Offside i Kina: To billetter til én

Slik var mitt aller første møte med kinesisk fotball. Jeg visste at jeg egentlig betalte mer enn jeg skulle for billetten(e) min(e) til oppgjøret mellom Beijing Enterprises og Shanghai Shenxin  – svartebørsselgeren pekte tross alt på prisen, som stod på billetten – men halvannet døgn etter å ha landet i Beijing hadde jeg ikke språket til å høflig spørre om det ikke heller var slik at jeg kun trengte én billett, og at jeg skulle ha 50 RMB i vekslepenger. Den litt irriterte svartebørsselgeren insisterte på at jeg trengte to billetter til China League One-oppgjøret (nivå to i kinesisk fotball, også kjent som Jia League), og da ble det slik denne dagen.

Les også: Ventetiden er endelig over

Ikke hadde jeg tid eller krefter til å diskutere meg frem til en rettferdig løsning heller. Det er først når man tar beina fatt at man kjenner på kroppen hvor stor den kinesiske hovedstaden faktisk er. Mens jeg ventet på at gjengen bak Twitter-kontoen Wild East Football skulle svare på mitt spørsmål om mulighetene for å kjøpe billetter til Beijing Enterprises Group F.C.-kamper, så jeg én episode mer av Russell Howard’s Good News på YouTube enn jeg burde ha gjort. Jeg visste derfor at det ville stå om minutter da jeg forlot hotellrommet kl. 18:54.

Sannelig var klokken blitt 19:32 da jeg endelig stod utenfor hjemmebanen til laget som de fleste gjerne kun har hørt om i forbindelse med det tragiske dødsfallet til den tidligere Newcastle-spilleren Cheick Tioté. Ivorianeren var bare 30 år gammel da han falt om på treningssenteret til sin nye arbeidsgiver, som han begynte å spille for i februar i år, og døde.

Scoring før jeg kom inn

Etter at to sikkerhetsvakter henviste meg til svartebørsselgeren da jeg mimet at jeg lurte på hvor jeg kunne kjøpe billetter, og selve billettkjøpet som nevnt ikke gikk knirkefritt, hadde kampen allerede begynt da jeg stod i sikkerhetskontrollen på vei inn på stadion. Så lenge jeg har fulgt med på fotball, spesielt live, har jeg alltid vært redd for å gå glipp av scoringer. Jeg er på plass før kampen starter, og jeg går ikke før den er over. Så langt det er mulig forsøker jeg også å unngå kiosk- eller toalettkø mens spillet pågår. Jeg vil alltid se samtlige 90 minutter.

Les også: Nei, økt salg av PSG-drakter kan ikke finansiere Neymar-kjøpet

Forklaringen er sannsynligvis at jeg helt siden jeg var liten har hørt pappa fortelle om de gangene han har vært på fotballkamp, og av ulike grunner har vært nødt til å gå tidlig, typisk fordi kampen var en del av en jobbtur, og gruppen hadde et fly de måtte rekke. Mer enn én gang har pappa vært på vei ut av stadion for så å høre massiv jubel bak seg. Det har vært surt, og de gangene det har vært avgjørende for sluttresultatet, har det vært ekstra surt.

Den første gangen jeg opplevde det samme, var da jeg så New York City FC mot Philadelphia Union på Yankee Stadium i The Bronx våren 2015. Jeg var på toalettet for å skifte til noen varmere klær da jeg over radioen hørte NYCFC-kommentatorene bryte ut i ekstase over at Mehdi Ballouchy hadde sendt hjemmelaget i føringen. Denne søndagen i Beijing stod jeg i sikkerhetskontrollen da jeg hørte nok jubel til at jeg skjønte at hjemmelaget hadde scoret.

Minner om San Siro

Olympic Sports Centre ligger like sør for Olympiaparken i den kinesiske hovedstaden, men er ikke like stor og grandios som nasjonalarenaen kjent som Fugleredet, som er tegnet av det sveitsiske arkitektfirmaet Herzog & de Meuron – som også har tegnet Chelseas nye storstue, som er under planlegging. Sett utenfra minner Olympic Sports Centre (et navn som går igjen i store deler av Kina) om Stadio Giuseppe Meazza, eller San Siro, som hjemmebanen til Internazionale og Milan er mest kjent som. Akkurat som i den italienske motehovedstaden Milano tar store, sylinderformede oppganger tilskuerne opp til det andre nivået på tribunen.

Det var ikke nødvendig for Beijing Enterprises å ta i bruk det andre nivået på tribunen til kampen mot Shanghai Shenxin. Ifølge det anerkjente fotballnettstedet Transfermarkt har Beijing et tilskuersnitt på 5 938 så langt denne sesongen, og da jeg endelig kom meg inn på stadion trengte jeg ikke mange sekunder på å se at kampen ikke kom til å dra snittet opp.

Les også: #Joshuamåsvare

Selv om det var hjemmelaget som hadde kommet best igang, tok gjestene over kampen. Utligningen var en perle. Ballen kom fra høyre og over til venstre, hvor en Shanghai-spiller smalt til fra kanten av sekstenmeteren. Skuddet smalt opp i nettaket. Scoringen som til slutt skulle bli avgjørende for kampen var ikke like vakker, men gjorde nytten for bortelaget.

Anichebe-show

Halvveis ut i den andre omgangen gjorde en mann som satt på benken da jeg så Chelsea og Everton spille 1-1 den 5. desember 2010, og som jeg hadde glemt at har meldt overgang til Kina, sin entré. Da Victor Anichebes ettårskontrakt med Sunderland gikk ut i sommer, signerte han for Beijing Enterprises. Den nigerianske kraftspissen rager 190 centimeter over på bakken, og er et velkjent navn for alle som er spydspisser, og for Premier League-fans.

Anichebe var et aktivum i minuttene han fikk. Tjue minutter før slutt fant Beijings aktive venstreback spissen med et flott innlegg, men Anichebe klarte ikke å sette ballen i mål. Ti minutter senere tok 29-åringen på seg rollen som arkitekt da han slo et flott innlegg inn i feltet, men dessverre for hjemmelaget dempet medspilleren hans ballen fremfor å avslutte på første forsøk. Ett minutt senere stanget Anichebe en corner fra høyre rett på keeper.

De siste minuttene gikk med til at utallige Shanghai-spillere lå på gressmatten, mer eller mindre skadet. På ett tidspunkt lå tre spillere nede samtidig. Samtlige signaliserte at de hadde krampe, og en av dem ble båret av banen, men som et mirakel kviknet han fort til på sidelinjen, og kom inn igjen for å fullføre kampen. Det ble med de tre målene, og dermed kunne bortelaget feire sammen med de tilreisende supporterne, som ikke utgjorde mer enn ca. 15 i tallet, og som derfor ble passet på av et ganske beskjedent antall sikkerhetsvakter.

Kampen sett under ett var det ingenting å si på at alle de tre poengene ble med tilbake til Shanghai. De gulkledde var mest komfortable med ballen, og selv om Anichebe bidro til at bortelaget havnet under et visst press, forsvarte gjestene seg godt. Kampen var en fin introduksjon til kinesisk fotball, selv om den store stemningen uteble. På vei ut av Olympic Sports Centre skjedde det som måtte skje: Jeg fant Beijing BGs ensomme billettbod.