Da Milano erobret Europa

Selv om Milan har flekset muskler på overgangsmarkedet med en rekke spennende signeringer i sommer, og Inter håper å kutte ned på forspranget til Juventus, Roma og Napoli etter å ha ansatt Luciano Spalletti som sin nye trener, er det lenge siden Milano-klubbene har vært på topp i Italia og Europa.

Les også: Internazionale fyller 109 år

Ikke siden 2009/10-sesongen har Inter vært Italias beste fotballag. Da var de til gjengjeld også Europas beste fotballag, i en sesong hvor José Mourinho ledet dem til seier i Serie A, Coppa Italia og Champions League. Milan har på sin side ikke blitt seriemestere siden ukrainske Andrej Sjevtsjenko skjøt dem til topps i 2003/04-sesongen, men stod til gjengjeld øverst på fotballtronen i Europa i 2007 etter at de vant 2-1 over Liverpool i Champions Leauge-finalen.

Denne sesongen vil vi i Offside markere hver kampdag i gruppespillet i Champions League med en utvalgt finale fra de siste seks tiårene. Vi startet med finalen mellom Real Madrid og Stade de Reims i juni 1956, som satte punktum for den første utgaven av Serievinnercupen, og fortsetter med historien om da Milano var Europas soleklare fotballhovedstad i 1965.

Guttmanns forbannelse

Historien om Milanos herredømme begynner i 1963. Etter å ha slått Union Luxembourg, Ipswich, Galatasaray og Dundee, skulle Milan møte Benfica i finalen i Serievinnercupen. Portugiserne hadde under den ungarske trenerlegenden Béla Guttmann brutt hegemoniet til Real Madrid da de vant turneringen i 1961 etter å ha slått Barcelona 3-2 i finalen i Bern.

Året etter fulgte de regjerende mesterne opp triumfen da de vant 5-3 over selveste Real Madrid i Amsterdam. Ferenc Puskás scoret hat-trick for spanjolene, som ledet både 2-0 og 3-2, men finalen huskes best for at den ble avgjort av en 20-åring som scoret to mål i sin første finale. 20-åringen het Eusébio da Silva Ferreira, eller kun Eusébio, og da han la fotballskoene på hyllen i 1979 hadde mannen som ble født i Mozambique scoret 733 mål på 745 kamper.

“Den sorte panteren” fant også veien til mål på Wembley i 1963, men to scoringer fra José Altafini etter pause sørget for at Milan seiret over Fernando Rieras Benfica. Chileneren hadde overtatt etter Guttmann før 1962/63-sesongen, men den ungarske treneren hadde kanskje innvirkning på utfallet av finalen i 1963 likevel. Det var etter å ha vunnet Serievinnercupen i 1962 at Guttmann gikk til Benfica-styret og ba om å få lønnspålegg.

Benfica-styret nektet å gå med på suksesstrenerens krav. Guttmann sluttet, og da han forlot klubben skal han sagt at “Ikke på hundre år fra i dag av vil Benfica bli europeiske mestere”. Siden da har Benfica spilte åtte europeiske finaler – fem i Serievinnercupen, én i UEFA-cupen og to i Europa League – og tapt samtlige. Før finalen i Serievinnercupen i Wien i 1990, hvor Benfica endelig kunne få sin revansje mot Milan, dro Eusébio til Guttmanns grav i den østerrikske hovedstaden for å be om at forbannelsen måtte bli brutt. Benfica tapte 1-0.

Trollmannen Herrera

Argentinske Helenio Herrera hadde akkurat vunnet La Liga to år på rad med Barcelona da han i 1960 tok over Inter. Nesten ti år tidligere hadde han ledet et annet spansk lag, Atlético Madrid, til to seriemesterskap på rad. I Milano skulle suksesstreneren bygge et lag som ville få tilnavnet «Grande Inter», mens Herrera selv ville få tilnavnet «Il Mago» – «Trollmannen».

Så du denne? Nei, økt salg av PSG-drakter kan ikke finansiere Neymar-kjøpet

I Herreras første sesong ble Inter nummer tre i Serie A. Den påfølgende sesongen klatret de til andreplass, før de så vant Serie A i 1963. I 1964 møtte de Real Madrid i Serievinnercupen. Finalen ble spilt på Praterstadion i Wien, en stadion som i dag heter Ernst Happel Stadion – oppkalt etter den legendariske østerrikske treneren med samme navn, som døde i 1992.

I Wien var det Sandro Mazzola som ga Inter ledelsen like før pause. Han var sønn av Valentino Mazzola, som var kaptein for Torino-laget som omkom da flyet de satt i styrtet inn i Superga-basilikaen utenfor Torino da laget på vei hjem fra en treningskamp mot Benfica.

Et drøyt kvarter ut i den andre omgangen la Aurelio Milani på til 2-0. 20 minutter før slutt reduserte Rafael Batista Hernández, kjent som Felo, for Real Madrid, men seks minutter senere satte Mazzola spikeren i Real-kisten da han scoret sitt andre mål for kvelden.

Les også: #Joshuamåsvare

Senere samme år beseiret Inter argentinske Independiente i Intercontinental Cup. Den gangen ble finalen mellom Serievinnercupen-mesterne og vinnerne av Copa Libertadores spilt over to kamper. Italienerne tapte det første oppgjøret i Buenos Aires 1-0, men vant returoppgjøret i Milano 2-0. Da lagene stod med én seier hver etter to kamper, ble det spilt en avgjørende finalekamp. Ironisk nok ble den spilt på Santiago Bernabéu i Madrid. Inters Mario Corso scoret kampens eneste mål da han satte ballen i nettet i ekstraomgangene.

Befestet hegemoniet på hjemmebane

Om det var fare for at Inter-spillerne kunne bli mett på suksess etter å ha vunnet finalen i Wien, hjalp det nok at finalen i 1965 skulle spilles på San Siro, som hjemmebanen til både Inter og Milan het frem til den 2. mars 1980, da den offisielt endret navn til Stadio Giuseppe Meazza, oppkalt etter Inter-stjernen som også var innom Milan i løpet av sin flotte karriere.

Inter vant enkelt 7-0 sammenlagt over Dinamo Bucuresti i den første runden, og slo Rangers i kvartfinalen. I den første semifinalekampen mot Liverpool gikk italienerne på et surt 3-1-tap, men de rettet opp i sitt eget rot da de vant 3-0 på hjemmebane og avanserte til finalen.

Der møtte de Benfica, som hadde tatt seg forbi Aris Bonnevoie fra Luzembourg, sveitsiske La Chaux-de-Fonds, Real Madrid og ungarske Vasas ETO Györ på sin vei til finalen på San Siro.

Finalen huskes best for horrible spilleforhold på San Siro, hvor en gjennomvåt gressmatte skapte problemer for begge. Den regntunge matten ble Benficas bane. To minutter før pause kom Jair seg inn bak portugisernes forsvarsrekke. Fra høyre sendte han ballen avgårde mot mål. Skuddet var ikke spesielt velplassert eller hardt, men Benfica-keeper Costa Pereira måtte skrekkslagen se at han ikke fikk tatt unna for nok av kraften i skuddet. Ballen gikk under ham, og trillet over mållinjen. Da den sveitsiske dommeren Gottfried Dienst blåste av kampen, var Jairs scoring den eneste i målprotokollen. Guttmann hadde rett igjen.

Sjekk denne: Fikk lagbuss fra presidenten

Den våren hadde Inter dessuten vunnet Serie A for andre gang under Herreras ledelse, og i Intercontinental Cup høsten 1965 var de igjen for sterke for argentinske Independiente.

Hva var hemmeligheten bak suksessen?

For Inters del kan suksessen tilskrives Catenaccio, et taktisk system som betyr «dørbolt», hvor det defensive står i høysetet. Herrera lot seg inspirere av Karl Rappan, østerrikeren som introduserte dette taktiske systemet da han trente det sveitsiske klubblaget Servette på 1930-tallet. Rappans variant hadde bestått av fire forsvarere som markerte mann mot mann, en playmaker på midtbanen, og to indreløpere på hver side – det vi i dag kjenner som en 4-3-3-formasjon. Herrera introduserte en femte forsvarsspiller, sweeperen eller liberoen, som lå dypere enn de to midtstopperne, som et siste forsvarsledd som skulle hamle opp med angripere som kom seg forbi stopperparet. Slik ble Rappans 4-3-3 til en 5-3-2-formasjon.

I de to triumfene på rad i Serievinnercupen var det klubbkaptein Armando Picchi som hadde rollen som sweeper. Picchi var opprinnelig høyreback, men i løpet av 1961/62-sesongen begynte Herrera å bruke ham som sweeper. Da var Bruno Bolchi klubbkaptein, men da midtbanespilleren dro til Verona sommeren 1963, ble Picchi utpekt som hans etterfølger.

Etter at Inter tapte 2-1 mot Jock Steins Celtic i finalen i Serievinnercupen i 1967, gikk turen videre til Varese for Picchi. Herrera tok fatt på en ny sesong i Milano etter tapet mot laget som fikk tilnavnet «The Lisbon Lions» etter triumfen i den portugisiske hovedstaden, men i 1968 dro han videre til Roma. I den italienske hovedstaden ble han verdens best betalte trener med en kontrakt som skal ha vært verdt 150 000 pund i året. Herrera trente Inter på ny i 1973/74-sesongen, men uten suksess. Etter å ha pådratt seg et hjerteinfarkt tok han en pause fra fotballen og bosatte seg i Venezia, hvor han, med unntak av trenerjobb i Rimini og Barcelona på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, bodde frem til han døde i 1997.

For Inters del skulle det fra 1965 gå 45 år før de igjen stod på toppen av europeisk fotball. I 2010 vant Inter Serie A ti poeng foran Roma. Laget fra den evige stad måtte også gi tapt for Inter i Coppa Italia-finalen, mens to scoringer signert Diego Milito senket Bayern München i Champions League-finalen på Santiago Bernabéu. Det var en historisk trippeltriumf for José Mourinhos menn, og en prestasjon som fremdeles ingen annen italiensk klubb kan vise til.

Les også: Ble seriemestere 30 år etter sesongens siste spark på ballen