European Nights

Mandag 23. April sitter jeg på Sola flyplass. Klar for å ta en tur jeg har tatt en god del ganger før, men samtidig er akkurat denne turen ekstra spesiell. Sammen med min far og bestefar skal jeg til Liverpool og få oppleve en semifinale i Champions League. På Anfield Road skal vi stå 3 generasjoner, sammen med 50 000 andre supporter og heie frem våre helter. Allerede her kjenner jeg gåsehuden komme.

Flyet vårt lander i Manchester og etter en kort taxitur befinner vi oss i Liverpool. Det er dagen før kamp, men allerede nå merker man at både de lokale og de tilreisende er klare. Gjennom byens gater treffer vi på horder med italienere som har tatt turen til Merseyside, med forventninger om at deres kjære Roma skal klare å overvinne et Liverpool lag i storform. Vi passerer en av byens mange Liverpool butikker hvor neste sesongs drakter står på utstilling. Bildene av Mohamed Salah og resten av laget kledd i den dype rød farger akkompagneres med teksten “This Means More”. Scenen er satt for et oppgjør av høyeste kaliber.

Kampdag

Vi beveger oss inn på Anfield 2 timer før avspark. Delen av tribunen hvor vi har sikret oss billetter består for det meste av nordmenn. Den eldre garde av supportere snakker om 70- og 80-tallet, om Dalglish, Shankly og Paisley, og om lignende europeiske kvelder hvor jubelen tilsynelatende aldri stilnet. Selv har jeg kun vage minner fra Champions League seieren i Istanbul i 2005, og jeg tar meg selv i å drømme om nye triumfer.

At the end of the storm, there’s a golden sky.

Les også: Pragmatiske Brann

Så begynner det. “You’ll never walk alone” runger utover stadioen. Kraftigere enn jeg noensinne har hørt den før. Et par tusen tilreisende supportere fra Roma forsøker forgjeves å bue oss til stillhet, men gladiatorene på Anfield kan ikke bli brakt til taushet. Den velkjente Champions League hymnen spilles av, men fortsatt er det “You’ll never walk alone” som høres best. Kampen preges av nervøsitet og samtlige på tribunen synger for å holde følelsene i sjakk. I det 19. Minuttet smeller Aleksandar Kolarov ballen i tverrliggeren og hele Anfield holder pusten. Sadio Mane brenner 2 enorme sjanser og får en scoring annullert for offside, og vi på tribunen stålsetter oss for en frustrerende aften. Men slik blir det ikke.

Den Egyptiske Kongen

I det 36. Minutt dukker nemlig en helt spesiell kar opp. Mohamed Salah, som Liverpool supporterne har døpt “Den Egyptiske Kongen”, gjør som han har gjort hele sesongen: han scorer mål. Like før pause dukker den lille magikeren opp igjen og sender Liverpool opp i en 2-0 ledelse. De beste manusforfatterne i Hollywood kunne ikke skrevet det bedre om de så prøvde. Etter pausen fortsetter Liverpool, og Salah, å score mål. Etter 69. Minutt leder Liverpool 5-0, og stemningen på tribunen er elektrisk. 2 scoringer av Roma mot slutten av kampen klarer ikke stoppe Anfield-publikumet denne kvelden.

Allez, Allez, Allez!

Etter kampen spaserer vi nedover mot byen. Rundt oss er stemningen fortsatt på topp. Det suser i ørene mine og jeg spør meg selv hvor høyt desibelnivået kan ha vært inne på stadioen til tider. Så går det opp for meg hvor gode Liverpool er for tiden. Salah ligner en egyptisk gud, James Milner(!) har tatt rekorden i antall CL-assister (9) og jeg sitter igjen med den surrealistiske følelsen av at dette laget kan gjøre det samme som Benitez’ utvalgte gjorde i 2005. Sammen med resten av supporterne synger vi hele veien ned til byen:

We’ve conquered all of Europe

We’re never gonna stop

From Paris down to Turkey We’ve won the f***ing lot

Bob Paisley and Bill Shankly

The Fields of Anfield Road

We are loyal supporters And we come from Liverpool

Allez, Allez, Allez!

Er det en ting du som leser dette skal sitte igjen med, så er det dette: Dra på kamp i Champions League!