Nettredaksjonen This content has been archived. It may no longer be relevant
Les del 1 av påskekrimmen her.
En mann i blå uniform stresser forbi henne, trillende på en kasse med vaskeutstyr.
– Hvor la jeg nå den moppen da?
Han klør seg i hodet, og småløper inn på kontoret sitt i enden av gangen. Det var bare vaktmesteren. Åshild blir stående i gangen, føler seg med ett veldig hjelpeløs, og bryter ut i tårer. Hun springer opp trappen, og tenker at alt håp er ute, da hun kræsjer i ridderen igjen. Han spør om alt er som det skal være.
– Nei, Mac-en min er ikke å finne noen steder, forteller hun hikstende. – Jeg bare snudde meg et lite sekund, så var den borte!
– Ja, det er trist at man bare dupper av i et lite øyeblikk, så er folk så frekke at de stjeler… Jeg håper du finner den igjen, da. Skulle gjerne vært igjen og hjulpet deg å lete, men det er fotballkamp på tv’n, så jeg må nesten løpe!
Åshild føler seg motløs, pakker med seg sakene og setter kursen hjemover. Kanskje noen har funnet den på skolen? Hun kan bare håpe på det beste. Neste dag trosser hun nok en regndag for å ankomme Upihl på et tidlig tidspunkt. Hun låser seg inn og ser med ett et velkjent ansikt. Ridderen står og printer ut noen papirer, og får etter hvert øye på henne også.
– Hei! Så glad jeg møter på deg, lurte jo på om du fant den Mac-en da?, spør han.
– Nei, og jeg forstår ingenting, det var jo nesten ingen der i går kveld heller. Hvem ville gjort noe sånt, dagen før en stor metodeinnlevering?
– Metodeinnlevering, sier du? Jasså, har du hørt om han som aldri bestod metode da? Ryktene sier at han jobber som vaskemann, vaktmester… Nei, hva var det igjen da? Jeg husker ikke, men han jobber her på universitetet, sier ridderen og flirer smått mens han titter opp mot taket.
– Vaktmesteren?! Han var jo der i går!, utbryter Åshild.
De utveksler et blikk som sikter mot det seriøse. Det kan vel ikke stemme at..? De går begge mot korridoren som fører ned til kjelleren, der stopper de i trappen og titter nedover. Det er stille. Lyset i gangen blinker ikke lenger, det er blitt fikset. Nede i kjelleren er det mørkt, selv om nattens timer er forbi. Lukten av grønnsåpe og en lav støvprosent fyller luften nedover mot kjelleren. De går ned trappene; Åshild først, ridderen like etter. Det heloransje antrekket gir et svakt selvlysende preg mot det mørke som omfavner dem på bunnen av trappen. Lysene slår seg automatisk på, og de kan høre nynning fra herretoalettene. En slik nynning kun en vaktmester kan foreta seg i forsøket på å fikse et toalett eller to. De smyger seg som Erna på isen forbi toalettene; knirkefritt. Lite vet de om at planen snart skal slå sprekker.
Vaktmesterdøren står inntil, men er ikke lukket. Åshild griper tak i håndtaket og trekker døren mot seg. En vag knirkelyd kommer til høre i det døren åpnes. Hun stopper opp. Hørte hun en lyd? Nei, det var nok ingenting.
– Hold utkikk, sier hun til ridderen, og han nikker bekreftende.
Bryteren slås på med et klikk, og hun går inn. Rommet er meget slitt, men man kan se at det er gjort et hardbarket forsøk på å gjøre det hyggelig. Bordene er fulle av dokumenter, verktøy, og litt vaskeutstyr. Hun kikker frem og tilbake, og så får hun øye på noe. Flere pc-er ligger i en haug i det ene hjørnet. Hvorfor skulle han tilfeldigvis ha alle disse pc-ene her? Det er noe som ikke stemmer. Raskt titter hun gjennom maskinene som ligger der, men det er fortsatt ingen Mac å skimte.
– Den er ikke her, hvisker hun til ridderen. – Men jeg er sikker på at det er han!
Ridderen bryter med ett ut i sang, og Åshild snur seg brått.
– Hva gjør dere her?!, sier en stemme høyt. Det er vaktmesteren som er på vei mot kontoret. De stiller seg forskrekket foran kontordøren.
– Ehh, vi bare…, kremter ridderen frem. – Vi skulle bare…
Åshild griper ordet og spør han rett ut: – Hvor har du Mac-en min?, plopper det ut av henne. Fjeset hans som en gang virket vennlig, har nå fått en mørk tone over seg. Det rødlige håret ligger under den blå hatten, og han utstråler noe svært lite hyggelig.
– Hvorfor tror du jeg har Mac-en din?, spør han med en ulmsk tone.
– Jeg vet om metodedrømmen din, og at du har et håp om en dag å få den fullført!, sier hun med et nervøst preg i stemmen. Mannen foran henne klør seg i hodet, og kikker ned i bakken.
– Jasså ja, sier han mutt. – Så du har hørt det…
Han kikker seg rundt, og tar av seg hatten for et lite øyeblikk. Ansiktet ser slitent ut, preget av mange år med vasking og lyspærefiksing.
– Det har seg slik…, starter han. – At jeg en gang var student, slik som dere. Jeg leste flittig, og gjorde det jeg skulle for å kunne få meg en flott jobb. Det eneste jeg ikke fullførte, var det forbaskede metodefaget. Jeg bestod mastergraden, og klarte å holde det skjult helt frem til én dag, da fagansvarlig fant det ut. Jeg fikk da en ny sjanse til å bestå, noe jeg ikke klarte. Dermed var alt håp ute for å noen gang få en fremtid. Jeg sikret meg jobb her, så jeg alltid kunne være i nærheten av hva som kunne ha vært. Men jeg har aldri stjålet en eneste pc i mitt liv.
– Men hva med alle pc-ene som ligger inne på kontoret ditt?, utbryter ridderen.
– Jeg jobber som IT-hjelper i tillegg, mumler han. – Det er visst ikke så lett å tjene et levebrød kun fra å være vaktmester på Upihl.
Åshild og ridderen titter mot hverandre, og deretter ned i bakken. De beklager seg og går opp trappene igjen. Da de har kommet seg opp i fjerde etasje ser de Anne ta seg nok en «velfortjent» pause i gangen, slik som alle studenter føler de fortjener etter de har lest i en ti minutters tid.
– Hei, Anne!, sier Åshild og vinker. Anne titter opp og smiler. Ridderen vinker også, men forteller at han må løpe og jobbe med en oppgave, og han forlater de to jentene.
– Så du har møtt Torstein, ja – så hyggelig!, sier Anne. – Han spurte meg faktisk om deg her om dagen. Han er visst Ødegaard-fan, akkurat som du. Hørt noe rykter om at han er litt mer i det ekstreme slaget da, han er visstnok en litt gæren samler.
Hun ler smått mens hun sier det, og rister mildt på hodet.
– Men, men, vi snakkes da, får vel komme meg inn og gjøre en skikkelig innsats!
Åshild blir stående igjen, litt tom for ord. Ikke har hun rukket å fortelle om Mac-en engang, for Anne stiller sjeldent spørsmål om andre. Deretter vandrer hun sakte nedover gangen. Det var noe Anne sa som gjør at tankene farer som pingpongballer gjennom luften. Hun tar noen steg mot den hvite maskinen og stopper opp.
Da ser hun noe i printerskuffen, og en grøsning går nedover ryggen. I skuffen ligger et bilde. Et bilde av en jente og Martin Ødegaard. Jenta er Åshild.
