Trigger This content has been archived. It may no longer be relevant
KAMPFAR + VREID Support. DREAMARCHER @ Hulen
Det sto parkert en gigantisk turnébuss utenfor Hulen sine porter denne fredagskvelden. Starten på min, og en haug med metall-entusiaster sin helg skulle brake løs på Hulen. Med ett program fullt opp med tre band, er det ikke rart at det var folk utenfor dørene med én gang den gule porten ble åpnet. Det er sjeldent at personen som sitter ved merchen pleier å måtte sette opp tempoet for å kunne håndtere den enorme køen som ble utviklet innen kort tid etter at dørene åpnet. Fansene er i hvertfall dedikerte, hvem har råd til slik, tenker nå jeg, studenten som jeg er, og fortsetter «minglingen» min.
De tre bandene som er på agendaen sparker i gang sin Europaturné sammen på Hulen, noe som automatisk er stas!
Dreamarcher er første band på scenen. De er meget unge i forhold til sine kompanjonger, noe som uten tvil trekker en nysgjerrighet og hever mye kritiske øyne over seg fra publikum som fyller hele konsertområdet inne på Hulens mørke lokalet. Fyren som senere plasserte seg bak trommene skriker i gang kvelden, og legger grunnlaget for hva som forventes av resten av kvelden. Det er samkjørte utholdende trommeslag med en matchende lyssetting til. Supportbandet for kvelden var enormt dyktige. I forhold til hovedbandet Kampfar er dette ett relativt nytt tilskudd til den norske metall-basen. Det at de ikke har det enorme behovet for anerkjennelse og ett utstående image, er de ett jordnært og moderne metall band, som jeg absolutt har notert meg.
Vreid entrer scenen og gjennomfører en forventet god konsert. Det oser av erfaring som liveband og de utfordrer sitt publikum med på litt roping. Ølene er plassert høyt i været. Og det er faktisk en ting det. Man klapper aldri på metall-konserter. Man skal heise sin alkoholholdige væske i været og rope det som faller inn. Personen bak meg ropte akkurat «FUCK YEAH». Og fyrer knokene i været. Det er ikke uventet at det begynner å hope seg opp ganske mye mennesker foran scenen. Slik STOFF skrev i sin forrige utgave at sjangeren ikke klarer å trenge inn i den norske hovedstrømmen. Dette bet jeg meg fast i. Det er ikke uten grunn at Cannibal Corpse solgte 219 billetter når de svippet innom Norge. Som er ledende innenfor sjangeren, og der black metall faktisk er den største musikalske – og kulturelle eksportvaren vår. Black Metall er nemlig en veldig «hver mann for seg selv» image, og fremmer mye barnslige ideer med en ironisk distanse, men er uten tvil en musikksjanger Norge fått seg verdensomfattende rykte. Ikke bare på grunn av noe utdaterte, bergensaktuelle Mayhem. Både Vreid og Dreamarcher var en fryd å være vitne til, og var gjerne litt av grunnen til at publikum slet med å spare på energien til kveldens headliner.
Dolk, med sin blekhet og sine nydelige kinnben entrer scenen med sine kompanjonger, som jeg liker å kalle dem. Han merker fort at publikummet har blitt kjørt av de to tidligere bandene og er enormt flink på å tolke og lytte til publikum og handler profesjonelt. Konserten er veldig underholdende og er veldig utført med en enormt god lyd, som ikke alltid er like lett med tanke på at Hulen er inne i ett fjell. Kampfar sitt bleke image er fascinerende og man merker at stilen er selvsagt inspirert av Gorgoroths Gaahl, der han står med spikerbelte rundt håndleddet. Men nok om mote.
Kvelden var enestående. Er det én type publikum jeg virkelig setter pris på, er det svartmetall sin base. Hvis vi sammenligner oppførselen som befant seg under tidligere konserter som f.eks Sushi x Kobe eller KUUK, er det uten tvil at jeg elsker å oppholde meg rundt denne bleke black metall gjengen. Det jeg óg har lært meg er at Hulens brannalarm er absolutt en idé til intro på neste album, Kampfar?
Ja, brannalarmen ringte. Timingen var enestående. Da sees vi igjen på Enslaved, 16.desember ;)
