admin This content has been archived. It may no longer be relevant
En forskningsapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) viser at det er store ulikheter i tilgangen til arbeidsmarkedet.
Blant de etnisk norske studentene er 4,7 prosent arbeidsledige et halvt år etter endt utdannelse, samtidig som hele 19,2 prosent av studenter med ikke-vestlig innvandringsbakgrunn står uten jobb. Studenter med naturvitenskapelige og tekniske mastergrader har størst problemer med å få jobb.
– Det er tankevekkende at forskjellene er så store. Spesielt når man legger til at næringslivet sier det er behov for folk med disse utdanningene, sier Liv Anne Støren, en av forskerne som står bak rapporten.
Daglig leder ved Karrieresenteret ved Studentsamskipnaden i Bergen (SiB), Rønnaug Tveit, er enig med Støren.
– Det er et noe uforklarlig misforhold mellom det næringslivet sier de ønsker, og hvem de ansetter. Jeg har følelsen av at mange arbeidsgivere velger «minste motstands vei» når de skal ansette nye folk. Da kan de gå glipp av mye god kompetanse, sier hun.
Brukte syv år
For 20 år siden kom Daniel Frimpong Manso fra Ghana til Norge for å studere ved Høgskolen i Bergen (HiB). Han var ferdig utdannet maskiningeniør i 2004, men det tok syv år med jobbsøking og tilfeldige kortvarige jobber før han ble fast ansatt i Vegvesenet.
– Jeg søkte på veldig mange jobber. Noen perioder ble jeg så frustrert at jeg hadde mest lyst til å gi opp. Jeg følte meg ikke ønsket her, når jeg aldri fikk respons på søknadene. Flere ganger vurderte jeg å flytte fra Norge. Jeg vet at jeg er ønsket i Ghana, men jeg ville ikke forlate familien min her, sier han.
– Utfordrende
Frimpong Manso ønsker ikke å spekulere i hvorfor det tok så lang tid å få fast jobb, men legger ikke skjul på at han har følt seg urettferdig behandlet ved et par anledninger.
– Det er veldig utfordrende å være i en slik situasjon. En av de jeg søkte jobb hos sa direkte til meg at han ikke hadde lyst til å bruke penger på å gi meg opplæring, forteller han.
Han sier også at han flere ganger har blitt tipset om å bytte navn for å komme seg på intervju.
– Det blir bare en billett inn til intervjuet, man må likevel presentere seg selv på en god måte der. Jeg anbefaler alle å være den man er 100 prosent. Til slutt vil det komme noen som vil ansette akkurat deg, sier Frimpong Manso.
Flere mulige forklaringer
NIFU-forsker Støren trekker frem at arbeidsgiveres vaner kan spille en rolle i skjevfordelingen.
– Det kan være snakk om indirekte diskriminering, i form av at arbeidsgiverne tenker svært tradisjonelt i sin rekrutteringspraksis. Men også forskjeller i nettverk hos de ulike studentgruppene kan være utslagsgivende, sier hun.
Rapporten viser også til språkvansker som en mulig forklaring på skjevheten. Rønnaug Tveit forteller at de ofte må hjelpe internasjonale jobbsøkere med språket i CV-er og søknader, og å gjøre innholdet mer tilgjengelig og forståelig for norske arbeidsgivere. Hun er likevel overrasket over resultatene i rapporten.
– De store forskjellene forbauser meg. I alle fall når det også gjelder andregenerasjons innvandrere, som har gode språkferdigheter og ofte gode karakterer. Men det er en kjent sak at de med fremmedklingende navn har større problemer med å få jobb enn andre. Jeg har inntrykk av at dette er et minkende problem, men det er fortsatt et stykke igjen til likestilling på arbeidsmarkedet, sier hun.
Saksa fra Studvest er en aktuell sak, saksa fra vår søsterorganisasjon. Studvest er en avis av og for studenter i Bergen, som kommer ut hver onsdag. Besøk dem her.