Anmeldelse: I, Daniel Blake

Daniel Blake arbeider som snekker til han en dag får et hjerteinfarkt på jobb, og blir klassifisert som uføre til arbeid. Han er nødt til å søke om å få støtte fra staten for å få råd til medisiner til han kan klare å jobbe igjen. Personen som skulle vurdere om han var syk nok til å få støtte, påstår at han er frisk nok til å jobbe, og dermed får ikke Daniel støtte. På trygdekontoret møter han Katie, en tobarnsmor fra London som nettopp har flyttet til Newcastle for å finne en leilighet. Hun kjenner ingen der, og har ikke rukket å få seg en jobb, og må dermed også søke om støtte til å forsørge seg selv og barna hennes til hun får en jobb.

Katie og Daniel blir venner, og sammen oppdager de hvor avhengige de er av staten, og at de begge er fanget i velferdsbyråkratiet. De finner ingen rom for empati, eller fornuft, i forhandlingene med de som styrer reglene. De finner en trøst i vennskapet med hverandre, og i nestekjærligheten i folkene rundt dem.

Foto: Norsk Filmdistribusjon
Foto: Norsk Filmdistribusjon

Realisme fra et velferdsbyråkrati

Rent filmteknisk sett er dette en godt komponert film. Filmen bygger på realistiske trekk for å forsterke virkelighetsfølelsen i filmen. Loach benytter seg av naturlig lys i de fleste scenene, skuespillerne snakker dialekt, klippene er svært lange, og det er ikke benyttet musikk i de aller fleste scenene. Filmen varer i en drøy halvannen time, noe som passer fint med plottets lengde. Det dras nesten ut litt for lenge, og til tider kan det virke kjedelig. Det at Loach har valgt å ikke benytte seg av musikk i de fleste scenene gjør at publikum selv kan avgjøre hva de mener scenen skal få frem. Filmens realisme får en til å tenke på en side av velferdsordninger som vi sjeldent snakker om eller tenker over. Folk som sliter og prøver, men ikke klarer å følge reglementet staten har satt for å få støtte; hva gjør vi for å hjelpe dem? En får medfølelse med hovedkarakterenes historier, og blir påminnet om at det er viktig å vise nestekjærlighet for de rundt oss. Filmer som I, Daniel Blake gjør det sjeldent sterkt innen billettsalg. Dette er ikke en blockbuster du går og ser for å bli underholdt, men heller en film med litt mer dybde som du ser for å bli beveget, og rørt.

Foto: Norsk Filmdistribusjon
Foto: Norsk Filmdistribusjon

Rått, ekte, og rørende

Filmen er regissert av Ken Loach, og i hovedrollene finner vi Haley Squires, Dave Johns, Dylan McKiernan, Briana Shann og Kate Rutter. Filmen var nominert til Cannes-festivalen, men vant ingen priser. Den kommer også til å gå på Bergen Filmfestival (må ikke forveksles med BIFF som kommer etter sommerferien). Ønsker du å se noe annet enn en blockbuster på kino? Noe annet enn en spennende krim, en kul sci-fi, eller en små-corny komedie? Da kan det være verdt å sjekke ut I, Daniel Blake. Det skal godt gjøres å ikke beveges av denne filmen. Til tross for helt kurante opptredener fra skuespillerne i filmen, klarer Ken Loach å få frem en stemning i filmen som kjennes veldig rå og virkelighetsnær. Det føles ut som om skuespillerne er ekte personer som forteller sine historier fra velferdsordningene i England.  Filmen er tilgjengelig for alle, og har norgespremiere den 20. Januar.

Siste podcaster

  • Intervju med Dag Johann Haugerud og Thorbjørn Harr
    Selma og Mikael setter seg ned i en veldig koselig samtale med regissør Dag Johann Haugerud og skuespiller Thorbjørn Harr. Vi snakker om deres nye film Sex, deres kommende trilogi Sex, Drømmer og Kjærlighet, studietiden deres og ferske filmanbefalinger. Vi får også noen råd på veien, både som filmelskere og som unge voksne.<3

 

Anbefalte artikler