Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
Mye er blitt sagt om Zero Dark Thirty. Den er blitt omtalt som den viktigste krigsfilmen etter 11. september, men man har også dem som hatet den. Argumentene fra begge hold har vært interessante å høre, for argumentene er gode. Tilbakemeldingene filmen har fått har uheldigvis gått i en politisk retning.
Etter å ha regissert The Hurt Locker gikk Kathryn Bigelow og manusforfatter Mark Boal til verks med ny film. Filmen skulle være en thriller som skildret jakten på Osama bin Laden etter terrorangrepet 11. september. Planen var opprinnelig at filmen skulle avsluttes tvetydig hvor man var usikker på hva som skjedde med Bin Laden. Dette endret seg når verden fikk høre om Osama bin Ladens død. Noen knappe måneder senere ble filmen spilt inn, denne gangen med det fatale raidet som sin 3. akt.
(Foto: United International Pictures)
De fleste som ser Zero Dark Thirty vil allerede vite hvordan det hele endte. Osama bin Laden dør. Noe mer magisk skjer ikke, og det er en av de siste scenene i filmen. Med dette friskt i minnet er det et vitne om Bigelows fortellerevne. Man blir veldig engasjert i filmen, uten å tenke på hvordan den ender.
Når det er sagt så er filmen langt i fra feilfri. Mangler kan nevnes i fleng, men Zero Dark Thirty har en rekke kvaliteter man ikke kan nekte for. Rent fortellermessig har Bigelow og Boal gjort en solid jobb med å tolke historien så bra som de har gjort.
Man får et detaljert syn på hendelsene i filmen, noe som får den til å føles tettpakket med informasjon. Det er alltid noe nytt som skjer, og filmen holder et passende tempo. Jeg følte aldri at det ble overveldende å følge filmen, verken som følge av mengde innhold eller i forhold til tid.
(Foto: United International Pictures)
Spennende detaljrik
Et aspekt Zero Dark Thirty er helt suveren på er spenningsbygging. Filmen kan muligens føles litt seig for noen da det ikke er mange store bombastiske hendelser, men i en håndfull øyeblikk kan man nærmest ta og føle på spenningen – den er så intens. Ta en av torturscenene i starten av filmen. Her ser vi CIA-soldater som gjennomfører grufulle handlinger mot en stakkars fange. Metodisk går de til verks med avhøret, hvor vi er med på alt. Fra vennlig og nærmest innbydende avhørsforhold til smertelig waterboarding. Detaljnivået er skremmende og spenningen bygger seg sterkere og sterkere.
Man føler alle arbeidstimene som ble investert i jakten på bin Laden.
Spesielt ble jeg imponert over hvor sannferdig angrepet på bin Ladens leir er. I forkant av filmen hadde jeg lest meg opp på oppdraget, utstyret som ble brukt og taktikkene som ble anvendt. En klarerere eksemplifisering av Cathryn Bigelows sans for detaljer finnes knapt.
(Foto: United International Pictures)
Mangler menneskelige øyeblikk
Uheldigvis er disse øyeblikkene satt i skygge av filmens mangfoldige problemer. Kathryn Bigelow er åpenbart flink til å skape gode øyeblikk, scener hvor spenningen øker til et nærmest uutholdelig nivå – men helhetlig klarer hun ikke å holde samme nivå. I de mest generelle termer fungerer Zero Dark Thirty som en etterforskningsthriller, men det er bare så vidt det er.
Filmen føles til tider langdryg. Da hjelper det ikke at filmen er dominert av personer som sitter og snakker om alle de forskjellige omstendighetene rundt etterforskningen. Nedkortingen av historien får filmen til å føles for ren, for steril til at jeg har lyst å fortsette å se på.
Ved å gå fra ett viktig plottpunkt til det neste, mister man mye av fyllstoffet som ellers gjør en film bra. Filmen er utelukkende fokusert på etterforskningen, og det er knapt er øyeblikk som er dedikert til å bygge menneskelige relasjoner i filmen.
Filmen klarer rett og slett ikke å fange meg. Viktigst, og kanskje mest fatalt for filmen, er hovedrollen Maya, spilt av Jessica Chastain (The Help, The Tree of Life). Maya er basert på en faktisk CIA-agent som skal ha avdekket den nødvendige informasjonen for å finne Osama bin Laden. Hun er skildret som en kvinne blant menn, en som ikke er redd for å kjempe for det hun tror på, til og med under sterk motstand, noe som illustreres gjennom hennes mange konfrontasjoner med kollegaer og overordnede.
(Foto: United International Pictures)
Karakterløs hovedrolle
Jeg skulle gjerne fortsatt å beskrive hennes karakter, men det finnes ikke hold for det i filmen. Alt Maya gjør i filmen er å arbeide mot det endelige drapet på bin Laden, og vi ender ikke opp med å lære Maya å kjenne. Ja, vi lærer karrierekvinnen-Maya å kjenne, men det kan knapt sies å være en menneskeskildring. Når vi bare ser hva hun gjør som CIA-agent blir vi aldri kjent med henne som menneske, som kvinne.
Hva driver henne til å jakte så intenst på bin Laden? Vi får ikke vite om hun har romantiske forhold, vennskapelige forhold, familieforhold og vi får av en eller annen grunn ikke vite hvorfor akkurat bin Laden er et så viktig mål for henne. Det gjøres et forsøk på å skape vennskapelige forhold mellom Maya og andre figurer, men det virker aldri som noe annet enn dårlige forsøk på å fylle en figur som ikke er der. Man kan påstå at hun som CIA-agent må være en helhjertet patriot som er villig til å blø på flagget for å holde det rødt, men nok en gang er det ikke noe i filmen som forklarer patriotismen.
(Foto: United International Pictures)
Uklar fiende
Når hovedpersonens motivasjoner aldri blir tydeliggjort er det mye å forvente at jeg som seer skal klare å motivere meg. Her kunne en god antagonist hjulpet til å dra lasset. Dessverre er ikke dette tilfellet. Osama bin Laden blir aldri vist ordentlig, noe som på mange måter er bra for Zero Dark Thirty politisk sett, men skaper nok en gang dramatiske problemer.
Bortsett fra filmens første sekvens, en sort skjerm akkompagnert med oppriktig grufulle telefonopptak fra ofrene av terrorangrepene 11. september, får man ikke se til noe skremmende som skal få meg til virkelig å ta knekken på bin Laden. Vi ser han aldri beordre angrepet, planlegge det eller skyte og torturere søte små valper. Uten en skikkelig antagonist har jeg ikke et konkret mål jeg ønsker å nå med filmens narrativ, jeg heier ikke på Maya i sin jakt på bin Laden. Når dette viktige narrative elementet ikke er å finne setter det en stopper for det engasjementet jeg har for historien. Det skaper et tomrom filmen ikke klarer å fylle.
(Foto: United International Pictures)
Kjedsomhet som virkemiddel
Med alt dette kan det påstås at Zero Dark Thirty er kjedelig, og jeg må innrømme at jeg kjedet meg i perioder. Men, her kan også filmens suksess ligge. Filmen bruker kun tid på å vise den langtekkelige etterforskningen, og alt som går med på å gjennomføre den. Det er ikke slik en Tom Cruise-film ville skildret det med biljakter, fancy koreograferte slåsskamper eller one-linere. Det er gjennom god gammeldags etterforskning hvor man finner og analyserer potensielle spor. Langt mindre spennende enn det Hollywood pleier å skildre.
Når filmen eksklusivt viser etterforskningen, hvor kjedelig og omfattende den av natur er, så er kjedsomheten en ønsket effekt. Man skal føle med Maya i det hun ser gjennom et videoklipp for endte gang. Det er ikke glamorøst, men heller utmattende og slitsomt. Om dette er intensjonelt, er det et artistisk grep jeg setter umåtelig pris på.
Teorien underbygges av Cathryn Bigelows øye for detaljer og veldig bevisste valg om å la ting utfolde seg i sann tid. Når vi endelig får se raidet på Osama bin Ladens leir går det i snegletempo i forhold til hva som ellers vises. Bigelow benytter seg ikke av jump-kutting, shaky-cam, adrenalinfylt musikk, eller kutting til kommandosentraler. Navy Seal-teamet som angrep leiren fremstår ikke som de heltene vi ser for oss de er. Ei virker de oppdragene de gjør så actionfylte. Selv om det er ekstraordinære situasjoner disse mennene og kvinnene utsettes for, er det med den sannferdige fremstillingen i Zero Dark Thirty, et hverdagslig preg man får. Her er det rutiner, planlegging og trening som er viktig og det er i seg selv ikke noe spennende.
(Foto: United International Pictures)
Etter en tiårig lang menneskejakt får de endelig has på bin Laden. Man forventer at det er et øyeblikk som er fylt med enorm glede for de involverte. Målet de har arbeidet mot så lenge. Til og med dette er nedtonet. Det er ingen jubel, utløsning av glede eller åpenbar seier. Alle de timene med arbeid, alle livene som er gått tapt, alt det som er blitt ofret for å finne denne ene mannen får en annen reaksjon enn forventet. Vi har sett alt det forferdelige som er blitt gjort for å finne bin Laden. Navy Seal teamet som angrep festningen, må får de som bodde der, fremstå som terrorister selv, og det tvinger frem et sterkt, kanskje litt åpenbart, men viktig spørsmål: var det verdt det?
Når alt kommer til alt vekker Zero Dark Thirty bare ikke sterke følelser i meg. Det er en film jeg rent teknisk setter pris på, og den har ideer som kunne vært utnyttet bedre. Jessica Chastain har fått skryt for hennes arbeid, men jeg synes ikke hun klarer å gjøre Maya til en fullverdig figur. Forhåpentligvis er det mer til manuset enn det som vises på skjermen.
Hvis Director’s Cut-utgaven noen gang kommer ut vil filmen kanskje stå sterkere, man akkurat nå står Zero Dark Thirty som en bra film, bare ikke spesielt underholdende.
(Bilder: United International Pictures)