Kinosyndromet Endeløse krangler og diskusjoner har ledet oss til denne endelige listen. Før du blir frustrert: Alle har rett til en mening, vi kan og ta feil. Kjør liste!
20. Your Name (2016)
Amalie: Historien er så intrikat vevd her, og jeg liker at de spiller med både tid og rom. Historien er original, og fortalt på en underholdende måte hvor man ikke vet alt alltid, men man vet alltid akkurat nok.
19. The Irishman (2019)
Terje: En av de ferskeste titlene på listen vår, men også en umiddelbar klassiker. Scorsese står for regien, og på rollelisten finner vi både Robert De Niro, Al Pacino og Joe Pesci. Og sjangeren er selvfølgelig gangster-drama. Gamlekara er tilbake! En mesterlig fortalt historie, som har både action, humor og hjerte.
18. En due satt på en gren og funderte på tilværelsen (2014)
Mikkel: Tiårets beste tittel, og filmen som avslutter Roy Anderssons trilogi om å være menneske står ikke bak de andre filmene. Det kjente og kjære består, korte scener fortalt gjennom tablåer, “utvaskede” farger og en nærmest ironisk distanse til karakterene. Likevel sitter en igjen med en kjærlighet for disse menneskene, som til tross for alle problemene stotrer seg videre i livene sine. “En due..” er en verdig avslutning, og vel verdt å sjekke ut for alle som er interesserte i det å være menneske.
17. Echo (2019)
Mikkel: Den nyeste filmen på listen, med kinopremiere i Norge så sent som desember 2019. Filmen skriver seg like fullt inn i en moderne, nordisk filmtilnærming som er på god vei å skrive seg inn i moderne filmhistorie. Store bilder, ingen kamerabevegelser og vakre historier fra Island i adventstiden er ingrediensene i denne undervurderte fremtidige klassikeren.
16. The Handmaiden (2016)
Amalie: Denne filmen er intrikat og et vel gjennomført mesterverk i historie fortelling. Den ser helt nydelig ut, karakterene er velformede og multidimensjonelle, noe som gjør at historien gir mening selv når den tar helt uventede vendinger.
15. Lady Bird (2017)
Michael: Dette er filmen på listen som har fått meg mest emosjonell. Greta Gerwigs debutfilm skildrer elegant og enkelt forholdet mellom en mor og datter i det som da føles som livets mest krevende år. Alt føles så personlig og så sårende realistisk at du ikke kan annet enn å rives med av Lady Bird.
14. The Shape of Water (2017)
Lukas: The Shape of Water er Guillermo del Toro som gjør det han kan best: en voksen vri på et klassisk eventyr. Musikken og produksjonsdesignet er på topp, men i kjernen ligger en helt unik kjærlighetshistorie. Jeg kommer til å bruke det neste tiåret på å lure på hvordan denne filmen klarte å få meg så engasjert i kjærligheten mellom en kvinne og en fiskemann. (Mannefisk?)
13. The Master (2012)
Mikkel: Å følge opp den moderne klassikeren “There Will Be Blood” kunne synes en umulig oppgave, men Paul Thomas Anderson leverte atter en gang varene i “The Master” fra 2012. Filmen forteller om en religion som kan minne om scientologikirken, men samtidig viser filmen hvordan mennesker søker etter tilhørighet. Tour de force-prestasjoner fra Phillip Seymour Hoffman og Joaquin Phoenix sementerer “The Master” som en tidløs klassiker, som vil bli husket i lang tid fremover.
12. La La Land (2016)
Terje: Regissør Damien Chazelle blir svært fortjent tidenes yngste Oscar-vinner for regi for La La Land. Dette er en film proppfull av fantastisk fotografi, fengende musikk og drømmende bakteppe, som faktisk fikk undertegnede til å like både musikaler og jazz. Et frierbrev til Hollywood som er en «must-see» for alle klassiske filmelskere der ute.
11. The Favourite (2018)
Karen: The Favourite er en hysterisk fortelling om to kusiner som kjemper om å bli dronning Annes favoritt. Et friskt pust av et periodedrama, delt inn i flere kapitler. Filmen stiller med et knallsterkt manus og utrolig gode skuespillerprestasjoner. Jeg har aldri sett lignende. Emma Stone, Olivia Coleman og Rachel Weisz utgjør en fantastisk kombinasjon!
10. Arrival (2016)
Amalie: Arrival er kraftfull i sin bruk av symbolikk og lingvistikk for å få fram et budskap som alle egentlig burde få med seg. En utenomjordisk invasjon er ikke det man automatisk tenker skal være bakteppe for å åpne en samtale om dype temaer, men de klarer å veve det godt inn. Den klarer å balansere de nære forhold på en side, og et globalt perspektiv på den andre. Den utfordrer selve logikken i måten vi tenker på, uten å bli belærende. Det handler om å lære noe av folk man tenker man ikke kunne ha noe til felles med, og å bevare roen i en krisesituasjon.
9. Gone Girl (2014)
Terje: Gone Girl er regissert av David Fincher, og basert på en bok av den fremadstormende forfatteren Gillian Flynn. Disse to er som skapt for hverandre, for begge to foretrekker å fremstille karakterene sine som iskalde, kalkulerte og selvopptatte drittsekker. Sånne folk finnes det mer enn nok av i Gone Girl, og i klassisk Fincher-stil skjer det noe grusomt, og du er ikke helt sikker på hvem som har gjort det før et godt stykke ut i filmen. Dette er mer en romantisk thriller (god kveld, 80-tallet) enn en psykologisk thriller som kanskje er Finchers foretrukne sjanger, men tro meg, hjernen din blir tuklet med av å se Gone Girl likevel.
8. Blade Runner 2049 (2017)
Michael: Denis Villeneuves oppfølger til tidenes kult-film hadde nok overrasket hvis vi viste denne listen til noen for ti år siden, men fy så fortjent det er! Her lages det som er både en tilfredsstillende oppfølger og en film som helt fint står på egne bein med et fantastisk vagt og uendelig interessant manus løfter denne filmen over originalen. Dette er en film jeg kan sette på når som helst og kose meg med hvilket aspekt jeg vil, takket være den uimotståelige kinematografien gjort av Roger Deakins og det enestående lydsporet fra Hans Zimmer og Benjamin Wallfisch. Om du enda ikke har sett den, gjør deg klar for en audiovisuell reise gjennom 80-tallets beste sci-fi.
7. Spider-Man: Into the Spider-Verse (2018)
Karen: Spider-Man: Into the Spider-Verse er fortellingen om Miles Morales som en dag blir bitt av en radioaktiv edderkopp og som utvikler evner han aldri kunne drømt om. Høres kanskje kjent ut, men jeg lover deg at du aldri har sett en superheltfortelling som denne. Spider- Man: Into the Spider-Verse er et kjærlighetsbrev til alle som elsker Spider-Man, Stan Lee og god animasjon. Den er utrolig morsom, rørende og underholdende. Filmen er et fargesprakende fyrverkeri av en superheltfortelling. Et friskt pust i animasjons- og superheltverden. Den er proppfull av nydelig animasjon og fargekomposisjon, et rått lydspor og en fortelling som treffer deg midt i hjerteroten.
6. Grand Budapest Hotel (2014)
Lukas: Stilen til Wes Anderson har aldri vært mer tilspisset og tydelig enn i Grand Budapest Hotel, og resultatet er en film som er så stilisert og presis at den ofte minner om en animasjonsfilm (på alle de beste måtene). Historien om eventyrene til en hotellmanager og hans lobbygutt kombinerer barnslig lekenhet og voksen brutalitet inn i én film som under ingen omstendigheter burde fungere, men som skaper sitt eget unike univers hvor alt går. Bak den sjarmerende, tidvis schizofrene fasaden ligger det likevel en film full av melankoli, kjærlighet og unike karakterer. Jeg lo, jeg gråt, og jeg ville ramme den inn og henge den opp på veggen. Jeg er sikker på at den vil resonnere med alle som har en puls.
5. Parasite (2019)
Karen: Parasite er en berg-og-dal-bane av en fortelling om den fattige arbeiderfamilien Kim som sakte men sikkert klarer å lure den velstående familien Parks til å ansette dem i ulike roller i husholdet. Da jeg så Parasite for første gang under BIFF 2019, skjønte jeg raskt at dette kom til å være en av mine favoritter. Parasite er en vanvittig smart, morsom og spennende film. Den er et enestående eksempel i spenningsoppbygging. Jeg satt på kanten av setet da jeg så den, samtidig som jeg lo. Den er både satirisk, komisk og nervepirrende på samme tid, balanser på en perfekt måte. Filmen er briljant skrevet, og inneholder flere lag som smelter sammen på en svært tilfredsstillende måte. Et rent mesterstykke av Bong Joon-Ho.
4. Social Network (2010)
Mikkel: Aaron Sorkin og David Fincher er en drømmekombo for mange, og sjeldent har filmskapere og tematikk passet bedre sammen enn her. Historien om Facebook og Mark Zuckerberg er dramatisk og alltid aktuell, og i dagens mediebilde vel verdt å se tilbake på. Zuckerberg fremstår som usympatisk, og som fremtiden har vist har ikke dette blitt mindre sant etter at Facebook har blitt større enn noen kunne se for seg. Høyt tempo i samtalene mens folk går gjennom ganger er det man får i et Aaron Sorkin manus, og Jesse Eisenberg spiller sin livs rolle som hovedpersonen Mark Zuckerberg.
3. Mad Max: Fury Road (2015)
Lukas: For de som ikke har fått oppleve Mad Max: Fury Road ennå kan det virke som en rar film å ha så høyt opp på denne listen. Plottet er kanskje enkelt og sjangeren er kanskje ikke assosiert med prestisje, men utførelsen er intet mindre enn mesterlig. George Miller må ganske enkelt være gal for å i det hele tatt prøve å regissere actionsekvenser som er så kaotiske og uforutsigbare som disse, og i tillegg prestere å gjøre det hele så oversiktlig for publikum. Dette, kombinert med det sinnssyke universet den er satt i, gjør dette til en av de mest brutale og heseblesende actionfilmene noensinne laget, som i tillegg lever opp til sin tittel i aller høyeste grad.
2. Whiplash (2014)
Michael: Whiplash kan oppsummeres med en setning: Hva vil det koste å bli den beste i sin kunst? Det som virkelig drar denne filmen til topps er forholdet mellom filmens to hovedparter, J.K. Simmons og Miles Teller. Kjemien mellom disse to er helt elektrisk og den rene galskapen presentert av Simmons er så overdrevet at filmen til til tider føles ut som en tegneserie på best mulig måte. Her er alle følelser skrudd opp til ti og det merkes. Få filmer gjør meg så andpusten som Whiplash, samtidig som jeg gjerne ser den flere ganger på rad. Med en hårfin spenning som er på bristepunktet gjennom hele filmen og kanskje tiårets avslutning står Whiplash helt klart fortjent til vår andreplass.
1. Inception (2010)
Terje: Hva får du om du gir en av Hollywoods mest ambisiøse visjonærer ubegrensede midler og full kreativ kontroll til å lage en fullstendig original actionfilm i storslått skala? Til tross for kraftig utvannelse av uttrykket, er episk en finfin beskrivelse av Inception. Actionsekvenser som tar pusten fra deg, puls-økende musikk av komponist Hans Zimmer, (bokstavelig talt) dyptgående «plot-twister» og hotellerkorridorer som snurrer. Den lukter smått av både James Bond og Heat, men med en historie som ikke ligner noe du har sett før. Med Inception har kanskje regissør Christopher Nolan også skapt århundrets mest omdiskuterte slutt, og ti år etter står filmen fortsatt igjen som et mesterverk.
Siste podcaster
Last ned episoden
