Anmeldelse: Swiss Army Man

This content has been archived. It may no longer be relevant

Hank er strandet på en øde øy, helt alene og på randen av selvmord. Så skylder et lik i land. Liket vekker nytt håp for Hank, som tar med seg liket for å finne veien hjem. Underveis finner han også ut at Manny, liket, ikke bare er en god samtalepartner, men kan også brukes som vannkilde, saks og en rekke andre, nyttige ting. Paul Dano og Daniel Radcliffe pryder filmlerretet fredag 14. oktober i høstens mest overraskende, absurde og originale film.

Hank og Manny danner et nært vennskap på eventyret sitt for å finne sivilisasjon. (Foto: Tour de Force)
Hank og Manny danner et nært vennskap på eventyret sitt for å finne sivilisasjon. (Foto: Tour de Force)

Høstens mest originale film

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg satte meg ned i kinosalen, men uansett hva jeg hadde av forventninger ville jeg blitt fullstendig overrasket. Filmen er et surrealistisk og komisk overlevelsesdrama som ikke ligner noe jeg har sett tidligere. Hele salen lo fra start til slutt. Om det var fordi det var morsomt eller bare utrolig surrealistisk er ikke lett å svare på, men underholdende, det var det.
I filmen spiller Daniel Radcliffe et lik som skyller i land på en strand hvor Hank (Paul Dano) er strandet. Som alle forhåpentligvis vet skjer det en forråtnelsesprosess i lik som forårsaker en viss gassutvikling. Dette blir ofte oversett eller pyntet på i film fordi det ikke er særlig attraktivt. Heldigvis har vi filmskapere som “Daniels”, Daniel Scheinert og Daniel Kwan, som ikke lenger vil pynte på sannheten. Måten de fremstiller prompehumoren gjør at man reflekterer litt over hvorfor dette i det hele tatt er et tabu, når det er en av verdens mest naturlige ting.
 

Hele salen lo fra start til slutt

 
Man får inntrykk av at Hank aldri har vært særlig populær noe som gjør han til en ganske elskverdig karakter man får mye medfølelse for. Paul Dano utfører rollen som Hank utrolig bra. Gjennom hele filmen blir han satt på prøve av liket han kaller Manny. Han får også stor nytte av Manny på reisen sin hjem da det viser seg at han kan bli brukt som omtrent hva som helst. Han er en vanntank, kanon, barberkniv og kan også prate. Daniel Radcliffe har etter sin tid som Harry Potter spilt mye forskjellig, så det er ikke akkurat sjokkerende at han her dukker opp som et lik. Det som kanskje er mer overraskende er at selv om liket har overnaturlige evner, klarer Radcliffe likevel å spille et troverdig lik. Manny kan ikke huske noe fra sitt tidligere liv og spør derfor Hank om de enkleste ting, som fort viser seg å være vanskelige å forklare. Hank blir dermed tvunget til å reflektere over alt han tidligere har antatt og hvorfor han har tatt de valgene han har tatt i løpet av livet sitt.

Hank er kreativ og lager flere strukturer med hjelp av kroppen til Manny (Foto: Tour de Force)
Hank er kreativ og lager flere strukturer med hjelp av kroppen til Manny (Foto: Tour de Force)

Daniels

Swiss Army Man er Daniel Scheinert og Daniel Kwans første helaftens spillefilm, altså en film som varer i mer enn 1 og en halv time. Swiss Army Man ble først vist på Sundance i januar, men ble ikke vist på kino igjen før 1.juli. Filmen ble ikke særlig godt mottatt da den først kom ut, men har etterhvert tatt i mot mer og mer positiv kritikk. Kanskje dette også er grunnen til at det tok så lang tid før filmen endelig kom til Norge? “Daniels” første film er en eksperimentell og original film som antagelig blir en såkalt “hit or miss”. Jeg kan komme på flere venner som ville elsket denne filmen, men også flere som ikke ville likt den i det hele tatt. Filmen er nok rettet mot et publikum med interesse for alternative filmer. Musikken i filmen er laget a capella av Robert Mcdowell og Andy Hull. Sistnevnte har også en liten rolle i filmen. Det begynner gjerne med noen toner fra skuespillerne som senere bygger seg opp intenst og eventyrlig med gjenstander og vokaler.
 

Hva ville du tatt med deg..

om du var strandet på en øde øy? Jeg ville nok heller gått for en tradisjonell lommekniv. Men man må vel gjøre det beste ut av det man har. Det mener jeg også at “Daniels” har gjort, og mer til. Denne filmen treffer meg på alle mulige måter. Den har god humor, god musikk, intens oppbygging og en overraskende og treffende historie. Stilen er eksperimentell og ligner ikke noe jeg har sett tidligere. En absurd og usannsynlig historie, men også en man på en underlig måte kan kjenne seg igjen i. Selv elsket jeg filmen og synes den definitivt er årets beste hittil. Men som sagt er det ikke en film jeg vil anbefale alle. Det er ikke så viktig å vite hva man begir seg ut på når man setter seg ned i kinosalen, men den absurde historien og eksperimentelle stilen passer nok ikke for alle.
[youtube https://www.youtube.com/watch?v=yrK1f4TsQfM?rel=0&controls=0&w=640&h=360]

Siste podcaster

Anbefalte artikler