Libanon – en splittet nasjon

Libanon har lenge blitt sett på som en stabil stat i en ellers konfliktfylt region. Siden landet ble selvstendig i 1943 og fram til borgerkrigen i 1975 var landet regnet som et av de mest fredelige og demokratiske i Midtøsten. Det handler om at i Libanon så definerer innbyggerne seg som libanesere med en felles kultur framfor å primært definere seg selv som kristne eller muslimer. For å videre sikre at landet er stabilt så får de forskjellige religions-gruppene viktige maktposisjoner i samfunnet. De kristne får presidenten og sunnimuslimene får statsministeren. Dette har gjort at libanesere har dyrket toleranse og forståelse, fordi de forstår at det er nødvendig for at de skal eksistere som en stat.

Likevel har landet opplevd mange turbulente konflikter opp igjennom sin levetid. Den største og mest destabiliserende av disse var den libanesiske borgerkrigen som varte fra 1975 til 1990. Det ble utløst av at den hovedsakelige kristne regjeringen støttet vesten, mens muslimske libanesere, venstreradikale og palestinske flyktninger var mer pro-Sovjet. Voldelige kamper begynte mellom regjeringsstyrkene og PLO, en palestinsk frigjøringsgruppe som var imot regjeringens pro-vestlige holdninger. Presidenten ba om internasjonal støtte og om at fredsbevarende styrker skulle settes inn i landet for å gjenopprette freden. De ble satt inn i slutten av 1976, og var ledet av Syria. Det som skjedde var at konflikten eskalerte igjen etter et par år og resulterte i at de forskjellige fraksjonene ble enda mer radikale. Borgerkrigens intensitet økte og det grunnet at de mange fraksjonene kom i konflikt med hverandre, så ble borgerkrigen en paraply for de mange mindre konfliktene. Da freden kom tilbake i 1991 og det første parlamentsvalget på over 20 år ble holdt i 1992 hadde over 150.000 mennesker omkommet, 200.000 skadet, flere titallstusen har ikke fått lov til å komme hjem og nærmere en million har emigrert vekk fra landet.

Libanon ble aldri det samme igjen etter borgerkrigen. Selv om landet har fått holdt demokratiske valg i over 20 år nå, så har landet aldri klart å vende tilbake til den enheten og stabiliteten de hadde før borgerkrigen. Det er fortsatt rester fra borgerkrigen som plager landet i dag. Sjia og Sunnimuslimer er fortsatt sterkt splittet og har liten samarbeidsvilje. Den ekstreme sjia militsen Hizbollah okkuperer deler av landet og strømmer over til Syria for å sloss i borgerkrigen der. Den syriske borgerkrigen har også bidratt til å skape konflikt i Libanon. Selv om dette lille fjellandet er på størrelse med Rogaland fylke, så har det en befolkning som er betydelig større enn Norges. Dette inkluderer mer enn de 1,6 millioner flyktningene og asylsøkerne som har kommet til landet, blant annet på grunn av den syriske borgerkrigen. Det bor nærmest en halv million palestinske flyktninger i landet også, hvor andre og tredjegenerasjons palestinere som har blitt født i flyktningleirer anses ikke som libanesere, mens som flyktninger. Flyktningsituasjonen har gjort at landet har hatt en befolkningsøkning fra 4,7 millioner i 2010 til over 6 millioner i 2017. Den kraftige økningen i flyktninger har gjort at mange opplever mer frykt og usikkerhet fordi staten ikke klarer å ha total kontroll over hvem som kommer inn. Det er også mye uro over at om mange av disse flyktningene blir integrert i det libanesiske samfunnet, så kommer det til å bli en overvekt av muslimer i landet, noe som mange kristne er redd for. Likevel klarer landet å stå støtt i en ellers turbulent tid. Folket står samlet og jobber aktivt med å hjelpe de som flykter til landet. Libanon er som en klippe av fred i en region fylt med fiendtlige nasjoner og uro. Det blir interessant å se om de klarer å holde seg flytende og bevare freden eller om de vil bukke under og bli enda et land som bryter sammen.