Studentmandag This content has been archived. It may no longer be relevant
For noen er sauesanking et kjent fenomen, men for andre er det et ord som er helt fremmed.
Selv faller jeg faller i den siste kategorien, og derfor ville jeg bli med en ekte sauebonde på sauesanking da muligheten bød seg. Sauesanking går ut på at sauene skal samles og fraktes bort fra stedet de har beitet på om sommeren. I mitt tilfelle var dette på Kvamskogen, og der skulle vi samle alle sauene som hadde spredt seg utover et ganske stort område, og få alle sammen ned fra fjellet til lastebilen. I mitt hode hørtes dette relativt lett ut, men det viste seg at hva man tenker og hva man gjør er to separate variabler.
Hør sauesankingsopplevelsene:
Ut på tur, aldri sur
Den biologiske klokken vekket meg 05:30, og jeg spratt opp vel vitende om at åtti sauer ventet på meg. En liten halvtime senere satt jeg i bilen med Christer Nilsen, sønnen til sauebonden Trond Nilsen. Helt uvitende om hva som ventet meg var jeg klar for en fjelltur med sauer.
Denne sauesankingen er så langt utenfor min komfortsone, men jeg stilte opp i Skappel-genseren og Hunter-støvlene mine. Jeg følte meg klar. Klokken 07:00 var vi på plass i Kvamskogen og utsikten vår var fabelaktig, og noe helt annet enn Fløyen. Siden det var trangt om plassen ble tre av oss plassert i «bakdelen» av bilen, der vi satt på søppelposer. Da vi hadde kjørt langt og lenge, og lengre enn langt fikk jeg beskjed om at vi skulle helt på toppen av fjellet, og da gikk det opp for meg at gummistøvler kanskje ikke var det beste valget av sko. Jeg har aldri før følt meg mer som en byjente på (bær)tur. Men bær var det altså ikke.
Mye svette, lite sau
Etter en time på vei opp var det ingen sau i sikte, bare svetten som hadde fylt ansiktet mitt. Kroppen min verket fra tå til hofte, og jeg kunne visst glede meg til fem nye timer med gåing. Jeg sammenliknet meg selv med Linni Meister i kjendisversjonen av 71 ° nord. Vann var også en mangelvare, siden jeg hadde tenkt at sporty meg kunne vel greie seg uten vann i noen timer.
To timer senere og nokså dehydrert fikk jeg en følelse av at det var 17. mai, julaften og bursdag samtidig: Jeg så sauer.
Jeg fikk gå med niesen til Trond og vi fant to sauer, men de løp fra oss da vi kastet blikket på dem. Jeg rakk ikke en gang å skrike “Komme da kyra”, før sauene løp i en forrykende fart. Vi måtte handle raskt, så vi ringte sauebonden selv. Det gjaldt å få organisert sauene i en klynge, og sende dem nedover fjellet.
Sliten byjente med Hunter-støvler
Jeg innså fort at rollen min i sauesankingen var minimal. Jeg var dehydrert og løping var umulig for meg å få til, så jeg inntok en observerende rolle istedet. En sliten Anine, med alt for store Hunter-støvler vraltet etter saue-teamet .
Klokken 12 var alle sauene på plass og alle mann var slitne. Jeg litt mer enn de andre. Vi avsluttet det hele med brus og matpakke, mens vi småpratet om alt fra vær til klær. Mine nye olabukser var fulle av gjørme og min hvite genser var full av svette. Og støvlene var fulle av saue-ekstrement. Det er mulig jeg også hadde tråkket i en morkake, men det orker jeg fortsatt ikke ta standpunkt til.
Ved endt “oppdrag” hadde vi fulgt omlag åtti sauer ned fra det store fjellet, og jeg hadde lært at det å være sauebonde er slett ingen spøk. Likevel har jeg hatt en opplevelse jeg aldri ville fått i Bergen sentrum, eller hjemme i Oslo for den saks skyld.
Kanskje ser du meg på Bonderomantikk til våren?
