Offside This content has been archived. It may no longer be relevant
Den høyre hånden er bandasjert. Han forsøker å hilse med den venstre, men jeg har både kamera og skriveblokk i hendene. Hele seansen blir litt kronglete.
– Jeg skadet hånden da jeg skulle ta ut fotballene, men det er ikke noe problem, forteller han.
I en liten, svart Toyota Yaris, presser Asbjørn sammen alt som skal til for at toppserielaget skal kunne fokusere hundre prosent på sine arbeidsoppgaver. Baller, vester, kjegler, bananer og medisinskrin. Ingenting blir overlatt til tilfeldighetene når Asbjørn Mjelde drar på trening. Arna Bjørnar er livet til Asbjørn Mjelde.
– Se på den gressmatten. Vi i lille Arna har de to beste gressbanene i Hordaland. Det er ikke dårlig, det.
Asbjørn forteller om klubben med stolthet. Han er ikledd Arna Bjørnar-klær fra topp til tå, og det tar ikke lange tiden før jeg er misunnelig på den store ytterjakken. Det er neppe noen stor overraskelse at den eneste uten regnjakke på Arna Stadion er en student fra Østlandet. Han tar Umbro-ballene ut av baksetet på den lille bilen, mens han prater opp og ned i mente om lagets prestasjoner den siste tiden.
Det hele startet da damelaget til Arna Bjørnar i 5.divisjon trengte en trener på slutten av 1970-tallet. Asbjørn tok på seg jobben, til tross for begrensede fotballkunnskaper. Laget startet med en grusbane, men hadde verken egne treningstider, drakter eller baller. Det måtte de låne av herrelaget.
– Det kunne for så vidt bare gå én vei. Vi var en gjeng som ble enige og satt oss et ambisiøst mål om at Arna Bjørnar en gang skulle spille på landets øverste nivå.
Asbjørn har rukket å bli 79 år gammel, men det merkes ikke på hans opptreden. Alt dreier seg om Arna Bjørnar. Dagene som pensjonist blir uendelig mye lengre uten. Bak brillene og den våte luggen er det en blid og imøtekommende mann. Arna Stadion er en plass Asbjørn føler seg hjemme.
I 1996 var den fjerne drømmen om toppseriespill blitt en realitet. Asbjørn hadde tredd til side fra jobben som trener, men var i aller høyeste grad en viktig mann for klubben. 19 år senere står fortsatt opprykket som Asbjørn Mjeldes største øyeblikk i Arna Bjørnar, til tross for to cupfinaler på Ullevaal Stadion ved senere anledninger.
Tilhørigheten, og følelsen av å bli satt pris på, har vært enormt viktig for Asbjørn. Som ugift mann var det en enorm overgang fra fulle arbeidsuker til plutselig å være ensom pensjonist. Tonen i stemmen endrer seg når Asbjørn prater om pensjonisttilværelsen. Den entusiastiske og energiske tonen forsvinner gradvis.
– Det var helt forferdelig. Jeg holdt på å gå på veggen, for jeg hadde aldri vært i den situasjonen før. Dagene handlet i stor grad om å få tiden til å gå.
– Jeg stod opp i syvtiden og gikk hele dagen og ventet på å få gå på trening. Det var veldig uvant og utrolig kjedelig, forteller den tidligere regnskapsføreren, som sluttet i jobben da han fylte 74 år.
I juni starter VM i Canada. Det betyr spillefri, og en mye roligere måned enn det Asbjørn selv kunne tenke seg. Den fåmælte tonen er tydeligere nå.
– Disse periodene er tøffe. Spillerne har også fri i desember, og da blir det veldig stille. Jeg er altfor rastløs til å gå rundt hjemme. Dessuten klarer jeg heller ikke å se TV uten å sovne.
– Det er vanskelig å forklare, og det høres kanskje rart ut, men det er mye mer komplisert å sitte hjemme alene. Alternativene til Arna Bjørnar er få.
Asbjørn er enormt engasjert når han prater om Arna Bjørnar. Så engasjert at jeg ved flere anledninger må be han stoppe, og beholde fokus på seg selv og sin historie. Asbjørn er derimot ikke typen som prater om seg selv. Han drar hånden gjennom det våte håret, som har blitt litt tynnere siden den gang han entret Arna Stadion for første gang.
– Jeg er ikke så viktig. Skriv heller om jentene på laget, forteller Asbjørn ydmykt.
Arna Bjørnar har startet sesongen svakt. Laget ligger på niende plass, kun ett poeng over nedrykksstreken. I fjor mistet laget fem spillere fra førsteelleveren. Asbjørn er likevel ikke bekymret.
– Vi har en ung og kjempeambisiøs gjeng med jenter som ønsker å bli bedre fotballspillere. Snittalderen ligger rundt 20 år, siden det knapt er penger til å hente etablerte toppspillere. Det er utrolig givende å se jentene legge ned så mye energi hver eneste dag, uten noen økonomisk motivasjon. Dessuten er det morsomt at en liten klubb fra Arna klarer å levere spillere til europeiske storheter som Bayern München (Nora Holstad Berge), Turbine Potsdam (Maren Mjelde) og Liverpool (Ingrid Rydland).
Solen kjemper en bitter kamp for å bryte gjennom skylaget, mens regnbygene kommer i rykk og napp. Vi flytter praten fra parkeringsplassen og inn i garderobeanlegget. Lukten av svette fotballsko bekrefter hvor vi befinner oss. Asbjørn fyller vannflasker og sorterer vester. Teknikken er upåklagelig. Vannflasken i den høyre, korken i den venstre. På et lite øyeblikk er alle de 20 flaskene klare for å opprettholde spillernes væskebalanse. Garderoben fylles gradvis opp av unge, treningsklare fotballspillere, som alle hilser på Asbjørn. Det er tydelig at jobben han gjør settes pris på.
– Jeg er poteten som kan brukes til alt, forteller Asbjørn, samtidig som trener Bjarne Hagen braser inn i garderoben. Utenfor har regnet definitivt tatt første stikk i kampen mot solen; han er gjennomvåt. Hagen bekrefter gladelig at klubben neppe hadde fungert uten Asbjørn Mjelde på laget. Tonen mellom de to er spøkefull.
– Har du blitt kjendis nå, Asbjørn? Intervjuet av pressen og greier?
– Nei, du. Jeg bare hjelper en stakkars journalistikkstudent med en eksamensoppgave. Han trengte jo en interessant figur, kontrer Asbjørn.
– Vi har Arne Næss, og så har vi Asbjørn Mjelde. Der er du i fint selskap. Regner med at du har kontroll på treningen i morgen tidlig?
Asbjørn blir nesten irritert over spørsmålet fra hovedtreneren. Selvfølgelig har han kontroll på hva som skjer. Ingenting foregår rundt Arna Bjørnars damelag uten at Asbjørn har en finger med i spillet. Hagen drar på seg regntøyet, før han henter kjeglene fra garderoben. Gule og røde kjegler hver for seg. Akkurat slik Asbjørn skal ha det.
Med åtte treninger i uken, samt lange borteturer, er det nok å gjøre for Asbjørn. Det usynlige arbeidet som gjøres er helt nødvendig for at fotballklubben skal gå rundt. 79-åringen har ansvar for alt av utstyr, bestilling av busser og mat på bortekamper. Dessuten vasker han drakter og henter spillere dersom det trengs. Vi tar turen ut og ned til banen.
Ute på det våte gresset er spillerne i full gang med oppvarmingen. Det regner kraftig og sannsynligheten for potensielle blinkskudd med Canon-kameraet er tilnærmet null. Asbjørn henter noen baller som har trillet over løpebanen som omkranser den grønne, rektangulære gressmatten. Han stresser ikke. Til sammen bruker Asbjørn bortimot 1400 timer i året på Arna Bjørnar. Det er nesten fire timer. Hver eneste dag.
– Det er mange som stusser når de hører hvor mye tid jeg bruker. Det er greit nok det, men spørsmålet en må stille seg er hva jeg hadde gjort dersom jeg ikke var på trening med Arna Bjørnar. Da hadde jeg antagelig sittet på rumpen og råtnet hjemme i huset, forteller alt-mulig-mannen entusiastisk.
Engasjementet er ikke til å misforstå. Asbjørn elsker det han driver med. Alt viker for Arna Bjørnar.
I løpet av de ti årene Morten Kalvenes trente klubben, var Asbjørn borte fra én eneste trening. Da var han i bryllup til en nevø på Østlandet.
Det er vanskelig å ikke bli imponert, men Asbjørn blir nærmest brydd når folk deler undertegnedes reaksjon.
– Jeg gjør dette fordi det er gøy. Jeg har kun meg selv og Arna Bjørnar å tenke på. Hadde jeg hatt en familie hadde jeg ikke hatt en sjanse. Laget er helt avhengig av at jeg møter opp. Hvem skal ellers ordne utstyr, vann i flaskene og mat på bortekamper? Det gir meg en enorm glede å se disse unge jentene jobbe steinhardt hver eneste dag, for å bli bedre fotballspillere.
– Den gleden Arna Bjørnar gir meg, er større enn det jeg gir tilbake til klubben.