This content has been archived. It may no longer be relevant
Forbrukersamfunnet står sterkt i Vesten. Vi har gode lønninger og kan kjøpe oss det vi vil. Spesielt kvinner blir hver dag fortalt på forskjellige moteforum hvilke klær de må bruke, og moter skifter hvert eneste halvår. Så de shopper klær, og helst vil de ha de fineste klærne så billig som mulig. Men tenker man noen gang over hva som gjør at disse klærne er så billige, og hvorfor er noen kjeder åpne om hvem de bruker mens andre ikke er det?
Dårlige arbeidsforhold
I løpet av det siste året har 439 personer blitt drept, og enda flere skadet som følge av dødsbranner på ulike tekstilfabrikker i Asia, blant annet i Kambodsja og i Bangladesh. Disse brannene avslørte svært dårlige arbeidsforhold for de ansatte. På det verste viste det seg at noen arbeidere jobbet for 2-3 kroner timen og i tillegg jobbet 70 timers uker for å kunne forsørge familiene sine. De som jobber her er for det meste kvinner som har dårlige eller ingen fremtidsutsikter.
Men dårlige arbeidsforhold for klesprodusentene er mer enn bare de lave lønningene. I klesproduksjonen jobber også ansatte med mye kjemikalier som kan være giftige for dem og sikkerheten er langt i fra god. Denne giften blir dumpet i asiatiske elver og fører til mye av forurensningen der. Mye av denne giften ligger også igjen i klærne når de kommer til de vestlige butikkene. I vestlige land hadde arbeidsforhold som dette aldri vært greit, så hvorfor gjelder ikke de samme retningslinjene for bedrifter som importerer produkter fra andre land?
I følge Viveka Risberg fra Swedwatch, finnes det retningslinjer fra FN som skal hjelpe fabrikkarbeidere i slike situasjoner.
– I FNs regelverk for bedrifter står det at bedrifter ikke skal være direkte årsak eller bidra til krenking av menneskerettighetene. Dersom det er noen som har veldig lav lønn så innebærer jo det at bedriftene indirekte forårsaker dette, sier Risberg. En løsning på dette kan være at det blir innført en minimumslønn som skal dekke grunnleggende behov for arbeiderne.
Viktig med åpenhet
En av selskapene som har vært åpne om hvilke fabrikker de bruker til sin klesproduksjon, er den norske turtøysprodusenten Stormberg. Deres CR-manager, Jan Halvor Bransdal, kan fortelle at det siden starten har vært viktig for dem med åpenhet rundt det med produksjon, og har derfor listet opp alle sine fabrikker på nettsiden. Stormberg benytter seg i hovedsak av fabrikker i Kina, men også noen i Myanmar.
– Det har vært et riktig valg for oss å drive med etisk handel, og det med åpne fabrikklister har vært et viktig virkemiddel for å få til de forbedringene i leverandørkjeden som trengs. I tillegg er vi et foretak som prinsipielt er bygget på åpenhet, ikke bare med fabrikklister, men vi er også aktive på sosiale medier, sier Bransdal.
Siden Stormberg vet hvor alle fabrikkene sine er kan de dra på inspeksjoner, og de kan også kontrollere at arbeiderne får de lønningene de har krav på.
– Vi bruker aktivt sosiale medier der vi blant annet legger ut rapporter fra inspeksjoner vi har hatt på fabrikkene og klimaregnskap. Det meste av det vi holder på med er tilgjengelig på Internett, sier han.
Også andre kleskjeder som Zara, Marks&Spencer og Filippa K er åpne om hvilke leverandører de bruker. Etter press fra flere hold valgte også Hennes Mauritz å publisere sine fabrikker. Men fremdeles er det mange store kleskjeder som ikke har publisert sine leverandører, på grunn av “konkurransehensyn”.
For å høre mer om forbrukersamfunnet, slå på Utenriksmagasinet Mir på Studentradioen i Bergen førstkommende fredag fra 12-13.00.