– Å ha det gøy er hele poenget

This content has been archived. It may no longer be relevant

De sjarmerende britene fra Casa Murilo, Chris Winfield og Dan Hesketh, sammen med bandet sitt, tok turen innom Studentradioens Studio 2 lørdags formiddag for å snakke om den kommende platen, vennskapet og livet på turné.

De er to fantastiske plater og fire Norgesturneer inne i karrieren, og viser ingen tegn til å stoppe.

Jeg er akkurat litt for begeistret for bandet til å komfortabelt kunne gjøre et intervju med dem. Det ble derfor et par kaffekopper for mye i forkant, og en grotesk overbruk av ordet “excellent” underveis.

Det hjalp ikke stort at engelsken min gradvis ble mer og mer britisk jo lengre ut i samtalen vi kom. Det som dog hjalp er at dette er de kuleste og mest omgjengelige karene jeg noensinne har intervjuet, og samtalen gikk som en drøm. Intervjuet ble mer filosofisk enn planlagt, og endte til slutt som en Casa Murilo life coaching session. Og hva kunne vel vært bedre?

Hør premieren på den nye låten The Low Road her:

[audio:http://srib.no/wp-content/uploads/2014/04/Casa-Murilo-The-Low-Road-live-i-studio-1.mp3]

– Dere spiller inn et nytt album nå. Hva kan vi forvente?

Chris: Yeah, det er korrekt! Mye har forandret seg i bandet de siste tre-fire månedene. Vi har noen nye medlemmer, og vi har noen medlemmer som nå ikke er med i bandet lenger. Resultatet av det er at hele lydbildet har endret seg.

Dan: Det er annerledes, det er groovy, det er gøy. Vi prøver å bruke færre elementer. Det er mer rom, men det har fortsatt kraft. Less is more!

– Vi ønsker å fortelle nye historier nå.

– Jeg antar at det er litt mer spontant. Jeg hørte at dere faktisk lagde et refreng på scenen igår. 

Chris: Vi spilte på Voss på fredag. Vi hadde en sang vi veldig gjerne ville spille, men vi hadde ikke noe refreng. Så jeg bare “Oh, no worries, let’s just wing it!” Og det funket faktisk helt okey, tror jeg. Det var bra. Eller. Det var ikke drit. Det er det beste du kan håpe på.

– Tematisk, hva er de spesifikke forskjellene fra deres tidligere, fantastiske albumer?

Dan: Du er alt for generøs! Den første platen var veldig biografisk, og handlet om våre personlige opplevelser. På den neste platen tok vi for oss etterdønningene av artisttilværelsen i Norge. Det handlet om å være i et band, og hadde langt mer voksen tematikk. Denne gangen skriver vi mer fiksjon, og når vi skriver om oss selv er det mer voksent. Kanskje. Det er hvertfall det vi prøver på.

– Er det noen vesentlige livshendelser siden The Rise And Fall som har påvirket dette nye albumet?

Dan: Jeg vet ikke hvor dypt vi skal gå her.

– Gjør et dypdykk!

Dan: Vi har brukt fem år som et band med seks medlemmer, men nå er to av bandkameratene våre ikke lenger i bandet. Vi er venner med dem, vi snakker med dem daglig, men de er ikke i bandet. Det er rart og det er veldig forskjellig. Vi skriver blandt annet om nettopp den forskjellen.

Chris: På første platen tok vi for oss historien om at vi kom til Norge fra Brasil. Den andre platen var en Osloplate. Det handlet hovedsakelig om å etablere seg i Oslo. Men nå tror jeg vi har gjort nok her til å ikke være “det engelske bandet som er i Norge”. Det folk spør om er “Hva gjør dere i Norge egentlig?”

Dan: Vi håper vi har beveget oss bort fra å måtte forklare oss.

– Prøver dere å kaste fra dere den mytologien dere bygget rundt at dere kom fra Brasil til Norge og hele den narrativen?

Dan: Vi prøver ikke å kaste fra oss den historien. Fortiden er veldig viktig, og vi skammer oss ikke over den. Men vi føler oss ferdig med den delen av livet.

Chris: Vi ønsker å fortelle nye historier nå.

– Alle som har sett dere live vet at dere har en unik kjemi på scenen, at dere to har en skikkelig bromance gående. Hvordan klarer dere å holde på kjemien og forbli så nære og gode venner til tross for at dere tilbringer så mye tid sammen på turné? 

Chris: Jeg vet ikke hvorfor du kaller det en bromance. Hvorfor ikke en romance? Men ja, du har rett, vi tilbringer latterlig mye tid sammen.

Dan: Er det latterlig nå plutselig??

Chris: Nei, det vil si, altså. Tingen er at man blir så nære at man forstår hverandres feil og godtar dem hundre prosent. Vi er som et ektepar. Vi prøver ikke å forandre hverandre. Det handler om å tilgi!

– Turnéene har en tendens til å bli en eneste lang hangover.

Vi har bøker vi skriver alle sangene våre i, og i den første boken skrev vi, på første side: “Ha det gøy!”. Det er poenget. Vi har hatt det gøy, og vi har det fremdeles gøy. Vi går ikke tom for vennskap, om du skjønner. Spør oss dette spørsmålet igjen når vi har sluttet å ha det gøy, så kanskje vi hater hverandre.

– Jeg håper dere fortsetter å være venner og lager masse mer musikk.

De to guttene fistbumper, men tar seg selv i fort det.

Chris: Vi fistbumpet nettopp.

Dan: Fuck, vi gjorde visst det. Herregud. Vi beveger oss videre!

– Dere har turnert mye tidligere.

Chris: Fire ganger. Fire norgesturneer. Dan gjorde regnestykket i går.

– Er det noe dere gruer dere til, og andre ting dere gleder dere til?

Chris: Det er ingenting jeg ikke gleder meg til, og det er masse jeg gleder meg til. Alle kveldene.

Dan: Om det er noe jeg gruer meg til så er det at disse turneene har en tendens til å bli en eneste lang hangover. Jeg har ikke selvkontroll nok til å ikke drikke etter showene. Det er foruroligende.

– Mottoet deres er jo “Ha det gøy”, så dere har vel ikke noe valg enn å drikke hver kveld?

Chris: Regel nummer to er “ikke drikk for mye.” Men “Ha det gøy!” er litt tacky.

– Det er kanskje bare en truisme? Folk sier at det er viktig å ha det gøy fordi det er sant, så det virker klisjé, men er egentlig bare en sannhet.

Dan: Det tror jeg du har helt rett i. En annen tacky regel vi lever etter er at man bør gjøre det man liker helt til man blir veldig flink. Om du er pliktoppfyllende og alltid fortsetter så blir du bedre, og folk vil etterhvert sette pris på det.

– Så oppsummert: gjør det du liker helt til du er så flink at folk betaler deg for det?

Dan: Jepp. Men vi venter fremdeles på den siste biten da.

Casa Murilo avsluttet med sangen Sleeping With The Lights On, som var på forrige ukes spilleliste, og de ga oss verdenspremiere på The Low Road, som de hadde skrevet i bilen to dager i forveien. På dette tidspunktet var det rimelig tydelig hvor begeistret jeg var for disse guttene.

“I think I might have given away how much of a fan I am”, sa jeg, nå med en 100% britisk aksent.

“Nah, man. You’re playing it cool.”

Intervjuet er oversatt fra engelsk.

 

Anbefalte artikler