Anmeldelse: Tusen ganger god natt

This content has been archived. It may no longer be relevant

Norske Erik Poppes drama Tusen ganger god natt er en vakker skildring av å ikke kunne utstå det normale etter å ha sett det fryktelige – så alt for nært.

Fra Kabuls gater til Dublins strender

Juliette Binoche (Chocolat, Paris) spiller en suksessrik fotojournalist i krigsherjede områder. Allerede fra vårt første møte med hennes karakter Rebecca, får man et innblikk i hennes enorme engasjement og fascinasjon for krigens følger og uttallige ofre.

Rebecca er på oppdrag i Kabul og har etablert kontakt med en militant gruppe opprørere, og får slik kommet nær inn på menneskene i det turbulente miljøet. I filmens åpningsscene møter hun kvinnene i gruppen under deres forberedelser til en selvmordsbombing. Da hun insisterer på å bli med i bilen med selvmordsbomberen, som senere utløser bomben på åpen gate, blir hun hardt skadd og sendt til sykehus i Dubai.

Etter behandling for skadene blir hun sendt hjem til Irland, der hun bor med sine to døtre og ektemannen Marcus. Marcus er tydelig frustrert og bærer atter en gang på spørsmålet om hvorfor Rebecca må så alt for nært risikoen, kun for et bilde. Fortvilet over frykten for å miste sine barns mor, og sin kone, ber han henne slutte med sitt arbeid i konfliktsoner.

Rebecca sier seg enig, og slutter på dagen. Men det går ikke lenge før både hun og familien forstår at et normalt liv uten risiko i hverdagen er noe hun ikke kan takle. Dessverre blir dette alt for tydelig da Rebecca drar med sin datter Steph til Kenya, og igjen havner i livstruende situasjoner, i jakten på bildet som hun selv sier ”will make people wake up and choke on their morning coffee.”

Norske Mads Ousdal og Juliette Binoche i flyktningleiren i Kenya. (Foto: Euforia)
Norske Mads Ousdal og Juliette Binoche i flyktningleiren i Kenya. (Foto: Euforia)

Intens lidenskap

Juliette Binoche gir et sårt og treffende innblikk i møtet mellom hennes to roller, mor og krigsfotograf. Hennes ønske om å være der for sine barn i hverdagen, og la dem leve uten frykt, drukner i lidenskapen for å formidle krigens grusomheter. Binoche skildrer dilemmaene som oppstår på en sårbar og naken måte, uten å til stadighet minne publikum på valgene hun må ta mellom familien og sitt livsverk.

Også norske Mads Ousdal (I et speil, i en gåte, Kodenavn Hunter) gjør en god figur som leder for bistandshjelpen i flyktningeleiren i Kenya. Hans evne til å tre tilbake ved fare, og forholde seg på avstand, gir et bilde på noe Rebecca ønsker kjært, men ikke kan få til.

Den unge Lauryn Canny skiller seg særlig ut, med sitt portrett av datteren Stephanie som en reflektert og sårbar, men fortvilet tenåring. Hennes stadig mer forståelsesfulle innblikk i morens verden fremstår mot slutten som et lyspunkt blant kaoset som oppstår.

Vakkert og vondt mor-og-datter øyeblikk mellom Rebecca og Stephanie. (Foto: Euforia)
Vakkert og vondt mor-og-datter øyeblikk mellom Rebecca og Stephanie. (Foto: Euforia)

En visuell perle

Filmen er en visuell perle, med alt fra blodige krigsscener til vakre bilder av familieidyll langs irske strender. Særlig de gjennomgående og intense nærbildene av Binoche’s øyne, og en kvinne som drukner i et mørkt hav, blir sterke bilder av de følelsesmessige problemene hennes.

Dialogen må til tider vike for vakre landskapsbilder, og stillbilder fra blodige kriger, noe som forsterker forskjellen mellom de to verdene Rebecca dras mellom. Imidlertid er replikkvekslingen spisset og svært treffende enkelte steder, som da Steph i et sårt øyeblikk forteller sin mor at ”Lisa says we have the bravest mom in the world… because you swim in the ocean all year.”

Kritikk

Erik Poppe (Hawaii, Oslo, deUSYNLIGE) har selv bakgrunn som fotojournalist i konfliktområder, og kanskje er det nettopp derfor han mestrer skildringen av brutale hendelser som bakteppe for en følelsesmessig reise.

Til tross for å være emosjonelt utslitt etter filmen, har jeg ikke på lenge sett noe så vakkert og nært på lerretet.

Marcus (Nicolaj Coster-Waldau) og Rebecca (Juliette Binoche) i kjente omgivelser hjemme i Irland. (Foto: Euforia)
Marcus (Nicolaj Coster-Waldau) og Rebecca (Juliette Binoche) i kjente omgivelser hjemme i Irland. (Foto: Euforia)

Tusen ganger god natt har allerede vunnet juryens Grand Prix under den prestigetunge filmfestivalen i Montreal, og det ville ikke forbauset dersom filmen høster mer god kritikk.

Hør Kristian Voldnes’ anmeldelse av filmen:

[audio:http://srib.no/wp-content/uploads/2013/10/Kristian-Tusen-ganger-God-natt.mp3]

(Toppbilde: Euforia)

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11:00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller siste vekes streaming.

Anbefalte artikler