Nettredaksjonen This content has been archived. It may no longer be relevant
Åshild Larsen sitter på lesesalen. Upihl. Pila som kjent blant venner. Der sitter hun i det beste rommet, i fjerde etasje til høyre. Før var det ingen som visste om det, nå er det alltid fullt. Hun putter den siste biten med kvikklunsj-sjokolade i munnen, krøller papiret sammen og sikter mot søppelkassen. Bom, så klart. Det har blitt mye Freia i det siste, og spesielt nå som det er fem for hundre – igjen. Godt hun ikke har råd til baderomsvekt, tenker hun mens hun gomler i seg den siste biten med mørke kalorier og umoralske oljer.
– Ha det bra, Åshild! Ikke sitt for lenge, da, sier Anne i det hun lukker døren etter seg.
Hun er der sist igjen, jobber med metode. Denne gangen er det forsøk nummer to, så det er bare å gjøre det motsatte av Miley Cyrus: holde tungen rett i munnen og levere når det gjelder. Været er som kvelden hennes: nitrist, gråtonet og stille. Til og med barna på den katolske skolen har holdt seg innendørs for å distansere seg fra været, slik hun selv søker seg langt vekk fra kveldens mas. Påskeværet skal visstnok komme til uken. Sol og varme er lovet, men troverdigheten til dette stiller like sterkt som frasen «selvfølgelig ringer jeg deg i morgen» etter en one-night-stand. Åshild kjenner seg søvnig. Hun ser på klokken, bemerker seg at den har rukket å bli 19.45, og lener seg på håndflaten. Nå skal hun bare lukke øynene et ørlite sekund og la øyelokkene omsider få viljen sin, bare denne ene gangen. Bare et kort øyeblikk.
Med et rykk våkner hun og nærmest skvetter opp fra bordflaten. Det er mørkt, helt mørkt, hvor lenge hadde hun sovet? 19.46. Stolen skyver hun bakover. Hun reiser seg, fortsatt i halvsøvne, og vandrer med uryddig gange rundt i rommet, slik at lysene slår seg automatisk på igjen. Åshild bryter ut i et skrik. Et høylytt og hjerteskjærende skrik. En så gjennomtrengende lyd at ikke engang polakkene som jobber siste skift i Parkveien kan unngå å høre det. Deretter senker stillheten seg atter en gang over høyden, slik at kun lyden av regnet kan høres. Dråpene slår mot bakken med samme brutalitet som John Olav Nilsens neve mot kioskkunder på en lørdagskveld.
– Hvor er Mac-en?!, roper hun med stemmen som brister av panikk.
Åshild løper ut av rommet og kjenner hjertet slå tungt i brystet. Hun må ha den tilbake, hele fremtiden hennes avhenger av godkjennelse på denne metodeoppgaven. Og om ikke det skulle være nok, så ligger det uerstattelige fanbildet hennes med Martin Ødegaard der, det som ble tatt like før han reiste til Real Madrid.
Ingen å se, tomt i alle korridorer. Hun fortsetter ned gangen.
– Herregud, noen må det jo være her? Er dette en practical joke? Slutt nå! Det er ikke morsomt!
Lyden av en dør som åpnes kan høres. Hun løper i lydens retning, hekter seg og snubler i en mopp som står inntil veggen, og rekker ikke komme frem før det atter en gang er stille i gangen. Dørene leder an til de nedtråkkede steintrappene som fører ned til etasjene under, og ned mot kjelleren. Et lys blafrer i gangen, det burde vært fikset. Hun kjenner klamheten bre seg i hendene, og at hjertet banker fort. En distinkt herreparfyme kan kjennes hengende igjen i luften. Hun går ned trappene og titter hodet inn i tredje etasje.
– Vi er Arme Riddere, vi redder en jomfru hvis vi gidder’e…
Koristen snur seg brått, stopper å synge og ser mot Åshild. Hun ser på han, og gransker ham fra topp til tå. Om det ikke hadde vært for sangen, så hadde hans heloransje antrekk avslørt det; han er med i Mannskoret Arme Riddere. Skal hun virkelig anklage han for å ha stjålet Macen hennes? Kan virkelig en ridder gjøre noe slikt? Ridderen ser raskt ned i bakken, og vandrer med raske skritt mot trappene. Blikkene deres møtes en siste gang før han forsvinner ned i korridoren. Noe kjent minnes i det han farer forbi; det er den samme parfymelukten som før. En lapp kommer til syne på bakken, og hun tar den opp.
– Jeg tror du mistet…
Ridderen har allerede forsvunnet ut døren. Hun bretter ut lappen og møter et fotografi av Martin Ødegaard – med signatur og alt. «Til min største fan, fra Ødis», er ordene som pryder bildet. – Var det hans?, tenker hun mens hun vandrer ned mot kjelleren. Hun går inn på toalettet og ser seg i speilet- håret er tydelig preget av at varmtvannet nok en gang er borte, og at hun må benytte seg av dusjene på Studentsenteret. Med ett hører hun en brå lyd i gangen, og hun løper mot døren. Den knirker i det hun går ut, og med ett møter hun noen hun ikke hadde forventet å se.
– Anne? Hva gjør du her, hadde ikke du gått hjem?
– Eh, jeg bare glemte noe», sier Anne og lukker skapet. Hun smetter låsen fort igjen og forsvinner opp trappene. – Vi sees imorgen!
Det var da underlig så travelt hun hadde det, tenkte Åshild. Et hint av såpeluft kommer smygende, og hun hører raske skritt bak seg.
Les del 2 av påskekrimmen her!
