Hva er egentlig greia med Taylor Swift? Er det dårlig listepop, eller er hun verdens mest populære poet?
Tekst: Lena Andersson
Er Taylor Swift kommersiell poesi, eller er det dårlig listepop? De lærde strides, og det en haug med unge jenter liker kan vel ikke være kunst? Eller er det en kraft i å kunne nå millioner av hjerter? Som hun selv sier hun er ingen Patti Smith. Musikken hennes blir aldri politisk eller utfordrende. Taylor Swift er forutsigbar, men det var også The Beatles. Torbjørn Røe Isaksen kalte Swift den nye Beatles på Poprådet. Som en stor Beatles- og Taylor Swift-fan var jeg først uenig med dette utsagnet. Jeg kritiserer Swift stadig, og har sett på henne som en guilty pleasure. Men jo mer jeg hører på henne, og det er tusenvis av minutter, jo mer overbevist blir jeg om at det Taylor Swift skaper er noe så sjeldent som kommersiell poesi. Hun er ikke min favorittartist, men hun er blant mine favorittpoeter.

Som poet og skribent, kan jeg bare drømme om å skrive noe som er på samme nivå som “all to well”. Jeg har opplevd å leve i et sjakkspill hvor reglene endres hver bidige dag, men jeg forså det ikke før jeg igjen hørte “Dear John”. “Cruel Summer” er en landeplage, men ikke på samme måte som “Dance monkey”. Det er ikke dårlig, det er bare kommersielt. Med albumene Folklore og Evermore rørte Taylor Swift ved min favorittsjanger av musikk, og hun klarte å gjøre det like fengende som kommersielle plater som Lover og Reputation. Hun er vår tids beste låtskriver. Ikke like god som de som kom før henne, men bedre enn alle de andre i klassen. I låten “Peace” snakker hun om følelsen av å aldri kunne ig noen ro, at de fleste dagene er blå, men det går fint, fordi kjærligheten tåler det. Når du savner noen som ikke er her lenger, og du kunne ønske at du hadde tatt vare på minnene, men ikke helt klarer å uttrykke det, da kan Taylor gjøre det for deg i sangen “Marjorie”
Når du funderer på hvordan det er å være berømt, men ikke helt klarer å nå roten av tilværelsen, kan Taylor Swift gi deg et innblikk i tilværelsen med låten “dear reader”. Når du er meg, og lurer på hvordan det er å elske Matty Healy, kan Taylor Swift gi deg svaret med låten “But daddy I love him”. Når du lurer på hvordan det er å bli knust av en likesinnet, en annen kunstner og noen som skulle forstå deg, kan låten “The smallest man who ever lived” holde deg i hånden. Om du ikke har synestesi, og ikke har evnen til å forklare kjærlighetens farge er låtene “gold rush” og “maroon” der for deg. De kan uttrykke det du ikke klarer å sette ord på selv.
Om du har vært i et forhold som føles ut som en avhengighet, noe du må komme deg over som om det var en rusavhengighet, er låten “Clean” der for deg. Hele albumet 1989 er popperfeksjon, og jeg håper 20-årene mine kommer til å bli som lyden av dette albumet. Her det det ikke poesi, men kommersiell pop på øverste hylle.
Om du føler at ingen forstår hvordan det er å være pårørende, eller deprimert selv, da trenger du ikke å føle deg alene, for Swift har laget kunstverket “The black dog”. Om du som meg elsker poesi, og å drømme deg bort i en tid hvor skribenter brukte skrivemaskiner er “The tortured poets department” for deg (sangen, ikke albumet).
Jeg har nevnt mye av den nyeste musikken til Swift, og jeg vil argumentere for at hennes tidligere countrylåter ikke er poesi på samme nivå som hennes nyere utgivelser, men det er noe helt spesielt med en sang med så mye innlevelse som “picture to burn”. Og “Tim Mcgraw” med Maggie Rogers er en av mine favorittlåter.
Musikken til Taylor er like utfordrende og interessant som den millenialske personligheten hennes. Hun er ingen stjernevokalist, men hun er derimot en poet. Poeter når sjeldent så mange hjerter. Verdens nasjonalskatt. Miss Americana har gjort poesi kult igjen med hjerteskjærende låter, samt “Glitter gel pen”-tekster. Gi Taylor Swift en sjanse, og om du ikke finner en eneste sang du liker, tror jeg ikke hun er problemet.