admin This content has been archived. It may no longer be relevant
I skrivende stund ligger jeg i sengen med en post-Øya-depresjon. Selv om Øyafestivalen har det merkeligste regelverket jeg aldri vil forstå meg på, skravlende festivalgjengere som ikke klarer å holde kjeft under konserter og til tross for en lommeboken som er betydelig tynnere, kunne jeg ikke bedt om en bedre avslutning på sommerferien. Jeg og Silje fra Plutopop fikk tildelt et pressepass på deling – jeg skulle dekke onsdagen og lørdagen. De to resterende dagene hadde jeg dagspass. På forhånd hadde jeg avtalt intervju med Karpe Diem, A-laget, Sondre Lerche, First Aid Kit og HighasaKite.
Beste konserter: Bon Iver, First Aid Kit og A$AP Rocky Afterparty
Festivalens nedturer: Da jeg klarte å skru av opptaket med A-laget etter to minutter og da Frank Ocean avbrøt konserten
Da jeg entret Øyafestivalen følte jeg meg nokså kul med et pressepass rundt armen som sikret meg tilgang til intervju- og presseområdet. Jeg ankom Øyafestivalens første dag en halvtime før intervjuavtalen min med deler av A-laget 14.30. Jeg følte meg derimot betydelig mindre kjepphøy da jeg fant ut at man måtte bli fulgt inn av en vakt for å få tilgang til presseområdet – og dette ti minutter før vi skulle møtes. Jeg stresset rundt hele festivalen på leting etter en vakt som kunne følge meg, noe jeg heldigvis fant. Jeg rakk akkurat intervjuavtalen med A-laget som skulle spille på Sjøsiden noen timer senere. Vågard og Store-P fortalte meg om forventningene til konserten, hvor lei de var av folk som kritiserte tekstene deres samt hvor tragisk det er med gutter som leser “The Game” for å få tips til hvordan de skal sjekke opp jenter. Alt i alt var jeg fornøyd med intervjuet – helt til jeg fant ut at jeg hadde klart å skru av opptakeren etter to minutter. Ikke akkurat pangstarten jeg hadde håpet på med andre ord.
Intervjuet med Sondre Lerche gikk imidlertid mye bedre siden jeg da var forberedt på det meste som kunne gå galt. Ettersom Singer/Songwriteren blant annet har covret en av mine favorittlåter, ”Bluish” av Animal Collective, stilte jeg blant annet spørsmål rundt dette låtvalget, og videre om utfordringene han møter i Brooklyn som artist sammenlignet med trygge Bergen. Fjortis-Marit ville skrike av glede og gi ham en god klem, men heldigvis klarte jeg å beholde profesjonaliteten. Adrenalinet mitt steg fort opp til hundre igjen, og med konserter som Florence + The Machine og Feist var dagen alt i alt bra. Dessuten avrundet Susanne Sundfør konsertdagen helt perfekt. Jeg skal ærlig inrømme at jeg var nokså lettet da jeg visste at det var hele to dager til jeg trengte å stresse med noe igjen.
Hipstervarsel: Dip Dye, (eller har du bare ettervekst?)
Torsdagen og fredagen gikk fint for seg med konserter som Chromatics, St. Vincent, OFWGKTA, Björk og Mikhael Paskalev for å nevne noen. The Black Keys var også en attraksjon jeg hadde gledet stort til å se før festivalstart. Konserten var bra, men litt tam og med få overraskelser. Selv angret jeg på at jeg gikk fra Chromatics – en konsert som virkelig var bra, til tross for dårlig scenevalg. Chromatics-albumet “Kill For Love” ble dessuten listet på spillelisten til Studentradioen i Bergen i våres. Festivalens andre ordentlige nedtur kom imidlertid da Frank Ocean avbrøt konserten etter kun 15 minutter. Jeg og venninnene mine hadde til og med kjøpt svømmebriller som vi hadde planer om å ta på da ”Swim Good” skulle spilles, men den gang ei. Humøret lettet heldigvis da A$AP Rocky leverte et heidundranes show til tross for den massive hypen. Jeg var også så heldig å oppleve hip hop-crewet på utestedet Sawol på Øyanatt, noe som desidert var et av Øyafestivalens største høydepunkt for min del. A$AP Rocky gikk ned fra scenen og rappet blant publikum og jeg ble ekstra starstruck da jeg fikk tatt på ham gjentatte ganger.
På lørdagen møtte jeg opp til HighasaKite-konserten 15.40. Været var perfekt og stemningen på topp. Jeg gledet meg mildt sagt til å intervjue bandmedlemmene senere samme dag. Mellom konserten og intervjuet slappet jeg av på presseområdet der jeg ble vartet opp med gratis brus, vann og kaffe. Dette var noe annet enn vannet man måtte betale 40 kroner for i kioskene. Jeg fikk med meg en drøy time av First Aid Kit-konserten før jeg skulle intervjue HighasaKite. Medlemmene i bandet møtte meg med store smil og en øl i hånden. De er alle med i andre band i tillegg, og hvordan de balanserer dette var jeg nysgjerrig på å vite mer om. Vi snakket også om forventningene rundt den nye EP-en som slippes 20. august i Tyskland og Storbritannia – bandets første utenlandsdebut.
Hipstervarsel: Supreme-caps
Klokken 21.35 fikk Bon Iver æren av å avslutte Øyafestivalen på vakkert vis – konserten jeg hadde gledet meg mest til i forkant. Karpe Diem spilte på samme tid på hovedscenen, Enga. Jeg gikk på samme ungdomsskole som Chirag og hvis jeg skulle ha funnet et soundtrack som hadde passet ungdomsårene mine, hadde Karpe Diems musikk passet perfekt inn. Derfor ble jeg meget glad da jeg fikk et positivt svar fra manageren deres på min intervjuforespørsel. Chirag hadde slektinger på besøk fra England under Øyadagene, så derfor tok vi heller intervjuet før festivalstart. Gutta fortalte meg at de valgte musikk fremfor kjæreste i studietiden fordi de selv ikke klarer å gå helhjertet inn for mer enn to ting om gangen; for dem falt valget på studier og musikk. Intervjuet gikk fint for seg, og det var derfor leit at jeg måtte velge mellom Bon Iver og Karpe Diem som Øyas siste konsert. Det er dog ikke hver dag man får sett Bon Iver live, så valget var likevel enkelt. Selv er jeg blant personene som irriterer seg over den minste ting, og da tilskuerne snakket høylytt under hele konserten ble jeg mildt sagt sint. Det var like før jeg mistet troen på nordmenn. Da jeg så Bon Iver på Roskilde for drøyte to måneder siden var det helt stille foran scenen – kun musikken var i fokus. På sangene ”For Emma” og ”The Wolves (Act I And II)” under lørdagens konsert, fikk jeg imidlertid troen på nordmenn og menneskeheten igjen. Stemningen var nærmest magisk da alle konserttilskuerne ble med på allsang, da lighterene ble ført til himmels og fyrverkeriet fra Karpe Diem-konserten eksploderte over publikum.
Hipstervarsel: Obey-skjorte
Etter fem dager med klubbdag, utallige konserter og Øyanatt er ikke akkurat batteriene fulladede til studiestart, men fy søren så gøy det har vært. Planen var egentlig også å intervjue søstrene i First Aid Kit etter å ha snakket frem og tilbake med manageren deres, men dette hadde dessverre ikke jentene tid til likevel. Jeg fikk dog et glimt av dem inne på intervjuområdet og så spiller de tross alt på Bergenfest til høsten. Intervjuene fra Sondre Lerche, Karpe Diem og HighasaKite blir lagt ut på Studentradioen i Bergen sine nettsider om ikke lenge. Som den selvdiggeren jeg er, mener jeg selv at det er mange spennende tips og historier å spore opp fra den kanten.
Selv om Øyafestivalen har hatt en del nedturer og skuffelser, overdøves dette fort av flotte konserter og super stemning. Dette er virkelig Oslo på sitt beste og selv gleder jeg meg allerede til neste år. Da ser jeg vel deg i 2013?
