Broderlig kjærlighet på rømmen

Endelig har det neste spillet i “life is strange” serien kommet, et narrativt drevet spill med autentiske og troverdige karakterer. Men denne gangen følger du verken chloe eller max, som er karakterene du spiller i de to første spillene i serien og kan derfor spilles uavhengig om du har spilt de andre. Denne gangen følger du Brødrene Sean (16) og Daniel diaz (9), som ender opp på rømmen etter en tragisk hendelse i Seattle.

Ny retning

Life is strange 2 er som de andre i serien blir sluppet ut episodisk og jeg har dermed bare fått en smakebit på historien, karakterene og spillet i sin helhet. Men historien så langt omhandler storebroren Sean og lillebroren Daniel som er på rømmen, hvor fokuset i spillet er på båndet mellom brødrene. Selv har jeg en storebror og kan relatere til mye av forholdet deres som blir presentert. Hvordan du beskytter broren din, men samtidig som du rakker ned på han. Et Turbulent forhold er gjerne den beste måten å forklare det.  Etter at noe forferdelig skjer ender brødrene Diaz opp på rømmen med lite penger og ingen andre enn hverandre. De ender opp med å måtte sove ute i naturen og stjele for å få mat og drikke til å overleve. Målet deres er å komme seg fra Seattle til hvor faren deres vokste opp, Puerto Lobos Mexico. Jeg vil nødig si noe mer i frykt for å potensielt ødelegge opplevelsen for noen. Likte du de andre spillene i serien og/eller Telltale sine liker du dette, men for sikkerhetens skyld ville jeg ventet til alle episodene har blitt sluppet ut så du kan få bedre innsikt av anmeldelser.

Narrativ perfeksjonisme

Som de andre spillene i serien gjør den en utrolig god jobb på det narrative, hvor alle dialogene føles autentiske. I et narrativt drevet spill er troverdige dialoger og karakterer det som utgjør hele spillet. Det er såklart ikke bare dette som utgjør alt, men det er også noe med hvordan det blir presentert. Dette er noe stemmeskuespillerne kombinert med den gode skrivingen utfyller spillet. For det viktigste for meg i denne typen spill er den autentiske følelsen, noe jeg føler de helt klart har fått til i spillet.

Bedre enn de andre ?

I Life is Strange hadde Max, som er hovedprotagonisten, evnen til å skru tilbake tiden, noe som åpnet mange muligheter for dialoger og måter å løse puzzles på. I Life is Strange: Before the Storm var det en mekanikk hvor du skulle velge riktige ord iht. kontekst og snakke deg ut av situasjoner. I dette spillet er det dessverre ingen nye mekanikker så langt, men det virker som det kommer uten å avsløre for mye. Så langt synes jeg de andre spillene i serien har vært bedre når det kommer til historien og det å føle seg investert i karakterene. Dette er så klart for tidlig å si for hele historien, ettersom bare 1 episode er tilgjengelig til nå.

Siste tanker

Det jeg liker med Life is Strange 2 i forhold til de andre er det familiære forholdet som er i fokus og hvordan en dårlig situasjon forsterker brødreforholdet. Hvordan Sean tar på seg farsrollen og gjør alt i sin makt for å beskytte lillebroren Daniel, men også hvordan Daniel beskytter og støtter Sean. Jeg gleder meg til jeg har fått spilt gjennom hele historien og kan ha et bredere bilde på spillet.