mma-revyen This content has been archived. It may no longer be relevant
Hver måned fremover vil MMA-Revyen presentere en ny utgave av PanoraMMA. I denne spalten tar Jørgen Thue et blikk på tilstanden i MMA fra et, nettopp, bredere perspektiv.
Det er ikke veldig mange år siden “Skandinavisk MMA” var synonymt med å på tilfeldig- og lugubert vis klare få tilgang til et PRIDE-stevne featuring Joachim Haaaaaann-seeeeeen i en av de mørkere kroker av det store Internett.
I skandinavisk målestokk har legaliseringen og oppblomstringen av MMA i Danmark og Sverige de siste årene kanskje ikke fått stor oppmerksomhet annet enn lokalt, men for vårt lille liksomkontinent her i nord har dette likevel ført til store forandringer og grobunn for MMA i en ny drakt, også i Norge.
VÄLKOMNA TILL SWEDEN
Det første som skjer når lovgiverne åpner for MMA-virksomhet i en region som enten har en brukbar BNP eller har kampsport fullstendig innbarket i sin kultur, er at en herre ved navn Lorenzo legger igjen en voicemail. Setter man slusen på den minste gløtt strømmer Zuffa og UFC inn i dalen. Som skandinavias sportslige- og kulturelle hovedsete var Sverige en oase for UFC når en kronglete legaliseringsprosess omsider ga endelige resultater på tampen av 2010.
To år senere var UFC Sweden et faktum, og om det er en tilfeldighet at svenskenes største arrangør, Superior Challenge, nettopp etter UFCs inntreden nedskalerte fra to til ett arrangement i året kan man jo diskutere, men at kjempens innrykk setter spor hos lokalvirksomheter alle steder hvor den planter sine føtter er det ingen tvil om.
UFC Sweden har bl.a. gitt MMA-Revyen en fin jingle, “slå han på käften“.
UFC Sverige har vært en suksess så langt. Man har fått frem en glitrende lokal posterboy i Alexander Gustafsson, og mens han distraherer allmennheten ved å nesten fortjene seg til en seier over Jon Jones sniker UFC inn hans fremtidige medsammensvorne melkekuer i stor stil. Selv om ikke alle svenske UFC-fightere har lyktes rett ut fra start, kommer det stadig nye til – på den ene eller andre måten ender UFC opp med en svensk stall, akkurat som de har en russisk, en asiatisk, en britisk/irsk, samt to svære fra nord- og Sør-Amerika. Også Gunnar Nelson da.
Men det er jo interessant, at UFC Denmark lar vente på seg. UFC Norway er, som kjent, i beste fall like langt unna nå som UFC Sweden var i 2007, men UFCs innrykk har ikke vært den støvsugingen av markeder i regionen vår mange av oss først hadde sett for oss, og lite tyder så langt på at det utvidede europeiske fokuset UFC har deklarert for 2014 involverer stopp i Helsinki (sant nok en del av Norden, ikke Skandinavia), Malmö og København.
Enn så lenge – og dette har vart i et par år nå – går store deler av det skandinaviske MMA-markedet under storhaiens radar, og dette har nå blitt et så etablert faktum at småhaiene har fått blod på tann.
DE LOKALE FYRSTER
MMA på TV i vår region er ikke noe nytt – CMore har vist UFC i en årrekke nå, TV2 Zebra viser Bellator, Eurosport har siden århundrets morgen servert Strikeforce FC, It’s Showtime og ikke minst K-1. Det er langt fra slik at tilhengere av den ulovlige sporten får hakeslepp av å få et glimt av sporten på TV-skjermen i landet hvor sporten er ulovlig.
Likevel var det litt spesielt da Viasat Sport i september i fjor plutselig vartet opp med direktesendt skandinavisk MMA i beste sendetid. Det er én ting for en TV-distributør å kjøpe inn ferdigproduserte amerikanske programmer og legge det til sendeplanen kl. 4 om natten.
Her var det plutselig snakk om noe som traff litt nærmere, i form av EUMMA 6 fra København. Foruten å være produsert av Viasat selv (dessverre i overkant negativt merkbart på flere områder), gjorde både sendetid, gjenkjennelig atmosfære, og ikke minst tilstedeværelsen av en norsk fighter (Thomas Formo) og norsk kommentator at det hele virket herlig lokalt, på en positiv måte.
EUMMA satser stort innenfor et begrenset område. Head honcho Otto Knudsen har lang erfaring i å satse lokalt og litt bredere enn lokalt – en rekkevidde hans EUMMA nå sikter seg inn mot. Denne gangen har han fått på plass medieavtaler med både Viasat og Extrabladet som gir – i skandinavisk målestokk – en usedvanlig stor rekkevidde, ihvertfall i Danmark. Selv om EUMMA ønsker å nå ut til hele Skandinavia arrangerer de enn så lenge kun stevner i organisasjonens hjemland.
Et par måneder etter EUMMA 6 kom bekreftelsen fra Cage Warriors FC (CWFC), verdens kanskje tredje største MMA-organisasjon, om at de ville inn på det skandinaviske markedet. Også Cage Warriors stuper rett inn i København. Deres skandinaviske overhode, Tue Trnka, omtaler det å få på plass et arrangement i Sverige som “trøblete” – Cage Warriors velger også å holde seg unna våre blågule naboer, ihvertfall i første halvår. De er til og med mer interessert i det utilgjengelige norske markedet.
Artikkelen fortsetter under videoen
Samtidig som disse to vokser frem er altså svenske Superior Challenge tilsynelatende på vikende front. De siste to årene har de kun arrangert ett show i året, så langt unna UFC Sweden-sesongen som mulig, og selv under dette forsiktige formatet er publikumsoppslutningen deres dalende. Bildet synes klart. Jo visst har UFC gjort sin sedvanlige inntreden i Skandinavia akkurat som de har fått for vane å gjøre i andre nye markeder. Men – sannsynligvis fordi UFC er blitt distrahert av større nye markeder i f.eks. Asia – enn så lenge er det virkelig bare Sverige som har fått unngjelde. Sverige har fått unngjelde så det lukter svidd, men i Norge og Danmark er det, i teorien, plass til kanskje både én og to overraskende store placeholdere.
HVORFOR NORGE?
Det er noe spesielt med et i stor grad TV-basert underholdningsprodukt som er delvis ulovlig i landet man bor i, men totalt lovlig og regulert en kort ferge- eller flytur unna. Man kan falle til ro med det man likevel har, ikke minst som tilskuer. MMA på TV og gjennom legitime streaming-tjenester er tross alt lov her i Norge, og er det publikumsopplevelsen man er ute etter er det f.eks. for en bergenser vel så billig å fly til London og se et stort UFC-show i britenes hovedstad som det ville vært å dra til Oslo for å se UFC Fight Pass Fight Night 232 – Olsen vs. Olsson.
Likevel sier både Otto Knudsen og Tue Trnka at Norge er et vesentlig marked. I boksingens verden har Team Sauerland hatt lignende interesser siden lenge før Cecilia Brækhus virkelig ble den beste. Alle disse aktørene vil aller helst inn i Norge, og den store elefanten i akkurat dét rommet er selvsagt at nordmenn er styggrike, samt at forbudet her gjør ethvert forsøk på å “bryte inn” til god PR.
Selvsagt finnes det unntak og edle motivasjoner blant enkeltpersoner i disse foretakene som faktisk vil oss vel i form av å gi MMA større oppmerksomhet her til lands, men generelt sett er det interessant for MMA-organisasjonene å komme til Norge av samme grunn som det er festlig for FIFA å arrangere fotball-VM i Qatar. Som en glitrende bonus vil ikke Norge dukke opp på UFCs radar før tidligst et år eller to etter sporten er blitt legalisert her. Frem til da kan godt tenkelig en småhai klare fremstå som en storhai i våre farvann.
For all del, norsk MMA tjener også på dette. Så lenge aktørene er seriøse, noe både EUMMA og CWFC later til å være, og gir en stadig større andel norske utøvere muligheten til å gå i buret uten å måtte forlate sine hjemlige trakter – da er det klart at deres blikk mot Norge, uansett motivasjon, er godt for norske utøvere og klubber, for norske tilhengere, og ikke minst: for MMAs synlighet i dagliglivet – et absolutt krav for en fremtidig legalisering av sporten. Her kan alle parter ende opp med å danse hånd i hånd hele veien hjem som om MMA i Norge er en sekstitalls-musikal på høyt nivå.
SPREKKER I BJERGET?
Forrige uke snakket vi med Tue Trnka. Den gang kunne ikke Cage Warriors’ skandinaviske sjef avsløre noe om TV-avtalen for Skandinavia som da var i havn men ikke offentliggjort. En uke senere er det klart: Cage Warriors vil bli sendt på Viasat-platformen i hele 2014. Alle fire skandinaviske stevner vil bli direktesendt, de øvrige 14 vil bli sendt i opptak eller i magasinformat. Uansett, Cage Warriors kommer til en TV-skjerm nær deg – monitor om du ikke betaler lisens, og der vil de dukke opp ofte i 2014.
Forholdet mellom Cage Warriors og EUMMA har så langt ikke vært det minste vanskelig. Ihvertfall ikke offentlig vanskelig. Tilsvarende situasjoner med to relativt jevnbyrdige konkurrenter innenfor ett marked ville for lengst ha eksplodert om dette var i USA. Men her er det annerledes. Er det fordi alle involverte parter vet at markedet er så uvisst at enten ingen eller alle vil overleve? Eller lever både EUMMA og CWFC i en konstant ærefrykt ovenfor, altså under UFC, der de er fornøyd med å gå stille i dørene og klare holde bedriften gående?
Om forholdet mellom de to organisasjonene virkelig er så greit som man har fått inntrykk av får vi nå en situasjon der de to i det minste vil bli målt opp mot hverandre av Viasat. For EUMMA er TV-avtalen et must. For Cage Warriors er hele den skandinaviske ekspansjonen ingenting annet enn en ekspansjon av et allerede stabilt britisk/europeisk produkt. TV-avtalen Cage Warriors når som helst nå vil annonsere for det britiske markedet vil etter alle solemerker få Viasat-avtalen til å se ut som ingenting annet enn krydder på biffen.
Det er definitivt for friksjonsgrunnlag å regne at de to organisasjonene har så forskjellige tilnærminger til markedet de nå møtes i. På toppen av det hele skal Cage Warriros sendes på “gratiskanalen” Viasat 4, som har en drastisk større rekkevide enn Viasat Sport, hvor ihvertfall EUMMA 6 ble sendt.
En annen sak er utøverne. I et intervju med MMA-Revyen i høst sa Otto Knudsen at EUMMA nå var såpass store at utøverne var godt bundet til dem gjennom kontrakter på tre til fem kamper, og at det eneste som kunne få EUMMA til å kansellere kontrakten var om UFC kom valsende – han ville ikke stå i veien om EUMMA-fightere fikk tilbud fra Dana og Lorenzo.
Spol frem et halvt år og EUMMAs weltervekt-mester Nicolas Dalby har signert for Cage Warriors etter én kamp i EUMMA. Signert for CWFC har òg Mads Burnell gjort, unggutten som omtales som et av regionens største talenter noensinne og som er blitt godt hauset opp i EUMMA. Flere andre danske profiler i EUMMA vil nå gå inn i avtaler med Cage Warriors.
Om disse avtalene er eksklusive mister EUMMA en stor bunke fightere uten at UFC så mye som har sett i deres retning. Er avtalene ikke-eksklusive kan man spørre seg hvem som har overtaket når fighterne skal bookes og mot hvem, samt hvorfor EUMMA har firt på kravene sine når det kommer til eksklusivitet. Hvor bra er det for eksempel for Knudsen om en av hans mestere nå går en kamp i CW og taper mot en fighter som aldri vil sette sin fot i EUMMA? Nicolas Dalby skal i aksjon på CWFCs første stevne i København.
Selvsagt kan det være at alt er helt i orden. Kanskje EUMMA til og med hjalp CWFC med å få innpass hos Viasat, for alt vi vet. Det hører òg med til historien at EUMMA-fighterne som nå går til CWFC alle gjør det fordi Tue Trnka er manageren deres – det hele blir en naturlig konsekvens av at Trnka nå jobber for CWFC, noe han ikke gjorde i høst. Og kanskje forholdet mellom Knudsen og Trnka er så bra at det ikke var noe problem for Knudsen å gi fra seg eksklusiviteten i disse tilfellene.
Det begynner likevel bli vanskelig å ikke stille seg spørsmål. Skandinavia er ikke USA, men på et eller annet tidspunkt begynner det handle om livets rett når to organisasjoner går for det samme minimale markedet med eller i kamp om de samme fighterne. Om alt er vel mellom EUMMA og CWFC er det heller ikke utenkelig at Viasat på et tidspunkt utpeker en av dem til ener, den andre til en problematisk toer.
EUMMA trenger suksess i Skandinavia for å overleve. For Cage Warriors er Skandinavia en luksusartikkel. Om CWFC var UFC og EUMMA var Strikeforce ville et oppkjøp ikke vært langt unna, men det er ikke sikkert at maktforholdet her er fullt så åpenbart. CWFC er størst, men kjører óg fortest i svingene.
ÅRET SOM KOMMER
Det blir definitivt spennende å følge den skandinaviske MMA-situasjonen etterhvert som 2014 går sin gang. EUMMA skal på mange måter opp til eksamen for å se om de kan få større oppslutning og oppmerksomhet gjennom medieavtalene sine i år enn hva tilfellet var innledningsvis i fjor. Og Cage Warriors skal holde fire arrangementer i Norden/Skandinavia, ett av dem skal til og med være “norsk”.
Inkludert EUMMAs seks stevner snakker vi dermed om ti arrangementer fra disse to organisasjonene i Skandinavia/Norden i år, og alle blir direktesendt på norsk TV. Gode, bortimot surrealistiske tider for tilhengere av sporten, samt en tid der MMA nok også vil få negativ oppmerksomhet fra samfunnets mørkere sider, ikke minst om CWFC-showene blir sendt på Viasat 4 og dermed blir relativt absolutt synlige for også de som har bestemt seg for at sporten er brutal vold.
Og dette er ståa i Skandinavia i dag. MMA på topp europeisk nivå er så nært at vi nesten kan ta på det, og tilstedeværelsen blir konstant. Gudene vet hvilket sirkus Cage Warriors vil sette igang når de skal sette opp sitt norske show, og om MMA Trondheim-fighterne i EUMMA fortsetter på det de startet i 2014 snakker vi fort om nye norske UFC-kandidater. Aller nærmest en slik mulighet er kanskje Cage Warriors’ Mohsen Bahari.
I Norge fortsetter opplysningskampanjen, og herfra får vi òg en fin utsikt til å følge utviklingen til European MMA og Cage Warriors Fighting Championship, der de leker seg i stuen enn så lenge pappa-UFC er på businessreise til Macao. Kampen om Skandinavia starter nå.
Tilstanden i skandinavisk MMA var også et tema i Episode 59 av MMA-Revyen, tilgjengelig på iTunes og i Podcast-fanen på denne siden. Følg oss gjerne på Twitter og Facebook.