Raftofrokosten: – Hva du gikk glipp av

Tirsdagsmorgenen den 1. oktober holdt Raftostiftelesen en menneskerettighetsfrokost og forelesning om menneskerettigheter. Store og små var invitert på kaffe, te, brød og mye mer på Bergen offentlige bibliotek. I panelet satt lederen for Raftos priskomité Lise Rakner, og med henne var seniorrådgiver ved Norges institusjon for menneskerettigheter Erlend Methi. De foreleste og fortalte om menneskerettigheter og hva det innebærer. I tillegg snakket de om Rouba Mhaissen, vinner av Raftoprisen 2019, og hennes arbeid.

Hva innebærer menneskerettigheter?

Når man snakker om menneskerettigheter skilles det ofte mellom negative og positive rettigheter. Negative rettigheter omhandler at du har retten fra statlig intervenering slik som ytringsfrihet, religionsfrihet også videre. Negative rettigheter, eller negativ frihet, betyr frihet fra staten. En negativ rettighet krever altså en negativ plikt av andre, det vil si en plikt til å ikke gjøre noe eller ikke å blande seg inn.

Positive rettigheter omhandler at man har retten til for eksempel helsetjenester. Positive rettigheter, eller positiv frihet, betyr en rettighet til noe. Din positive rettighet krever en positiv plikt av andre, altså en plikt til å tilby noe eller handle på en bestemt måte. Eksempler på positive rettigheter er retten til skole,  helsevesen, jobb og minstelønn. Da har staten en obligasjon til å gi noe til individet igjennom retten til det, og i negative rettigheter har staten en obligasjon til å ikke blande seg inn i dine affærer.

Menneskerettighetene er individuelle rettigheter, rettighetene er knyttet til hvert enkelt individ, noe som står i kontrast til kollektive rettigheter. Kollektive rettigheter omhandler at gruppen, som kan defineres som borgere i en stat, har rettigheter overfor individet. I den vestlige verden har de fleste land individuelle rettigheter, men i land som for eksempel Iran er det den kollektive gruppens rettigheter som trumfer over individets.

I Norge har man mange positive rettigheter allerede forankret i grunnloven og rettssystem, sier Erlend Methi og legger til rettsstaten Norge er særdeles robust med et responsivt klageorgan gjennom lokale tingretter. Det er statens ansvar å opprettholde menneskerettighetene. Hvorvidt man får rettighetene man har krav på som menneske avhenger dermed sterkt av at man er en del av et fellesskap, et samfunn og at man er borger i en nasjonalstat. Men hva med de som er statsløse?

Rouba Mhaissen og de statsløse

Rouba Mhaissen vant årets Raftopris på grunn av sitt arbeid  som leder for”Sawa for Development & Aid“, en ikke-statlig, non-profit-organisasjon som jobber for flyktningers rettigheter, særlig for kvinner og barn. De hjelper blant annet flyktningene med å skaffe gode papirer. Det skremmende, som Lise Rakner la til, er at 70 millioner mennesker på flukt er statsløse, og da i prinsippet uten rettigheter. Det er der Rouba Mhaissen og hennes arbeid kommer inn.  Papirene de hjelper til med å skaffe innbærer enkle ting som for eksempel huskontrakter. Mennesker på flukt har ingen rettigheter, og de blir ofte utnyttet av private aktører.

I tillegg jobber de for at det skal bli mulig å drive egen business, slik at man når man kommer som flyktning har virksomhet å vise til. Utdanning også er en viktig del av arbeidet. Rouba Mhaissens arbeid er blitt mulig fordi hun har både syrisk og libanesisk statsborgerskap, forteller Lise Rakner. Dette betyr at Rouba Mhaissen har føttene i begge verdener. Det Lise Rakner mener med dette er at hun har stor innsikt i begge land og har stor legitimitet blant syrere i sitt arbeid.

Lise Rakner legger til at 116 land av 172 er med i klageorganet til menneskerettighetskommisjonen. Det betyr at de har skrevet under at de stiller seg bak rettighetene, men ikke er en del av kontrolleringen av at de faktisk følger den. Det gir et implementeringstap. USA er et eksempel på et slikt land. Dette skaper problemer for mange, siden de landene som ikke har skrevet under på denne avtalen ofte er de landene som trenger mest hjelp med menneskerettigheter, og det er der de fleste bruddene på menneskerettighetene skjer. 

Internasjonal ansvarliggjøring

Den tydelige meldingen som kom fra Rouba Mhaissen, Lise Rakner, Erlend Methi og Rafto er at det trengs et internasjonalt koalisjonsarbeid, hvor flere land deltar i større grad. Hva vil det reelt si? Erlend Methi forteller at Norge har vært passive i denne konflikten, med en mentalitet om å hjelpe dem i landene de ankom til og i de flyktningleirene som de oppholder seg i. Han fortsetter med at det ikke nødvendigvis er feil, siden Norge er et lite land. Erlend Methi og Lise Rakner la vekt på at EU må komme på banen i mye større grad enn før. De må ta større ansvar i omplasseringsprosjektet av syrere, og må sende mer hjelp til Libanon og Syria i form av penger, ressurser og hjelpearbeidere slik at flyktninger kan få bedre i flyktningleirene og nabolandene som de kom til.

Rouba Mhaissen, i et videoklipp som ble vist, mener at situasjonen må løses på tre nivå: globalt, nasjonalt, og lokalt. Hun ønsker relokalisering og at trykket på land som Libanon, Tyrkia og Libya flyttes. Dette har det vært stor internasjonal debatt om, og mange er uenige om hvordan man faktisk skal håndtere flyktningkrisen og hvordan man skal håndtere situasjonen med de som er statsløse. Uansett hva du mener kommer noen til å reise seg opp fra stolen og ta til ordet med uenighet. Det som er sikkert er at alle i det internasjonale fellesskapet kommer til å spille en rolle framover.