Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
Vi sat der begge to med litt varierte forventingar. Eg hadde ei vag peiling på kva dette skulle utarte seg til, stort sett basert på mi erfaring med norsk film generelt. Eg såg føre meg eit korrekt og litt ynkeleg kostymedrama som vil forsøkje å etterlikne sine nordiske søskenbarn som til dømes En kongelig affære.
De hadde laget en trailer sent i fjor, som var nokså kjedelig…
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=kxl4n2fvZvw&w=560&h=315]
… Men da den nye traileren kom, var forventningene på et litt høyere plan. Desverre holdt ikke det oss i fra å synke ned i setet da de trege dialogene krøp frem.
Kleint og vond å sjå på
Som vi har skrive under tittelen, dette var ein film som tilsynelatande førsøkjer å vere ein visuell draum. Det har blitt anvendt store resursar etter det vi kunne sjå på å gjere det heile likt standard periode-/epoke-/kostymedrama.. Bitch, u fail’d!
Det heile byrjar lovande, med sjarmerande born (kven skulle tru) som set det heile godt i gang. So snart dei eldre skodespelarane tok over, derimot, blei det umiddelbart so kleint og vondt å sjå på at eg ikkje fant anna å gjere enn å synke ned i stolen og håpe på at dette ikkje skulle vare stort lenger enn halvannan time.
Tragisk, bokstavlig talt
Handlingen i Victoria spinner rundt den unge kvinnen i tittelrollen og møllerens sønn, Johannes. Som datter av overklassen er det utenkelig at disse to kan ha en fremtid. Og bedre blir det ikke når Victorias far vil gifte henne bort til sønnen av en velstående familie når de får finansielle problemer.
Hamsun skrev om tragisk kjærlighet, Torun Lian regisserte tragisk epos. Tragisk som i “jeg vil gå”.
Mykje kunne altså vore betre i denne filmen og vi skal presentere tre store feil som kunne vore unngått. Eg vil byrje med språk. I europa har dei enno ikkje gjeve opp høfflegheitsformer i daglegspråket, noko vi i Noreg er blitt kjende for å kronisk unngå til eikvar tid. Dette medfører kunstige dialogar der du høyrer skodespelarane sitt desperate forsøk på å få det til å låte naturleg. Dette greier dei ikkje.
Noe som nesten kunne minne om en ufrivillig gest, og som irriterte meg grenseløst var Victorias konstante “hmhm”. Muligens et forsøk på å uttrykke en søt, men falsk sjenanse.
Høg som ein sjiraff
På meg verka det som at tittelrolla so vel som enkelte andre kvinnelge medverkande har tatt litt meget av med sopplukkinga i skogen. Victoria sjølv verka høg som ein sjiraff gjennom det heile og eg tykkjer dette blei på grensa til komisk.
Der alle skuespillere under 30år var gode og freshe valg, bommet castingen kollosalt med alle over. Nils Vogt som en deprimert, halvsenil gammel mann funker ikke. Du ser bare for deg at Karl er blitt revet ut av en tilfeldig episode av en random situasjonskomedie. Og hva faen gjør Petter Schjerven der? Hans tilstedeværelse minner mer om en hippie plukket ut av slottsparken på 70-tallet, sittende i sine scener uten replikker. I alle fall ingen jeg kan huske.
Men filmen er ikkje heilt utan positive sider. Alle unge menn medverkande er heite som berre pokker og dei unge møer er vakre nymfer med mjølkehud og røsenraude kinn.
Ikke bare vakre unge skuespillere
Naturen og musikken er flott og passet godt til perioden filmen var satt til. De frie, naturlige omgivelsene rundt familien Slottets gods gir meg lengsel etter sommer og barføtt vandring i gresset. Musikken følger tempoet til filmen bra og er blitt brukt på best mulig måte.
Då filmen er sett til århundreskiftet er det klart at mykje må gjerast digitalt for å få eit Oslo som ikkje skrik hypermoderne slengkommentarar mot deg. Eg tykkjer dei her har gjort ein betre jobb enn kva eg hadde venta.
Alt i alt finn eg heilheita meir tiltrekkjande enn delane, og trur at vi med Victoria no er på veg mot ein scandinavisk standard, i alle fall i denne sjangeren.
Dette er som Kon-Tiki, en film alle nordmenn bør se, men kanskje ikke trenger å elske. Som en film basert på en av Norges største romaner av en av våre største forfattere, burde man ta turen. Likevel vil jeg nok ikke være først i køen når filmen kommer ut i fysisk format.
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=2YMhINaS5xg&w=560&h=315]
Kinosyndromet er eit filmprogram som her på studentradioens bølger surfer gjennom den delen av livet som oftast trekkast fram i kleine datingnettsidebioar. Få med deg det siste frå film- og tv-verda kvar torsdag kl 11:00 til 12:00.