Helt særegen: hverken dokumentar eller spillefilm

Å starte en anmeldelse av “Untitled” med å beskrive hva den handler om er i dette tilfellet nokså meningsløst, ettersom denne filmen ikke har en konkret handling. Filmen inneholder en rekke scener som ved første øyekast ikke har noe med hverandre å gjøre, annet enn at de fremstiller mennesker som lever sitt daglige liv. “Untitled” er satt sammen med opptak som filmskaperen Michael Glawogger tok under en reise i 2014 gjennom en rekke land i Europa og Afrika.

Scenene i filmen består av nøytrale observasjoner av mennesker og deres hverdagsliv.

Opptakene er fra små bebyggelser og dermed sider av samfunnet som sjeldent blir presentert på lerretet. Disse opptakene skulle dessverre vise seg å være Glawoggers siste, ettersom han på sin reise ble syk. Fire måneder og 19 dager inn i prosjektet døde han av malaria. Med over 70 timer med innspilt materiale tok hans faste filmklipper Monika Willi ansvaret for å redigere råmaterialet til en spillefilm. Resultatet er “Untitled”.

Les også: Kingsman, Statesman og… Rocketman?

Filmens mangel på kontekst gir den en utenomjordisk kvalitet

Filmens tittel, eller muligens rettere sagt mangel på tittel, blir forklart i Glawogger sin dagbok. Filmen skulle nemlig ikke handle om noe som helst. Jeg synes likevel at filmen har en klar rød tråd i måten den er presentert for seeren. Alle scenene i filmen er lignende ettersom de er nøytrale observasjoner av mennesker og hverdagsliv. Vi får se mennesker fra både Balkan, Italia og de vestlige og nord-vestlige delene av Afrika gjøre ulike hverdagsaktiviteter. Eksempler på slike hverdagsaktiviteter var for eksempel; en mann som hugger ned ett tre, barn som leker på hjemmelagde rullebrett i gatene og mennesker som roter i søppelhauger i håp om å finne verdisaker.

Man får et innblikk i en verden man som nordmann ofte ikke får innsikt i.

Det som kan sies å være spesielt med filmen er at man som seer ikke får beskrevet konteksten rundt klippene. Man får ikke vite hvor i verden klippet er filmet eller hva nøyaktig som foregår. Dessuten er det helle ingen undertekster, så hva dialogene går ut på forblir ett mysterium om man ikke kan språket. Dette gjør at det blir opp til seeren å tolke scenen og prøve å skape mening ut av hva som skjer. Dette er ikke alltid like enkelt, og det gir filmen en nesten utenomjordisk kvalitet. Det gjør seeren skjerpet og søkende etter svar i motsetning til å være en passiv tilskuer, noe som kunne gjort en slik type film kjedelig.

Les også: Kinomagi

Et rent og ærlig innblikk i en hverdag som sjeldent vises ufiltrert

Å kalle “Untitled” for en dokumentar eller spillefilm synes jeg blir misvisende. Jeg vil heller kalt den et innblikk. Man får et innblikk i en verden man som nordmann ofte ikke får innsikt i. Jeg vet ikke hvorfor Glawogger valgte å reise til de landene han reiste til, men alle stedene han velger å filme er langt unna det vestlig-normative landene man er vant til å se i media. Det mest interessante med “Untitled” er måten filmen viser vanlige liv på og hvordan den klarer å presentere dem på en såpass objektiv måte. Man får ikke følelsen av at det er en film laget fra et vestlig perspektiv, snarere tvert i mot. Materialet blir dermed fremvist på en ærlig og ren måte.