Anmeldelse: NEW Nintendo 3DS

This content has been archived. It may no longer be relevant

Året er 1999. Gameboy Color har nettopp blitt sluppet på det norske markedet, og overalt i skolegården ser du barn som sitter huket i sirkler rundt de som spiller. Alle spilte Pokèmon, det kan hende du hadde andre spill om du var så heldig, men Pokèmon var påbudt.

Dette var mitt første møte med muligheten for å ta med seg videospill ut i den virkelige verden, og det var magisk. Grafikken var simpel nok, midi-sanger og 16 biters 2D-spill var det ytterste innen teknologi, men for oss holdt det lenge. Jeg husker jeg drømte da, om alle de forskjellige spillene som kunne bli til, og ikke minst hvor kult det ville vært med Nintendo 64 eller Playstation-spill man kunne ta med ut av stuen, uten å dra med seg et fjernsynsapparat og et lite dieselaggregat. Jeg ba ofte en stille bønn om at jeg aldri måtte blir for gammel og miste interessen for spill før jeg fikk oppleve det.

Spol fremover til 2015. Jeg er blitt eldre, men entusiasmen for videospill har fremdeles holdt seg hele veien ut. Derfor pakket jeg med stor glede ut den nye 3DS XL’en til Nintendo, som har fått det sporty navnet New Nintendo 3DS XL. Min teori er at han som jobber med å lage navn til Nintendomaskinene hadde en enorm fyllekule og glemte deadline.

Førsteinntrykk

Når jeg starter maskinen opp, er det mye kjent fra tidligere Nintendosystemer. Softwaren er mye den samme som du finner på Wii U og “gamle” 3DS. Det er et par minigames med, for å vise frem 3D-funksjonen, og AR-kortene følger også med denne versjonen av 3DS.

Jeg merker meg og at en del av knappene har byttet litt på plassene sine, og det er lagt til et par nye. Spesielt start og select knappene har havnet på en bedre og mer naturlig plass en der de var. Når jeg holder den i hånden vil jeg si at den kjennes mer komfortabel ut enn tidligere DS/3DS maskiner, da det ofte har blitt et problem for meg som er en person med store hender, å holde slike små håndholdte maskiner i en komfortabel posisjon over lengre spilløkter.

Det er også tydelig at Nintendo ønsker at man skal bruke 3DS’en til andre ting enn spill, da softwaren inkluderer et kamerastudio, forbedret nettleser med mulighet for video avspilling, lydopptak/redigering, og støtter “Amiibo” figurer.

Nintendo lanserte også den nye Nintendo Anime Channel samme dag som “new” 3DS ble lansert, en gratis streaming side for anime. Hittil er det kun 3 forskjellige show, men det er en glimrende idé som jeg ville satt pris på hvis jeg var liten og ikke hadde tilgang til egen Netflix eller andre streaming sider.

Hardware

Dette nyeste tilskuddet i Nintendo familien handler for det meste om hardware oppdateringer, og det er tydelig at Nintendo har lyttet til sine kunder når de lagde denne konsollen.

Det er tre store betydelige endringer i denne versjonen av 3DS man kan trekke frem. Det er en ny C-spake, en raskere prosessor, og ikke minst et kamera som hele tiden passer på hvor fjeset ditt er (såkalt ansiktsgjenkjennelses teknologi), som stiller inn 3D effekten optimalt for deg.

C-spaken er kanskje min favoritt. Lenge har det ergret meg at både PsP og Nintendo DS og 3DS ble laget for tredimensjonale spill, men bare hadde en spake. Dette vil si at i så og si alle spill måtte man ha en unik måte å styre kameraet på, enten via touch screen, d-pad, eller triggerknapper, som igjen tok opp knapper som kunne vært brukt til å lage en mye bedre måte å kontrollere spillet på.

New Nintendo 3DS slenger seg på Playstation Vita, og med C-spaken tar den et oppgjør med denne kulturen. Jeg må si det er godt å endelig ha en logisk styring på kameraet. Den kan også brukes til andre funksjoner, som i “Super Smash Brothers” hvor det er en rask måte å utføre et lade-angrep, et triks jeg brukte mye i Gamecube versjonen av super smash. Med andre ord er det en etterlengtet hardwareoppdatering fra de tidligere løsningene som har vært for dette. (La oss ikke tenke for mye på det forrige frankesteinprosjektet som var “C-stick pro” til 3DS).

Den nye prosessoren legges merke til når det kommer til å starte opp og ned, og det å laste ned spill og software. Nintendo har vært flinke på å lage spill på en slik måte at de ikke lider under lite prosessorkraft, så det er ikke en endring man kommer til å merke for mye, men det er fremdeles en velkommen forbedring.

En av de viktigste hardwareoppdateringene er den nye 3D-funksjonen. Eller, funksjonen er den samme, men nå funker den. Når jeg tidligere har spilt på 3DS har 3D-funksjonen vært ytterst dårlig, og det har gjort vondt i øynene for å finne riktig fokus. Som regel var det en hellig posisjon man måtte sitte i, og hvis man beveget seg ble alt ødelagt og man måtte begynne prosessen med å finne optimal vinkelen igjen.

De nye kameraene sørger for å følge ansiktet ditt godt, og lager en optimale fremstillingen for deg. Det tar som regel et sekund eller to hvis man beveger seg, så er 3D’en på plass igjen, og jeg måtte virkelig gå inn for å lure maskinen før 3D-funksjonen ble dårlig og ikke fant meg. Den sliter alikevel fremdeles med å holde følge hvis du er i konstant bevegelse, og med tanke på at dette er et håndholdt system, er det kanskje noe man burde merke seg. Likevel er 3D-effekten nå betydelig forbedret.

Brukervennlighet

Når det kommer til brukervennlighet har maskinen både fordeler og ulemper. Softwaren er enkel og stilren, og det er lett å navigere rundt i menyene. Lokal og online multiplayer er også blitt enklere og ha med og gjøre. Tidligere var det en hard kamp for å finne sine venner og kjente på Nintendo’s online plattform. Alt i alt er det en meget sterk spillkonsoll, men et nøkkelord i 3DS’ens eksistens er “håndholdt”.

Denne maskinen er ment for å kunne ta med seg i farten, altså kan man spille på bussen, på flyplassen, i bilen eller på hytta. For å teste dette tok jeg likesågodt en busstur på ca 45 minutter frem og tilbake, hvor jeg spilte på 3DS’en hele veien. Det første jeg merket er at jeg er ikke fan av 3D-effekten når man er i konstant bevegelse. Den sliter med å følge ansiktet mitt, og perspektivet gjorde meg en anelse bilsyk. Den gikk raskt av.

Bortsett fra et par eldre damer som stirret rart på en ung mann som satt og spilte spill på bussen, gikk resten av turen smertefritt. Det er morsomt å bruke skrittelleren til Nintendo som belønner deg med premier, og å møte andre folk som er i “street pass”. Det skal sies at akkurat på den fronten har jeg bare “møtt” (gått forbi) to andre som tydeligvis var ute og luftet 3DS’ene sine siden jeg fikk den i februar, og jeg mistenker at det er fordi det ikke er så mange 3DS’er på studentsenteret. Hvis jeg hadde vært yngre hadde nok det vært gøyere da flere hadde hatt det, og jeg vill ikke bli han typen som lusker rundt barneskoler for å samle på Mii’s.

Helhetsinntrykk

Alt i alt er dette en solid oppdatering på en allerede sterk konsoll. Det er en videreføring som vil si at det allerede finnes mange spill til den på markedet, selv om det ikke er for mange som er tilrettelagt for C-Stick pro.

Det er en god maskin jeg definitivt kan anbefale, og hvis du har lurt på å kjøpe en 3DS er det definitivt best å kjøpe en “new” versjon, da den fungerer akkurat som den gamle, men med alle forbedringene.

Om det er verdt å oppgradere fra den gamle 3DS’en er og et spørsmål, og min mening er at hvis du har pengene til det, så gir det absolutt mening å oppgradere. Du får mye glede ut av den nye maskinen og flere punkter som var negative ved den gamle versjonen av 3DS, er luket vekk og foredret. Du får en bedre maskin som er tilrettelagt for nye spill som kommer fremover, men samtidig er det og et spørsmål når Nintendos neste maskin kommer på markedet, og om den plutselig kan bli utdatert. Det er som å bytte fra Iphone 5 til 6, det kan hende IPhone 11 er bedre.