Anmeldelse: 1-2-Switch

En uforventet gøyal opplevelse

Jeg hadde få til ingen forventninger til 1-2-Switch, og jeg hadde ingen anelse om hva som lå i vente når jeg plukket opp spillet. Noe jeg tror kan ha gjort inntrykket bedre, ihvertfall for min del.

1-2-Switch er et veldig rart partyspill som fikk meg til å le og smile utallige ganger. Jeg er enda usikker på hva som fikk meg til å le mest, kanskje det var de over toppen introduksjonsvideoene, meg selv, eller den andre personen jeg spilte med. Men latter var det. Det er 28 artige mini-games du kan spille med en eller flere, med en garantert morsom opplevelse.

https://www.youtube.com/watch?v=j7p47TOmicQ

Min opplevelse

Det som gjorde 1-2-Switch så utrolig morsomt og underholdende, var det at du ikke skal se på skjermen. Dere skal nemlig se hverandre i øynene, noe som i begynnelsen kan være litt vanskelig. Det var det ihvertfall for meg.

Sakte men sikkert klarte jeg å rive øynene vekk fra skjermen og bort på personen jeg spilte med. Noe som gjorde mini-gamesene både vanskeligere og morsommere. Den morsomme delen gjaldt spesielt “Milk”, som går ut på å melke en ku. Begge holder hver sin JoyCon og drar den opp og ned samtidig som du trykker inn noen knapper.

Og når dere står der og stirrer hverandre inn i øynene samtidig som dere utfører denne bevegelsen, ja, det er vel bare et eller annet der som bringer frem fnisingen fra barneskolen.

Vi begynte å spille 1-2-Switch litt ut på kvelden og før vi ante det hadde vi spilt gjennom alle mini-gamesene, noen opptil flere ganger, og plutselig hadde 2 timer passert. En ganske så solid og gøyal aften.

Hva får du ?

Før du får spilt noen av mini-gamesene må du se en introduksjonsvideo. Men for en gangs skyld er ikke dette noe negativt. For alle personene i disse videoene lever seg inn med kroppsspråk, ansiktsuttrykk og over toppen utkledning, slik at disse videoene blir en del av opplevelsen i seg selv.

Du starter med 5 mini-games som du må spille igjennom før du låser opp de 23 andre. Og med alle disse 28 mini-gamesene ble jeg overrasket over hvor mange jeg faktisk likte å spille. Og som alltid er det noen som stikker mer ut enn resten, og for min del var favoritten “Ball count”.

Ball Count går ut på å finne ut hvor mange baller det er i esken. JoyCon-kontrollen fungerer som denne esken, hvor du må vippe den fra side til side. Og når du vipper den en vei, vibrerer kontrollen på en slik måte at du føler ballene rulle og treffe enden.

Ball Count var egentlig ganske utrolig med måten vibreringen ga en genuin følelse av baller som rullet inni kontrollen. For meg var dette den kuleste av de alle, bare på det faktum at jeg ble, vell, rett og slett litt “mind blown”.

Konklusjon

1-2-Switch er uten tvil det artigste party-spillet jeg har spilt, og det nesten bare på grunnlag av du ser på “konkurrenten” din istedenfor TV-skjermen. Bare det i seg selv øker “gøyhets faktoren” og konkurranseinstinktet. Men det at du må se introduksjonsvideoen før du får spille selve mini-gamet hver gang blir fort gammelt.

Det er et spill som blir spilt med store mellomrom og gjerne ikke mer en 1-2 timer om gangen.Og selv etter jeg har spilt gjennom det og storkost meg, kan jeg ikke riste av meg følelsen om at det er verdt prisen de ber om.