Et mesterverk med problemer

Shadow of the Colossus er et spill jeg aldri spilte når jeg var liten. Det har vært en av de største feiltagelsene i min spillkarriere. Jeg har alltid hørt hvor bra spillet er, og har hatt lyst til å prøve det selv i mange år. Helt siden det ble annonsert at Bluepoint Games skulle lage en remake har jeg gledet meg, og endelig er det min tur til å prøve det ut. La meg bare starte med å si, Shadow of the Colossus er et fantastisk spill.

Fantastisk historie og nydelig grafikk

Historien i spillet er veldig enkel. Du spiller Wander, en gutt som kommer ridende inn i et tempel med en død jente. Noen mystiske stemmer fra et lys i taket sier at den eneste måten å gjenopplive henne er ved å ødelegge 16 statuer i tempelet, og for å gjøre det må man drepe deres inkarnasjoner, svære kolosser, som går rundt i verden. Det er alt du trenger å vite, og den eneste dialogen etterpå er disse stemmene som forteller hvem din neste fiende er. Shadow of the Colossus er et prakteksempel på at en gripende historie ikke trenger masse dialog, og cutscenes for å fortelle hva som skjer. Resten av spillet går ut på å ri fra koloss til koloss og drepe dem. Verden er øde og forlatt, men den føles allikevel levende.  Det er mye å oppdage, og det blir som et lite puslespill å finne rett vei. Det eneste hjelpemiddelet du har er et kart, og et magisk sverd som viser vei ved hjelp av lyset. Spillet er ganske lineært og du kan ikke velge hvilken rekkefølge du dreper kolossene. Men det gjør ingenting. Verden er helt åpen, og hvis du vil kan du reise rundt å utforske i ditt eget tempo. Dette gjør at reisen til den neste kolossen ikke føles ut som unødvendig tidsfordriv, men opplevelse i seg selv. Spenningen bygger seg opp og du får tid til å tenke deg om hva du snart skal gjøre, og hva du tidligere har gjort. Til slutt skjønner du at du nærmer deg og at kampen snart er i gang. Siden jeg aldri har spilt Shadow of the Colossus før, og ikke visste hvordan de ulike kolossene ser ut, var dette en utrolig spennende del av spillet.

En annen ting som gjorde reisen om til en opplevelse, var hvordan verdenen så ut. Spillet er helt nydelig. Bluepoint Games har gjort en fantastisk jobb med å få spillet til å se bra ut, og grafikken er så og si like bra som et helt moderne storspill. Som Uncharted-spillene, som Bluepoint Games var med på å remastre, har også dette spillet fått en fotomodus. Her fryses spillet helt, og det går an legge til ulike effekter som filtre, kamerafokus og rammer. Dette har jeg kost meg masse med, og takket være grafikken ble resultatene kjempestilige. Alle bildene jeg bruker i denne anmeldelsen er tatt på denne måten.

Engasjerende spillmekanikker

Hovedfokuset i  spillet ligger i det å drepe kolosser. Alle kolossene er ulike. Noen er små, andre er gigantiske og alle har ulike gimmicker for å beseire dem. Noen må du lure til å sette seg ned, mens en annen må du skyte på beina til den velter. Det at alle har sine særpreg gjør kampene svært forskjellige, og du føler aldri at du gjør samme ting om og om igjen. En ting de alle har til felles er at de har svake punkter som du stikker i med sverdet til de dør. Det høres enkelt ut, men det er det sjeldent. Det å hoppe fra kroppsdel til kroppsdel, og klatre på kolossene mens de prøver å riste deg av kan til tider være frustrerende, men når du endelig får det til gir det deg en utrolig mestringsfølelse. Du er ikke et magisk vesen med utrolige krefter, du er en ung gutt. Hvis du blir slått ut, blir du virkelig slått ut og ligger nede i et par sekunder. I tillegg er stamina en viktig del av spillet. Du kan ikke holde deg fast så lenge du vil, og til slutt vil du falle ned. Det gjør at alt får en ekstra tyngde. Du føler deg liten og ubetydelig der du klatrer opp kolossen og holder fast for harde livet. Gjør du en feil kan det hende du må starte helt forfra. Og det er her spillet virkelig skinner. De gjør et nokså enkelt konsept om til noe utfordrende og spesielt. Det er så utrolig lett å leve seg inn i spillet, og selv om det er vanskelig så lærer du av dine feil, og du blir stadig bedre og bedre. Spillet har aldri dødtid og tar deg med på en utrolig reise som jeg virkelig kan anbefale at så mange som mulig skal få oppleve. Jeg er virkelig takknemlig for at spillet ble gitt ut på ny, slik at også jeg fikk spille dette mesterverket av et spill. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg absolutt elsker Shadow of the Colossus, og jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke hadde noe negativt om spillet. Dessverre er det ikke slik.

Ujevne kontroller og kameratrøbbel

For spillet har til tider store problemer. Kontrolloppsettet har fått en overhaling fra originalen, og det er betraktelig bedre. Allikevel kan kontrollene være vanskelig å styre nøyaktig. Dette merkes spesielt når man styrer hesten. Det å få hesten til å gå nøyaktig dit du vil er av og til helt umulig. Jeg skjønner at det delvis kan være et designvalg, for det føler ikke ut som du styrer hesten, det føles ut som du styrer en gutt som styrer en hest. Men dette kan ikke være en unnskyldning for alle problemene. Noen ganger stopper hesten helt opp fordi den treffer en usynlig vegg, eller bare svinger for raskt. Å få den til å snu seg og få opp farten igjen tar tid, og da tok det som regel ikke lang tid før det skjedde igjen og jeg måtte starte forfra igjen. Dette gjorde at jeg i noen områder med tett landskap rett og slett forlot hesten, for det tok kortere tid til fots. Et annet stort problem var kameravinklene. Som regel gikk det fint, men til tider ble det nesten uspillbart. Mens jeg sakte men sikkert klatret opp kolosser, zoomet plutselig kamera inn på et helt annet sted og jeg hadde ingen peiling på hvor jeg faktisk var. Når da også kontrollene til tider var ujevne, slik at jeg hoppet på feil sted, var det mange ganger der jeg ble nødt til å bruke unødvendig lang tid på å beseire kolosser. Slike problemer var utrolig frustrerende og på sitt verste fikk meg til å hate spillet. Den siste kolossen, som i teorien var utrolig stilig, ødela nesten spillet for meg. Når jeg til slutt klarte å drepe den, føltes det ikke som en seier, jeg var bare glad for at det endelig var over. Det skal sies at når jeg ble vant med kontrollene og hvordan kameraet beveget seg, ble ting bedre. Allikevel føler jeg at spillet kanskje burde hatt noen måneder til med finpussing. Bare fordi du blir vant med problemene, betyr det ikke at det er OK at de er der. Om problemene er like ille som originalen eller ikke, vet jeg ikke, men som førstegangspiller merket jeg det godt.

Konklusjon

Til tross for disse problemene er Shadow of The Colossus uten tvil et mesterverk. Det er ikke problemfritt, men det er ikke spillet sin skyld. Jeg regner med at mye av det skyldes den nye versjonen. Bluepoint Games har gjort en god jobb med mesteparten, men det er tydelig at de sliter med kontroller og kameravinkler. Remasteren av Uncharted serien som kom for noen år siden led av akkurat samme typen problemer. Det er tydelig at dette er problemer utvikleren sliter med. Disse problemene har egentlig fått meg til å ønske jeg hadde spilt originalen og fått opplevd magien før. Det er lenge siden jeg har kost meg så mye med et spill, og jeg tror at veldig mange vil finne glede i Shadow of the Colossus, enten du spiller det for første gang, eller for femte gang.