Skottland, siden sist

This content has been archived. It may no longer be relevant

I denne spalten vil jeg ta for meg viktige og uviktige ting som har skjedd i skotsk fotball den siste måneden. Debuten inneholder alt i fra en oppbanket polakk til en gammel Brannhelt. God lesning!

Slagene i Ashton Lane

Som nevnt tidligere er Ronny Deila allerede under press i Celtic. Presset har imidlertid avtatt noe etter at Celtic avsluttet oktober glimrende med fire strake i alle turneringer. Noe av medietrykket ble også skjøvet over på Celtics polske sisteskanse Lukasz Zaluska mot slutten av måneden. Han presterte nemlig å bli banket opp i Ashton Lane, en liten og koselig bargate i west end, og kuriøst nok et av stedene jeg vanker mest. For all del, Glasgow er en farlig by og føler man for en dose med deng, er dette en smal sak å skaffe seg, men fotballspillere har stort sett vært ganske skjermet. Overraskelsen var derfor stor da media meldte at det dreide seg om to overfallsmenn og at disse i tillegg spilte i skotsk toppserie. Dette skapte grobunn for en rekke lokale spekulasjoner om alt fra intern uro i Celtic til tidligere Rangers-spillere med for høyt nivå av testosteron.

De impliserte viste seg imidlertid å være hardhausene Paul Paton som nå spiller i Dundee United, og den halveis pensjonerte keeperen Chris McCluskey. Samtidig som Deila, Zaluska og Celtic fortsetter den uungåelige ferden mot førsteplassen i serien, må de nevnte broilerne møte for Glasgow Sheriff Court. Skal man tro juridiske eksperter i Skottland må de belage seg på tid bak lås og slå. Offside ønsker dem god tur.

Charlie Miller snakker ut

Holder du med Brann og har noen år på baken, er muligheten stor for at du har hørt om Charlie Miller. Den skotske rakkeren gjorde sitt inntog i Bergen i 2004 med et rykte på seg for å være mer glad i øl enn fotball. Resultatet ble oppsiktsvekkende vellykket, og Charlie Miller ble både publikumsfavoritt og en viktig bidragsyter til den sportslige fremgangen under Mons Ivar Mjelde, før ferden gikk videre til Belgiske Lierse i 2007.

Nå kommer biografien om hans innholdsrike karriere, ført av pennen til Scott McDermott. Selv om karrieren til Charlie ble tålig bra, hadde han som unggutt et rykte på seg for å være det største britiske talentet siden Paul Gascoigne. Boken er i følge forlaget en typisk fra «bunn til topp til bunn igjen» historie, og tar for seg alt fra Charlies oppvekst i rottebolet Castlemilk, til krumspring med tjuagutter som nevnte Gascoigne og Raymond Kvisvik. Man skal aldri anbefale noe man ikke har prøvd, men jeg kan garantere deg en ting; Charlie Millers selvbiografi blir ikke kjedelig lesning.

«Rule Britannia», soldater og gladfotball

Lørdag 18 oktober tok jeg med meg en dansk kompis og en nederlandsk venninne for å se Rangers på Ibrox. Det var «armed forces day», noe unionssupporterne i Rangers vet å markere på en skikkelig måte. Utenfor Ibrox kunne man se diverse parader, øvelser og militærdriller. Donere en slant til den britiske krigsmaskinen kunne man også gjøre dersom man følte for det. Min nederlandske venninne spurte meg om de alltid var like hardcore og om Celtic gjorde det samme. Så feil kan man ta.

Rangers «armed forces day» er et eget initiativ som kommer i tillegg til rememberance day, arrangementet hvor man minnes alle som har mistet livet i væpnet konflikt for Storbritania. Som om ikke parade, kanoner og hornmusikk var nok; før kampstart rappellerte kommandosoldater fra Royal marines ned fra taket på Govan stand, og plasserte matchballen trygt i hendene på dommeren. Er du både actionfilm og fotballfantast kan Ibrox med andre ord være et fint sted å besøke på «armed forces day».

Når det kommer til kampen spilte Rangers til tider sjampisfotball, og stakkars Raith Rovers ble nedsablet 6-1. For skarve 20 pund følte jeg faktisk at jeg hadde fått mye mer valuta for pengene enn hva jeg fikk da jeg tok turen innom Celtic Park. Et tips til fremtidige Ibroxgjengere er imidlertid å komme seg raskt vekk fra stadion etter kamp. Køen til undergrunnsbanen blir fort lang som et vondt år og politiet fører, forståelig nok, en ganske hard og konfronterende linje mot de som surrer rundt uten mål og mening etter kampslutt. Når det er sagt, byr Ibrox og Rangers på mye god underholdning og en av Europas fineste stadioner til en veldig rimelig penge.

En hodesterk utenlandsproff

I Sunderland, som i likhet med Glasgow, som er en særdeles sjarmerende industriby, har en kar ved navn Steven Fletcher startet sesongen sterkt. Fire mål på syv kamper er høyst brukbart når laget man spiller for heter Sunderland, og Fletcher virker å være i langt bedre fysisk forfatning enn på lenge. Selv om starten på sesongen har vært oppløftende for Fletcher, er det min sans for trivia som gjør at han kommer med i spalten.

Siden starten av 2011/12 sesongen har Fletcher headet inn hele 11 mål i Premier League. Det gjør at han deler «hodetronen» de siste tre årene med en annen kar. Klarer du å gjette hvem? Svaret får du mot slutten av spalten, men to tips kan jeg gi deg på veien. Det første er at svaret bør være særdeles opplagt. Det andre er at spilleren under et låneopphold i Sverige ble karakterisert som en grei gutt som «drack mest öl i Skåne». En god gammeldags ølhund med andre ord.

Old Firm, Jadda!

På grunn av divisjonsforskjellen mellom Glasgows to giganter flyttet jeg til byen uten noe særlig håp om å få oppleve det massive derbyet ringside. Nå ser det imidlertid ut som det kan ordne seg. Celtic og Rangers har trukket hverandre i semifinalen i den skotske ligacupen. Med tanke på Rangers nåværende posisjon som definitiv lillebror er det mange, inkludert meg selv, som tror dette kan føre til at derbyet blir enda mer intenst. La oss håpe at kampen utkjempes på banen og ikke utenfor. Jeg gleder meg i alle fall!

Svar på gåte: Peter Crouch, ingen ringere!