Anmeldelse: “Metal Gear Solid V The Phantom Pain”

This content has been archived. It may no longer be relevant

2015 er et spill-år som vil bli husket. Det var året rollespill-sjangeren ble definert av CD. Project Red sitt fantastiske The Witcher 3:Wild Hunt. Det var året pc-spillerne kunne slå tilbake imot uferdige titler på Steam. Det var året Star Wars kom tilbake i form av spill og film. Det var året et av tidenes beste spill kom ut. Jeg har spilt meg gjennom Hideo Kojima sin siste kronjuvel i Metal Gear Solid sagaen.

I do not know what is happening, but it is AWESOME!

Spillet starter i ekte Kojima stil. Mye skjer, mye er forvirrende og kryptisk, men det er utrolig kult. Året er 1984. Big Boss våkner fra koma som har gjort han til en fysisk og psykisk skygge av elitesoldaten vi så i Metal Gear Solid Ground Zeroes. Hendelsene fra denne prologen har tatt sitt toll. Halvdød og hjelpeløs vitner Big Boss (aka Snake) at en mystisk militant gruppe likviderer seg gjennom det tyrkiske sykehuset hvor han har tilbrakt sine ni siste år. Ved hjelp av den mystiske Ishmael og etterhvert sin gamle fiende, dobbeltagenten Revolver Ocelot, unnslipper The Big Boss med livet i behold.

Ocelot forteller Boss om gjenoppbyggingen av deres kjære uavhengige militære nasjon, nå kalt The Diamond Dogs. Med sine allierte i ryggen startet Bigg Boss sin vei for å finne den mystiske organisasjonen Cipher og få dem til å svare for ødeleggelsene de utførte i «Ground Zeroes». Kojima klarer å fremstille en spennende og engasjerende historie samtidig som han bruker mindre tid på langtekkelige mellomsekvenser som serien er kjent for. Kiefer Sutherland (serien 24) er den nye stemmen til Big Boss og han gjør en fantastisk jobb som tidenes beste Snake. En god miks av historie og gameplay gjør det til en fryd å spille gjennom The Phantom Pain. Det er også ingen overraskelse at Kojima gir oss en kontroversiell slutt som har delt fansene.

En ny og åpen verden!

Metal Gear Solid er et «tactical espionage action» spill, altså det er et taktisk skytespill som fokuserer mye på stealth. Om du derimot er en mer «Rambo» i stilen din, så straffer ikke The Phantom Pain den spillestilen. Serien er kjent for å framstille en dyp og engasjerende historie sammenkoblet med ekte historiske hendelser. Samtidig som en velutviklet historie har samtlige MGS-spill fantastisk gameplay. I en tid der story blir droppet for gameplay og vice versa, er dette et friskt pust.

Metal Gear Solid er ikke redd for å prøve nye ting, men kanskje den største fellesnevneren er den fantastiske følelsen. The Phantom Pain er kanskje den modigste tittelen i Metal Gear Solid serien. Her har lineære baner blitt erstattet med en åpen verden. Valget om å føre serien til «open world» var et genitrekk. Dette er et Metal Gear Solid spill på alle de gode måtene den definisjonen vil innebære. Den åpne verden fører bare til enda mer muligheter for forskjellig spillestil enn noen av de andre spillene hadde.

The Phantom Pain er et skytespill som foregår gjennom et tredjepersons-nivå, der du ser våpenet ditt over en av skuldrene til Big Boss, men du har også muligheten til å sikte inn i førsteperson for mer presis skyting. Alt kan bli nøye planlagt og uansett om du velger å spille i stilen til “Batman” eller “Rambo”, så finnes det noe for deg. Det er godt gjennomført og det er lite negativt å si om det, men en stor hovedfaktor i The Phantom Pain er «The Mother base». Dette er din egen base som du bygger opp med en rekke oppgraderinger. Alle fiender eller fanger du kommer over i felten har ulike statistikker. Ved hjelp av «Fulton» systemet kan du «stjele» disse personene fra felten og rekruttere dem til Diamond Dogs sin sak. Dette er perfeksjonert fra systemet som ble brukt i Metal Gear Solid Peace Walker.

Lyd og bilde

Metal Gear Solid V The Phantom Pain er sammen med “The Witcher 3”, et av de mest grafisk imponerende spillene jeg noen gang har opplevd. Man skulle tro at Kojima måtte ofre kvalitet for kvantitet i et «åpen verden spill», men det er ikke tilfellet her. Alt er så ekstremt gjennomtenkt, et ord jeg ville brukt for å definere serien. Blod fra kuleskader, vannet som vasker det vekk, eksplosjoner, sandstormer, synsrekkevidden, nydelige teksturer og imponerende effekter. Sammen med en ekstremt smart kunstig intelligens og et imponerende lyddesign, hjelper dette The Phantom Pain til å føles som en ekte verden.

Men et vakkert spill har tapt potensialet om det ikke kjører rett. The Phantom Pain er et av de best optimerte spillene der ute. Jeg har anmeldt pc-utgaven av spillet og ikke én gang har jeg opplevd at det faller under 60 fps. Dette er et utrolig pent spill som kjører fantastisk på de fleste datamaskiner der ute. Kojima sin “Fox Engine”er en av de mest imponerende grafikkmotorene jeg har sett og det er synd vi ikke får se det kansellerte Silent Hills ta det i bruk.

Det er en imponerende samling av ikoniske låter fra 80-tallet i The Phantom Pain. Big Boss kan finne kassetter i felten som han kan høre på og sette som sang i høyttalerne til Diamond Dog helikopteret. I mitt tilfelle så hører fiendene mine i frykt sangen “Take on me” av a-ha mens helikopteret mitt gir dem et heftig bombardement.

En liten oppsummering

Metal Gear Solid V The Phantom Pain er et mesterverk. Det er verdig som det siste spillet i Kojima’s Metal Gear Solid serie. Med en spennende filmatisk historie blandet med et fantastisk gameplay er The Phantom Pain en fryd å spille. Om du er en fan av serien så eier du allerede spillet, men om du ikke har spilt noen av de andre spillene så trenger du å raskt lese deg opp på historien til spillene («metalgeartimeline.com») og spille dette mesterverket. Dette vil være et stort år i spillhistoriens tid og du som gamer må oppleve hvorfor. Du finner Metal Gear Solid V The Phantom Pain på xbox 360, xbox one, playstation 3, playstation 4 og PC.

Under kan du se en trailer til spillet og et eksempel på musikken som blir brukt:

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=Rfn4UBmhfAM&w=640&h=360]