Hva nå, Norge?

På en nesten fullsatt Mercedez-Benz Arena i Stuttgart skulle Norge virkelig få kjenne på det. Die Mannschaft gikk respektløst til verks og ga seg ikke før det sto 6-0 på tavla. Ikke siden Norge møtte Nederland i Rotterdam i 1972 har et norsk fotballandslag tapt med så store sifre. Da endte det 9-0. Med ny trener, som samtidig er mirakelmannen til Island, skulle man tro at dette hadde gitt Norge en ny giv, men den gang ei. Hva har egentlig skjedd?

Det blir lett å sammenligne med «Drillos» fra 90-tallet, fordi de hadde nettopp det dette landslaget mangler. Nei, jeg snakker ikke om større profiler og bedre fotballspillere, men jeg snakker om krigerskap, vilje, innsats, ydmykhet og sinne. For disse spillerne var virkelig vikinger. Drillo fikk på en aller annen måte spillerne til å løpe den ekstra mila, ha litt ekstra vondt for å forsvare Norges ære. Nå stiller vi kanskje spørsmålet, er det noe ære igjen?

Det som er igjen er i hvert fall ikke mye, men respekt mellom spillerne og staben bør være nok. Nå virker det mer som at ingen bryr seg. Før var det en ære å dra på seg den norske landslagsdrakta, men nå så ser det ut som at landskamper bare er til bry for spillerne. Det virker som at de ikke gleder seg lenger, og at de ikke kan komme fort nok tilbake til klubblaget sitt.

For å gå litt nærmere inn på hva vi i Offside tror er galt og hva som kan gjøres noe med, har vi listet opp fem kortsiktige mål og tre langsiktige mål som vi vil gå litt dypere i.

Kortsiktige mål:

Innsats. Som jeg skrev tidligere, var det noe gutta fra «Drillos» hadde så var det innsats, men det ser vi sjeldent nå. La oss ta Tyskland-kampen. Tyskland er verdens beste landslag, og vi hadde mest sannsynlig tapt den kampen, men skal vi gå inn med en tankegang om at her taper vi uansett, hva? Nei, det blir helt feil! For et par måneder siden slo Tyskland San Marino med 7-0, det vil si at vi var fattige ett mål bedre enn en gjeng med amatører som har deltidsjobb på siden fra San Marino. Smak litt på den. Smaker ikke veldig godt, nei? I hvert fall ikke når du vet at de norske spillerne lever av fotballen og tjener de herligste penger rundt om i Europa. Her går det selvfølgelig også mye på treneren.

Lars Lagerbäck ser jeg ikke på som en mann som kan få frem fandenivoldskheten i spillerne. Han er en rolig og «lugn» trener som er god på det taktiske. Jeg mener at han ikke er riktig mann for det norske landslaget akkurat nå, selv om han gjorde hele det islandske folket fotballgale. Der hadde han bedre spillere og spillere som spilte fast på sine respektive lag ute i Europa, samtidig som det jobbes godt nedover i systemene på Island. Dette har han ikke i Norge, vi har mange som er ute i Europa, men få som spiller fast på et høyt nivå.

Energi og innsats må inn. Legg vekk det taktiske litt. Start på «scratch», kjapt i lengderetning, innsats, gå i krigen, og løp til krampa tar deg. Hadde vi gjort det mot Tyskland, hadde det ikke stått 6-0 når dommeren blåste. De må gå ut og ha troa på det. Vi trenger spillere og folk i staben som har troa, og en mann som kan få spillerne til å forstå at vi kan faktisk kan slå alle.

Vilje. Mye av det samme som innsats, men på en litt annen måte. Spillerne må ville dette, de må glede seg til å spille for landslaget. Og hvordan får vi til dette? Mye vil løses med innsats, fordi med innsats kommer det flere oppløftende resultater, og med det kommer større vilje. Vilje til å blø for drakta og vilje til å ha det litt vondt må være der. Spillerne vet dette, fordi de blir fortalt det hver dag på klubblaget sitt. Hvorfor tar de ikke dette med inn på landslaget? Større vilje, større konkurranse om plassene og større utbytte av samlingene for hver enkelt spiller. Det var svært få som hadde noen som helst vilje mot Tyskland. Det så ikke ut som at noen ville være der, men er det ikke det som skal stå høyest i en karriere for en spiller fra Norge? Å spille på landslaget mot stormakter som Tyskland? Selv om det er den vanskeligste kampen, bør det være den kampen spillerne gleder seg til og tenker: nå skal jeg virkelig vise meg frem.

Lojalitet. At spillerne må være lojale mot hverandre. Det er vanskelig å stå utenfra og si noe som helst fordi vi ikke vet hva som foregår innad i spillergruppen, men nå ser det ut som at spillerne ikke er lojale ovenfor hverandre. Det virker som om de ikke unner hverandre suksess. Det er sikkert feil det jeg skriver, men det er sånn det ser ut. Folk henger med hodet og depper, og spiller noen en feilpasning er det ingen som bryr seg. Spillerne må sette krav til hverandre når de skal spille for landslaget og forsvare Norges ære, kravene må være høye. De er faktisk våre beste menn.

Ydmykhet. Spillerne må være enda mer ydmyke. Det virker ikke som om mange har brydd seg om at de faktisk har blitt pissa på av Tyskland. Dæhli, Jarstein og King var vel de tre som bøyde seg i støvet og kalte en spade for en spade. Utad virker det som at mange er fornøyd med at de tjener masse penger og føler de fortjener respekt fordi de har kommet seg ut, men respekt kommer til de som fortjener det. Når du har tapt 6-0 mot Tyskland så prøver du ikke å forsvare det, du legger deg flat og unnskylder deg til det norske folk. Av de som er på landslaget er det ingen som har noen som helst grunn til å være spesielt stolte over egen innsats verken på klubblag eller landslag, bortsett fra Sander Berge, Joshua King og «Moi». Her må man gå litt i seg selv, og begynne å legge inn en innsats. Mange av spillerne klager på at media alltid slenger dritt, men det er kanskje fordi noen av de punktene her bare blir kastet i søpla. Som jeg sa, respekt kommer til de som fortjener det.

Sinne. Hvor er sinnet? Hvorfor blir man ikke sint når Rune Jarstein må plukke ball på ball ut av nettet? Spillerne viser likegyldighet når man blir holdt lekestue med. Hvorfor er det ingen raseriutbrudd etter kampen heller, om at det ikke går å holde på sånn her. Noe må skje. Fandenivoldskheten må mer ut av spillerne. Man må kreve at kompisene bryr seg og gidder å gi en innsats. Sett krav til hverandre!

Langsiktige mål:

Kutt ned Eliteserien. Jeg mener vi må se til Danmark. Danmark produserer talent på talent som spiller regelmessig fotball ute på kontinentet. Jeg mener at mye av grunnen til det er at det er elleve lag i Superligaen, som er den øverste ligaen i Danmark. Det vil si at det kun er ett lag som rykker ned og det blir tre kamper mellom hvert lag. Dette er bare positivt. Du får flere topp kamper, og du tør å slippe til unge talenter fordi klubben ikke lenger er like redd for å rykke ned. Akkurat nå blir det ikke spilt bra fotball i Eliteserien, mye av grunnen til det er at «bunnlagene» spiller meget kynisk fordi det er et stort økonomisk tap å rykke ned.

Høye summer innad. Vi ser at overgangssummene innad i Norge plutselig peker oppover og det er billigere å kjøpe utenfra enn å hente ungt og norsk. Hvordan i all verden kan det ha seg? Hvordan kan norske klubber som godt kunne ha trengt noen kroner, å sitte og avslå millionbud? Niklas Sandberg i Ull/Kisa fikk ikke dra til Haugesund i sommer, da Haugesund bød halvannen million kroner. Det er for meg sykt, i og med at Ull/Kisa godt kunne trengt disse pengene. Fitim Azemi og Mathias Normann fikk heller ikke dra innad, og begge måtte gå en omvei ut for så å komme tilbake til Norge. Er dette sunt? Er det ikke bedre å la de gå når de er klar for det og ikke bare fordi klubben får mer penger?

Ny toppfotballsjef. Siden Nils Johan Semb ble ansatt som toppfotballsjef i 2009 har ikke akkurat Norge blitt mye bedre. Nå skal ikke Semb få all skylden, men noe må han ta. Det har dalt med både kvinnelandslaget og herrelandslaget på FIFA-rankingen og spillere som Ada Hegerberg har gitt seg på grunn av dårlig ledelse. Han har snakket om norsk fotball i utvikling, men det vi har gjort er å gå enda lenger tilbake. Vi skulle utvikle fotballen med Per Mathias Høgmo, men når det ikke funket gikk vi rett tilbake til røttene med Lagerbäck, 4-4-2 og enda dårlige resultater. Er det på tide, Nils Johan Semb? Vi bare spør.