Plutopop I Matteusevangeliet står det en passasje om at de som har mye vil få mer, og det i overflod. Og at de som har lite, vil få alt tatt i fra dem. Passasjen er inspirasjonen til det sosiologiske begrepet Matteusprinsippet, en teori om at suksess innenfor et gitt felt blir mer sannsynlig eksponentielt. Lykkes du en gang, er sjansen større for å lykkes igjen. Og lykkes du der igjen, blir sjansen enda større, også videre ad nauseam.
Prinsippet kan sies å være vel så dekkende for Kristoffer Cezinando Karlsen sin musikkarriere. Ballettdanseren fra AF1 og MGP Junior har gått fra å leie studio med ukepenger fra mamma som 16-åring til å gi Norge en moderne klassiker i form av «Håper Du Har Plass». Bare siden jeg så Cezinando første gang har den oppadgående kurven vært absurd å observere. I fjor sommer så jeg han i et tivolitelt på en åker rett utenfor Tønsberg hvor eimen av grillpølser, billige 0,4-centilitere og innsmugla hasj var mer tilstede enn lukten av nasjonal suksess. Nå, et halvannet år senere, ser jeg han i Bergen som en av Norges mest populære artister med et kritikerhyllet fjerdealbum på slep. Hvor kommer dette til å stoppe?
Metamorfosen
Fjerdealbum. Det er noe å bite seg merke i. Cezinando er ikke mer enn 22 år, men har allerede en rik og variert låtkatalog bak seg. Mellom de tidligere albumutgivelsene har han både hatt OnklP som mentor, skrevet russesanger og ikke minst blitt Årets Urørt. Mange av oss har blitt kjent med Cezinando som rapper. Vi har latt oss imponere av det artige tekstuniverset og den høyreiste, hengslete rappkjeften som gir alt på scenen. Vi har fått ordgjøgleri på høyt nivå av en menneskelig tilitersboks med Red Bull.
Derfor er det et spesielt hamskifte som oppstår på hans nye album Noen Ganger og Andre. Rapperen og rappkjeften er mindre tilstede, mer ser vi av en sårbar, ung mann med en inderlig evne til å sette ord på følelser av identitetssøken, forsoning og kjærlighetssorg. Musikken befinner seg dessuten mye mer i et poplandskap, selv om grensene selvsagt er overlappende.
ærlig, oppriktig og sårbar
Det er riktignok ikke slik at fjerdealbumets tekst- og musikkuttrykk er en 180 graders helomvending. De siste årene har Cezinando flere ganger vist en mer melankolsk side med låter som «€PA», «Usynlig» og «Botanisk Hage». Samtidig har man dog også fått fitteprinskrøniker som «Pekka Pekka» og surrealistiske innslag som «Fritidsaktiv» og «Sykt Jævla Kult». Cezinando anno 2017 virker å ha lagt unna mye av sistnevnte. Det er mindre «Kjendisparty», mer «Styggen på ryggen». Ha det «Piano»; heisann «Påfugl». Fenomenet er altså ikke nytt i rap-Norge, men det virker heller ikke som en unaturlig utvikling for Cezinando som artist.
Tekstforfatteren på sitt beste
Cezinando åpner slik det nye albumet åpner, med den svevende «Uansett». Når åpningslinja er «Hold meg, jeg gråter», er vi ganske langt unna den ungdommelige råskapen som kjennetegnet andrealbumet framtid:sanntid, og også deler av fjorårets utgivelse Barn av Europa. Låta er også såpass myk at stemningen i publikum former seg deretter. Det vugger lett fram og tilbake og litt sidelengs.
Det blir fort klart at Cezinando vier det nye albumet stor plass på setlisten, og at han stort sett går gjennom albumet i kronologisk rekkefølge. Åpningen følges opp med andresporet «Heia Meg», hvor han med et vittig lynne synger om å føle seg litt ute av seg selv. «Om du løper på Kristoffer, si at jeg sa hei», synger han, noe som eksemplifiserer en av hans største styrker som tekstforfatter. Han er ærlig, oppriktig og sårbar, men det blir aldri mer klamt enn nødvendig – en balansekunst som er få forunt. Dette synes også på «Ingenting Blir Det, Men Samme For Meg», som innehar en perfekt likevekt av Cezinandos sårbare, personlige fortellerevne og et stoisk, bestemt råskap.
Etter disse låtene rokerer han litt i rekkene. Under Unge Ferrari-samarbeidet «Jeg Bare Synes Du Skulle Ha Hørt På Meg» (som er nest-siste sang på den nye skiva) begynner det å skjelve litt i publikum. Det er riktignok ikke ille, men nok til at folk okker og unnskylder seg når de dulter bort i hverandre under presset.
Bergen er perfekt, men verden er ikke det
På et punkt begynner klassikerne å dukke opp. Først er det «€PA» som byr til allsang om det å føle seg liten og fremmedgjort i en storby, før «Fritidsaktiv» får fram grooven i publikum på en langt mer positiv måte enn tidligere. Og jeg henger mye bedre med på disse sangene enn på de nyere låtene. De er tross alt klassikere, og slik jeg ble kjent med Cez. Men det skal sies at flere av de nye låtene reppes av enkelte unikum blant de frammøtte. Noe som igjen snakker volumer om Cezinandos suksess det siste året. Albumet er knapt en måned gammel, og tendensene til allsang er der allerede for mange av de nye sangene. Cezinando er med andre ord godt på vei til å bli nasjonalt allemannseie.
«Usynlig» ble sluppet i 2015, men er fortsatt å finne på setlisten, og denne kvelden dukker den opp på et tidspunkt der Cezinando girer ned tempoet flere hakk. Lysspillet fra scenen har vært fargerikt og prangende gjennom hele kvelden, og omsvøper framføringen av «Usynlig» på nydelig vis. Men på kveldens mest nedstrippede nummer, «Tommelen På Vekta», er det bare en enkel spotlight som lyser ned på Cezinando. Sangen bæres fint av Cezinando og låtens minimalistiske pianokomposisjon.
Som så ofte før spares det beste til slutt, og når tonene til «Vi Er Perfekt, Men Verden Er Ikke Det» svever i lufta, er folk med for fult. Alle turnulter fra tidligere legges til side, svetteringer kommer til syne i hver kant av Røkeriet og folk synger bejaende med på refrenget og resten av sangen. Og når Cezinando har sunget A, synger han selvsagt også B. «Håper Du Har Plass» runger ut og det blir mer enn allsang. Det er nesten unison sang, med styrken og samspillet til en nordkoreansk parademarsj, selv om vi ser ut som en dehydrert, broket forsamling som har løpt maraton i Sahara. Når han plukker opp et portugisisk flagg fra publikum under låten må jeg som lokalets nest-kuleste norsk-portugiser digge øyeblikket litt ekstra. Jeg kan bli pinlig patriotisk jeg også.
Kvelden kommer til sin ende med det nye albumets avslutningsspor, «Er Dette Alt», hvor hele Norges Chirag bidrar, om så bare i playback ved denne anledningen. Cezinando benytter også anledningen til en god, gammeldags stagedive under avslutningsnummeret, før han konstaterer at dette faktisk er alt han hadde. Hele kvelden har han satt uttrykk på hvor flott opplevelsen er og hvordan dette er det største publikummet han har hatt på en klubbkonsert noensinne.
Get you a man that can do both
Litt dytting og knuffing kan fort ødelegge en konsertopplevelse, men det har selvsagt lite å gjøre med det som skjer på scenen. Cezinando anno 2017 er fortsatt en energibunt med en særegen tilstedeværelse på scenen. Du investerer i en skikkelig konsertopplevelse når du ser Cez og dette var intet unntak. Mange av oss fattet kanskje interesse for gjøgleren og rappkjeften, men mange har kommet, blitt og forelsket seg i han som også kan ordlegge et følelsesliv som resonnerer hos mange unge i dag. Og ikke bare kan han ordlegge dette, han er jævlig god på det.
Cezinando har evner til å være sårbar og hardtslående, men han også evne til å være forbilde. Disse evnene er derimot bare noen av mange dualiteter Cezinando besitter. Han er ikke bare en rappkjefta rapper, han også er en av våres mest inderlige sangere. Han leverer både rap og pop på høyt nivå. Han har en guttete sjarm, men også en inderlig sårbarhet. Han er ballettdanser og stagediver. Halvt norsk, halvt portugisisk – formet av to kulturer. Kanskje idealet på en moderne mann, kanskje hip-hopens siste renessansemann, kanskje begge deler.
Cezinando virker å være glad i Bergen, og torsdagens konsert var den ferskeste i en rekke av flere opptredener mellom de syv fjell det siste året. Jeg gjetter på at neste gang fyller han Koengen egenhendig. For de som har mye, vil få mer, og det i overflod. Og noen av dem fortjener det hundre prosent. Cezinando er en av dem.