admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Paul og Nick er to såkalte stringers, frilansere som lever av å filme katastrofer, lovbrudd og politijakter, for så å selge opptakene til pressen. De har kjent hverandre i flere år, og bruker dagene på å krangle om peanøttsmør, ambisjoner og penger mens de i full fart kjører etter politiet med et videokamera ut vinduet. Kjæresten til Paul ringer stadig vekk for å spørre om han har fortalt Nick om den tingen, som vi aldri får vite hva er, sånn at leseren skal få inntrykket av at hovedpersonene har personlighet og historie. Når gutta havner midt i en kaotisk skuddveksling mellom politiet og gjengen MS-13, legger Nick livet i potten og sprinter ut av bilen med kameraet i hendene for å få et enda mer verdifullt opptak enn hva de allerede har. Etter at et gjengmedlem i nærheten av Nick dør, finner han en USB-pinne, som senere viser seg å være kryptert. Hva skal et gjengmedlem med en kryptert minnepinne? Og hvem er det som stopper bilen deres på siste side?
LES OGSÅ: Anmeldelse: Suiciders #1
Erfaren forfatter
Stringers #1 er skrevet av Marc Guggenheim (Arrow, C.S.I. Miami) og tegnet av Justin Greenwood (Stumptown, The Fuse). I etterordet kan Guggenheim, etter en tirade om Jake Gyllenhaal og filmen Nightcrawler, opplyse leseren om at Stringers er en historie han har ønsket å skrive i over ti år. Og det merkes. Stringers er en historie som prøver på mer enn den har plass til. Det er merkbart at Guggenheim har lagt til, trukket fra, utbrodert og finklippet denne historien inni hodet sitt i et tiår, og jeg lurer på om den egentlig hadde godt av det. Stringers inneholder tidvis urealistisk mye dialog — det er nesten så man tror man leser en Rocky-stripe noen ganger — som bare tidvis gir mening for historien. Mange av snakkeboblene gir innblikk i forskjellige figurers liv, en metode som er til forveksling lik bakgrunnssamtalene i TV-serien Alphas. Og i likhet med Alphas er dette et grep som, i stedet for å gi produktet et realistisk preg, distraherer leseren.
LES OGSÅ: Anmeldelse: Silk #1
Lydproblemer
Et annet virkemiddel med gode hensikter er seriens lek med lydord. I stedet for de klassiske Boom!, Ka-pow!, Wank!, og Karlstad! (OK, de to siste er kanskje ikke så klassiske, men de er blitt brukt!), tar Stringers i bruk forklaringer av hva som skjer i stedet for lyden av det. Jeg liker ideen, og det virker det som Guggenheim/Greenwood også gjør, for den presses inn over alt hvor det kan tenkes at det vil dukke opp en lyd. I tillegg til å være overspilt, blir lydeffektene skrevet uten mellomrom. Dette fungerer spesielt ikke når lydeffektene gjerne består av relativt lange setninger, og leseren rives ut av handlingen uten å egentlig få noe igjen for det.
LES OGSÅ: Anmeldelse: Straight Outta Compton
Levende linjer
Justin Greenwoods strek er enkel og akkurat passe detaljert til å formidle historien i Stringers på på en måte som gjør actioneposet rett. Man kan gjerne vise til David Aja (Hawkeye) og Michael Avon Oeming (Powers) og si at Greenwoods tegninger er et slags barn av disses penner. Ryan Hills fargelegging er også svært gjennomført, og komplementerer tegningene og gir serien den riktige stemningen av blålys og maskinpistolild.
Stringers gjør mye bra, men i likhet med historiens hovedpersoner, havner bladet dessverre langt utenfor sin komfortsone. Alt i alt ender Stringers #1 opp som nok et godt konsept som har vært i en sirkel av development hell litt for lenge. Serien inneholder mange gode ideer til både plott og stil, men beviser at for mye av det gode dessverre bare ender i magepine og anger.
Se Mads og Lars diskutere Stringers #1 i denne videoen:
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=RN-rsesJ-ko]
Siste podcaster