Anmeldelse: Wonder Woman

Wonder Woman klarte å gjøre det jeg trodde var umulig. I en tid hvor de siste DC-filmene har blitt slaktet av anmeldere, kommer Wonder Woman susende inn som en gullpil og viser oss at de kan lage gode filmer også. Halvgudinnen Diana har trent hele livet for å bli den mektigste og sterkeste amasonekrigeren verden har sett. Hun skal bekjempe krigsguden Ares og redde menneskeheten fra bedervelse. I vår verden herjer første verdenskrig, og en amerikansk spion dukker opp på amasone-øya Themyscira. Han forteller Diana om krigen som foregår i verden, og hun mener at dette er hennes sjanse til å redde verden og bekjempe krigsguden en gang for alle.

På tide

Det har gått over 12 år siden Hollywood sist produserte en superheltfilm med en kvinnelig superhelt i hovedrollen. Da fikk vi se Elektra på skjermen, men filmen floppet og få husker stort til filmen i senere tid. Patty Jenkins mener at dette er noe vi bør satse mer på, og overbeviser oss ved å lage en film som ikke bare er en god film om sterke kvinner, men som er en film som er sterk i seg selv. Særlig kampscenene bør en legge merke til. Koreografien er perfekt utført, og bildene benytter seg av akkurat nok slow-mo og glidende vinkler til at det blir dødskult fremfor oppbrukt. Det er herlig å se en DC-film som ikke stresser så mye med å komme i gang eller skynder seg avgårde for å starte den store kampen. Her tar de seg tid til å fortelle historien om Dianas oppvekst, noe som passer ypperlig. Selv etter at Diana har forlatt øya, får vi se hvordan hun handler med andre mennesker, skaper seg en forståelse av verden rundt seg og blir kjent med folk hun vil hjelpe. Hun er naiv, men ærlig på en slik måte at det føles ekte. Dianas krefter vokser også gradvis i filmen, og hun har ingen enorm kraft fra starten av som gjør at hun virker usannsynlig heltemodig og sterk. Hun må lære å finne motet sitt og gjøre det som er riktig. Hun vokser og utvikler seg selv etter hun er ferdig “utlært”.

Sterk, sterkere, sterkest

Jeg snakker ikke bare om de enormt sterke og mektige amasonekrigerne som omtrent definerer ordet girlpower i denne filmen. Filmen har flere scener som gjør at en sitter med klump i halsen, både fordi man blir merkelig rørt av å se unge Diana som potensielt kan være en sterk rollemodell for fremtidige gutter og jenter, og fordi Patty Jenkins beviser for alle at det ikke er noe som hindrer en kvinne fra å regissere en superheltfilm minst like bra som en mann ville gjort. Forhåpentligvis vil dette gi flere kvinner den samme muligheten i fremtiden. Det filmen gjør bra i forhold til tidligere DC-filmer er at Wonder Woman tar seg tid til pauser mellom de store kampene, og gir rom for historien til å komme frem. Bakhistorien blir dypere og vi blir mer interessert. Det gir større kontrast til de store, episke scenene, og gjør da at de blir enda mer storslagne. Ved å gjøre dette, viser Jenkins oss DC-universets fulle potensial.

Gal Gadot, som spiller Diana, gjør en fenomenal rolle som den greske halvgudinnen, og vi gleder oss til å se mer av henne. Chris Pine som står ved hennes side, gjør også en herlig jobb som kaptein Steve Trevor. Noe annet hadde vi heller ikke forventet. Teknisk sett er det heller ingenting å si på denne filmen. Kamera, klipp og lyd er med på å virkelig få filmen til å skinne. Når Diana trer ut av skyttergraven, må en minne seg selv på å ikke holde pusten. Det er benyttet en god blanding av både praktiske og digitaliserte effekter i filmen, og det hele fungerer strålende.

Filmen har premiere i Norge den 16. Juni, og har fått aldersgrense 12 år på grunn av flere kampscener og voldsskildring som kan virke skremmende for yngre barn. Har du lyst til å se en superheltfilm i sommer som vil få det til å krible i deg, så bør du få med deg Wonder Woman.