Dragon Quest XI byr deg med på et uforglemmelig eventyr

Jeg var aldri en JRPG kid da jeg vokste opp. Det nærmeste jeg kom var et par dager brukt i Harvest Moon. Derimot har de siste par årene dratt meg mer og mer mot sjangeren. Når jeg i tre måneder var hjemløs og sov på sofaen til en kamerat hadde jeg masse tid og tilgang til en massiv samling av JRPGer, bygget spill for spill over flere år. Orginale Final Fantasy en og to lot meg drømme meg vekk til fjerne land hvor alt du trenge var mot, kjærlighet og vennskap for å overkomme all motstand… og mye grinding og flaks. Persona 4 og 5 viste meg at sjangeren kunne by på mer enn mild fantasy violence som ESRB liker å kalle det. For snaue to måneder siden fikk jeg gleden av å spille det retro inspirerte Octopath Traveler som lærte meg at du kan ta gamle mekanismer og puste nytt liv i dem. Så når jeg fikk muligheten til å prøve Square Enix sitt nye JRPG takket jeg nei til Spider-Man for å dra på et dragefylt eventyr.

«Hovedkarakteren er like moro som en kneip og snakker like mye som Link fra Legend of Zelda spillene.»

Ingenting i Dragon Quest XI er nytt

Om du har spilt noen klassiske JRPGer før, så kommer du ikke til å møte på noen overraskelser i Dragon Quest XI. I klassisk stil har du turbasert kamp hvor du kan velge om du vil slå, bruke magi/gjenstander eller flykte. Du kan bruke opp til fire karakter i kamp og alle har HP og mana som du må passe på. Når du vinner blir du premiert med en seiersfanfare, XP, gull og kanskje noe utstyr. Normalt sett har jeg ikke noe imot turbaserte systemer. I grunn så nekter jeg nesten å spille JRPGer som ikke har turbasert kamp, men for at dette skal være gripende må det har litt «spice». Kampsystemet i Dragon Quest XI har rett og slett glemt å strø på piffikrydderet. Det er ingen svakhetssystem, ingen komboer eller evner som bygger på hverandre. Det nærmeste du kommer er pepsystemet hvor karakterer som har blitt dasket på nok ganger, går inn i en pep modus. «Shit pomfritt dette kan jo bli skikkelig moro!» hører jeg deg tenke, men dette er ikke noen limit break fra FF hvor du sakte har ladet opp til å utføre det kickass kometfremkallende angrep. Nei, med pep får karakterer litt ekstra stats i et par runder. De kan gjøre et kombo angrep om to er peppet samtidig, men disse angrepene er like tamme som alt annet i kampsystemet. En pep kombo kan for eksempel helbrede alle heltene litt over flere runder eller så kan du slå ekstra hardt en gang. Om du spiller JRPGer for kampsystemet så kan jeg med en gang anbefale deg å ikke leke med Dragon Quest XI.

En tung start

Når jeg første gang skrudde på spillet ble jeg tatt på sengen. Introsekvensen som spilles er lystig, episk og jovial. Den lover gull og grønne skoger. Og ja, du får gull her og der og skogene er grønne, men alt lukter også ost. «Cheesy» eller klisje er gode ord å bruke når man skal prate om spillets første timer. Fra første øyeblikk får du vite at du er «the choosen one» eller som spillet kaller deg «The Luminary». I rollen som Luminary er du en gjenfødt helt som kommer tilbake igjen og igjen når den store slemme kommer tilbake. Du vokser opp i en liten by som de fleste glemmer å sette på kartet. Her vokser du opp som konsekvens av at din mor måtte redde deg med å legge deg i en krybbe og la deg flyte nedover elven i ekte moses-stil. I løpet av de fem første timene kommer du til å oppleve kjente story beats som å:

• Møte kongen som virker snill, men som egentlig er en maktgal monark.
• Oppleve at barndomsbyen din blir brent ned fordi du vokste opp dit.
• Flykte fra et fengsel gjennom kloakken.
• Flykte fra den sorte ridder gjennom en magisk portal.
• Bli kjent med en kjeltring med et hjerte av gull.

Det blir heldigvis bedre

Når du endelig kommer deg gjennom den magiske portalen starter spillet på ordentlig. Dette er ca 5 timer inn i spillet og om jeg ikke måtte anmelde spillet hadde jeg for lengst akseptert at jeg sløste pengene mine. Derimot om du liker historien og spillmekanismene så langt så kan jeg glede deg med at spillet tar seg opp herifra. Etter hvert som at flere karakterer blir med deg på eventyret blir verden mye mer fargerik og moro. Hovedkarakteren er like moro som en kneip og snakker like mye som Link fra Legend of Zelda spillene. Dette er grunnen til at alle nye medlemmer i gruppen øker moroen betraktelig. Samtlige karakterer spiller bra med hverandre og er med på å sette opp de beste øyeblikkene i spillet. Krangler frem og tilbake blandet med små ømme øyeblikk er med på å lindre hvor tam starten var, men for min egen del var opplevelsen allerede surnet av de første par timene.

Eventyrets slutt

Jeg kom meg aldri langt inn i spillet. I skrivende stund har jeg sløst ca. 20 timer på spillet, men det føles som så mye mer. Fra det utrolig slitsomme item systemet til verdens mest kjedelige protagonist var det for mange ting som drepte min entusiasme for spillet. Den endelige dråpen kom når jeg vandret rundt i en av de tidligere byene for å se etter hemmeligheter og jeg fant «puff puff» achievementen. Lesere som er kjent med Dragonball-serien er sikker kjent med utrykket. Det viser seg at flere Dragon Quest-spill har en skjult storyline som handler om å finne ymse kvinner rundt om i spillet som er villig til, for en slant penger, å la deg plassere fjeset ditt mellom hennes bryster for så å tafse på puppene hennes. Greit nok så er dette spillet meget japansk, men når jeg allerede var temmelig lei faenskapet så var dette det siste hintet om at spillet ikke er for meg.

Konklusjon

Dragon Quest XI: Echoes of an Elusive Age er kort og godt en spesial vare for dere som har lyst å spille JRPGer fra 80-tallet, men med bedre grafikk. Spillet tar stor glede i å sløse tiden din med lange animasjoner i kamp som i seg selv er like engasjerende som Flappy Bird kloner. Dialogen mellom reisefølget ditt kunne kanskje reddet opplevelsen, men du har et par gode timer å presse deg gjennom før du kommer så langt. Jeg kan på ingen måte tilråde noen å kjøpe spillet med mindre dere allerede liker serien. For om du liker serien vet du allerede at du kommer til å like spill nummer elleve da det er identisk til spill nummer ti til en. Til alle dere andre så håper jeg at dere lærer av mine feil og heller kjøper Spider-Man.