. Da han forlot klubben i 1964 hadde han vunnet Serievinnercupen fem ganger og den spanske ligaen åtte ganger. Han scoret 216 mål på 282 ligakamper, han er den Real-spilleren som har scoret flest mål i El Clásico, og han regnes som en av tidenes beste spillere.

Fikk du med deg denne? Fikk lagbuss fra presidenten

Kopa var bare 14 år gammel da han fulgte i fotsporene til sin bror, far og bestefar da han begynte å jobbe i kullgruvene i Nœux-les-Mines, hvor han mistet en finger i en ulykke. Kopa var den største stjernen på Stade de Reims-laget hvor også Michel Hidalgo, som senere trente Frankrike til EM-triumf på hjemmebane i 1984, spilte. Kopa hadde en fri rolle, og var godt kjent i Spania. Den spanske avisen Marca ga han tilnavnet “Lille Napoleon” etter at Frankrike møtte Spania i Madrid i mars 1955. 1955/56-sesongen ble hans siste i Stade de Reims-drakten. Før 1956/57-sesongen meldte han overgang til nettopp Real Madrid, hvor han spilte frem til 1959, da han returnerte til Stade de Reims med to spanske ligatitler og tre triumfer i Serievinnercupen i bagasjen. En av triumfene kom på bekostning av gamleklubben hans, som Real slo i finalen i 1959. Den franske stjernen ble dessuten tildelt Gullballen i 1958.

Comeback x 2 sørget for Real-seier

Stade de Reims tok en tidlig ledelse på fransk jord da Michel Leblond sendte franskmennene i ledelsen etter kun seks minutter. Fire minutter senere doblet Jean Templin ledelsen til laget som hadde slått ut AGF Aarhus, Vörös Lobogó og Hibernian på vei til finalen på Parc des Princes. Banen har vært hjemmebanen til Paris Saint-Germain siden de flyttet inn i 1974.

Real Madrid, som under ledelse av trener José Villalonga hadde slått ut Partizan, A.C. Milan og Servette kom raskt til hektene igjen. Før kvarteret var spilt hadde Di Stéfano redusert, og etter en halvtime utlignet Héctor Rial til 2-2. De to Real-essene ble klubbens toppscorere i turneringen med fem scoringer hver, og stod for halvparten av Reals 20 mål.

Har du lest denne? Slik har ti MLS-lag blitt til 22

Den andre omgangen startet som den første. Etter 62 minutter tok Stade de Reims igjen ledelsen, denne gangen ved Hidalgo. Real svarte nesten umiddelbart. Bare fem minutter etter 3-2 scoringen, utlignet Marquitos, bestefaren til Chelsea-spiller Marcos Alonso, til 3-3.

Avgjørelsen på den svært underholdende kampen falt elleve minutter før full tid. Héctor Rial kom alene med René Jacquet, og satte ballen mellom beina på Stade de Reims-keeperen. Hans andre scoring for kvelden var nok til at de cirka 40 000 tilskuerne kunne konstatere at Real ble det første laget til å vinne Serievinnercupen. Den spanske hovedstadsklubben skulle også gå seirende ut av de neste fire utgavene av turneringen, før Benfica vant i 1960/61-sesongen.

“Vi har simpelthen gjort vår plikt”, sa klubbpresident Santiago Bernabéu, som hjemmebanen til Real Madrid er oppkalt etter, da triumfen i Paris var et faktum.

Les også: Internazionale fyller 109 år

Siste podcaster

Anbefalte artikler