– En annen historie bak et stort glansbilde

This content has been archived. It may no longer be relevant

Forrige uke skrev Nyhetsukas reporter Andrea Njærheim Berg en artikkel om Media City Bergen og at mediebedriftene i klyngen kan drive talentjakt blant studentene. I den forbindelse har journaliststudent Anja Charlotte Markussen kommet med en kommentar til saken og den kommende medieklyngen: 

Allerede i 2012 gikk Universitetet i Bergen ut og sa at de skulle bli en del av medieklyngen. Avtalen som gjelder gjør at Universitetet skal disponere 2.000 kvadratmeter til blant anna forskere, journaliststudenter, film- og tv-studenter med mer, i en periode på cirka 10 år i første omgang.

I dag går jeg selv på utdanningen som rett fram heter “bachelor i journalistikk”. Om senest ett år skal linja legges ned til fordel for den mer praktisk rettede linja kalt “bachelor i datastøttet journalistikk”. Hvis alt går etter planen.

Men hva skjer når man som utdanningsinstitusjon er opptatt av prestisje?

For Universitetet i Bergen var det stor prestisje å opprette journaliststikkstudiet vi har i dag. Men menneskelige og økonomiske ressurser har det vært en mangelvare av på studiet. Og det passer dårlig når journalistikkutdanning er blant de dyreste linjene å tilby som utdanningsinstitusjon.

“Grooming” av studentene

Utfordringer som stort frafall på studiet, at man er alt for mange studenter i forhold til hvor mye utstyr man har, og kvalitet på forelesere er bare noen av flere irritasjonsmomenter du kan møte på når utdanningsinstitusjoner hovedsaklig bare er opptatt av å få flest mulig søkere til studieplassene.

Lenge har flere tidligere journaliststudenter etterspurt mer virkelighetsnær praksis uten at noe har blitt gjort.

Men i forslaget til de nye utdanningene, som kom i 2014, kom det derimot fram at universitetet nå vil ha på plass ordninger som gjør at de kan hente ressurser fra arbeidsplassene på medieklyngebygget. Mediebedriftene skal knyttes nært opp mot studentene. Det er kjempebra for videre jobb og viktig praksis.

Men er det bra at mediehusene i Bergen skal sette dagsorden for studenter og får full tilgang til å “groome” studentene til å bli akkurat sånn de ønsker oss? Sånn at de kan håndplukke talenter blant studentene mens de studerer. I nedgangstider hvor media nå er inne i en stor omstillingsprosess for å prøve å holde på lesere og seere, hvordan vet vi da at det de lokale mediehusene mener er det som er den beste løsningen?

Man kan jo lure på om universitetet med det går inn for en holdning hvor de forventer at “de skaffer studentene, og så er det mediehusene som tar opplæringen”.

Det i seg selv kan være veldig positivt. Men blir det rett da å kalle utdanningen en universitetsutdanning, når det ikke lenger er universitetet som utdanner oss?

Å knytte opp utdanninger til arbeidsplasser blir nesten som å ansette lærlinger. Hovedforskjellen er bare at lærlinger får lønn. Man kan jo og begynne å lure på om det er ventet at studenter skal bli en viktig gratisressurs for TV 2, NRK, BT og BA, siden de skal ha så tette bånd i tre år.

Men hvor uavhengige vil vi studenter bli, hvis universitetet gjør seg avhengig av at mediehusene har alt utstyr og sitter på ekspertisen? I tillegg vil du jo møte utfordringer med at ikke alle passer som forelesere.

Et sikkerhetsspørsmål

Heller ikke sikkerheten til bygget er avklart. Bergen Media City skal jo være åpent for alle, med åpne kontorlandskap, store åpne vindusflate med innsyn og til og med en restaurantløsning.

Hva hindrer da en helt ukjent person i å valse inn og begå terror i Nordens første medieby? Må da alle studentene som skal studere levere politiattest og screening av all familie på forhånd? Blir det metalldeketorer i døren og politihunder i åpningen?

Tvilsom fremtid

Flere viktige spørsmål er ennå ikke avklart, og vil heller ikke bli avklart før bygget står ferdig og åpner. Men som forhåpentligvis en fremtidig journalist, mener jeg det er viktig at man og setter spørsmålstegn ved prestisjeprosjekter, så lenge det kan bidra til viktige debatter om hvordan vi ønsker studiet vårt skal være.

Jo, vi skal være innovative og løsningsorienterte, men hva sitter egentlig studentene igjen med om de skal måtte være prøvekaniner i tre år for et prosjekt man ennå ikke vet vil bli en suksess?

Jeg har lært meg til at bak et stort glansbilde, kan man finne en helt annen historie.