Mannen med det største smilet

Han lot beina snakke for seg, og han gjorde det på en måte som resulterte i fotballøyeblikk som fikk hele verden til å smile, uavhengig av hvilket lag man var supporter av. Smilet hans ble også ett av hans varemerker – den store, uryddige tanngarden fant veien inn i tusenvis av hjerter over hele verden, og reflekterte den enorme gleden fotballen ga ham og den enorme gleden han ga fotballsupportere. Han driblet som ingen andre, og han scoret mål som ingen andre. Hele tiden så det så lekende lett ut. Hele tiden så det ut som at han hadde det gøy.

Denne uken ble det klart at Ronaldo de Assis Moreira – Ronaldinho – legger opp. Det betyr at enda én av spillerne som fikk meg til å sperre opp øynene da jeg så fotballkamper som liten, har kommet frem til at nok er nok. 2017 sluttet med at en annen VM- og Champions League-vinner, Andrea Pirlo, la fotballskoene på hyllen. Nå gjør altså Ronaldinho, som riktig nok ikke har spilt en offisiell fotballkamp siden han forlot brasilianske Fluminense i 2015, det samme.

Ronaldinho tilhørte den unike gruppen fotballspillere man blir glad i uavhengig av hvilket lag man er supporter av. Den unike gruppen spillere som sørger for at man blir glad i fotballen.

Det er nemlig én ting å være glad i et fotballag eller en spiller. Det er noe annet å være glad i selve idretten.

I barneårene blir man bergtatt av enkeltspillere. De som scorer flest mål, de som står bak de kuleste fintene, og de som har de mest spesielle hårfrisyrene. Favorittlag får man gjerne i arv. Mange fra min generasjon har fått lag fra en foreldregenerasjon som vokste opp med TV-sendt tippekamp fra England på lørdager.

Kjærligheten til selve idretten vokser frem underveis, med god hjelp fra spillere som Ronaldinho, som gjør at man forstår at spillet handler om så mye mer enn hvilket drakt man bærer. Kjærligheten til idretten er den som holder stand når den heftige ungdomsforelskelsen har lagt seg, og som sørger for at man alltid kommer tilbake til fotballen, selv om man ikke alltid har like mye tid til å følge med.

Det var tilsynelatende den kjærligheten til fotballen som var Ronaldinhos største drivkraft.

Blar du gjennom profilen hans på bildedelingstjenesten Instagram, @ronaldinho, er det langt mellom bildene av ham alene. Han er først og fremst avbildet sammen med lagkamerater, støttespillere og fans. I den sistnevnte kategorien finnes mange av dagens fremadstormende fotballspillere, blant dem Manchester Uniteds Marcus Rashford. De gangene Ronaldinho er avbildet alene, er det som regel gjennom en tegning eller et maleri av en ukjent kunstner.

For Ronaldinho handlet ikke fotballen om penger og berømmelse. Den handlet om menneskene han spilte sammen med, og menneskene han gledet verden over.

Ronaldinho ga «O Jogo Bonito» en menneskelighet spillet kanskje har mistet i tåken av de siste års enorme overgangssummer og tilsvarende spillerlønninger og agenthonorarer.

Derfor er det med et hjertesukk jeg skriver dette. Vil dagens unge fatte interesse for fotballen på det samme dype nivået som jeg har gjort, i en tid hvor penger har blitt altoppslukende, også i fotballen? Jeg har tatt meg selv i å tenke det samme om dagens musikk. Første gang jeg så musikkvideoen til Guns N’ Roses-hiten «Don’t Cry» ble jeg så fascinert at jeg måtte dykke videre ned i Guns N’ Roses-katalogen. Får dagens unge den samme impulsen første gang de hører de mange like låtene det store musikkmaskineriet spyr ut i året? Blir dagens unge fotballsupportere bergtatt av Lionel Messi og Cristiano Ronaldo slik jeg ble bergtatt av Ronaldinho? Vil de sitte igjen med den samme kjærligheten til fotball som jeg sitter med?

Jeg håper det, men uten Ronaldinho blir «O Jogo Bonito» én attraksjon fattigere.

Siste podcaster

  • Hva er tidenes kamp?
    Vi velger å ikke snakke om VM, vi snakker mye heller om de gode gamle kampene. Kan panelet bli enige om hva som er tidenes kamp? Offside-legende gjør comeback og vi har med en spennende gjest i panelet i ukens episode. Er du enig med gjengen i studio? I studio: Hauk Andreas Fossen, Steffen Johan Johnstad, Even Berntsen og Jonas Nilsen.

Anbefalte artikler