Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
I denne japanske godbiten blir vi kastet inn et hverdagsdrama der det viser seg at den syv år gamle sønnen til et velykket samboerpar ble forbyttet ved fødselen. Når de så får møte den andre familien og blir gjenforent med sine respektive sønner, er det ikke bare på overflaten at forskjellene viser seg å være mange, da det viser seg at de har mye å lære av hverandre.
Livet blir snudd på hodet
På den ene siden har vi den vellykkede familien Nonomiya som må sies å tilhøre den øvre middelklasse, og som er preget av en far som har høye forventninger til sin syv år gamle sønn. Med innpass i den beste barneskole og piano på programmet er lite overlatt til tilfeldighetene. Men da sjokkbeskjeden fra sykehuset blir mottatt blir de nødt til å ta stilling til at deres ekte sønn har blitt oppdratt i en arbeiderklassefamilie svært så fjern fra deres egen. Her er det samvær med familie som kommer først, og ambisjonene om et “vellykket” liv er ikke første prioritet. Sammen forbereder de seg på et uunngåelig bytte.
Lovende regissør
Regissør Hirokazu Koreeda er en fremadstormende filmskaper og det skal ikke mye til å forstå hvorfor. Som far, så sønn er en velregissert og engasjerende film der jeg lett lot meg rive med i historien. Med konstant bevegelse i kameraførelsen er det nesten som om Koreeda vil at vi skal ta del i den svimmlende situasjonen disse to familiene må ta stilling til. Likeså er det også en reise inn i hva som er viktig i livet. Skuespillerprestasjonene er ikke til å klage på, som voksne og som barn. Filmen har sitt med frustrerte øyeblikk naturligvis, men er også til tider en veldig morsom film, mye takket være faren fra arbeiderklassen, som med sitt lettslupne syn på livet blir en velkommen pause fra dramaet som utspiller seg.
Anbefales på det sterkeste!
