Trigger Fløi mestret et uvanlig publikum på Ole Bulls.
Skal du stå? Eller skal du sette deg på en av de få ledige stolene på Lille Ole Bull tirsdag kveld? De aller fleste plassene var nemlig reservert for sesongkortinnehavere. At Fløi skulle opptre på Bergen Live Sessions kunne virke noe uventet, med tanke på at musikken deres vanligvis appellerer til et yngre publikum. Likevel ble denne konserten, etter min mening, et gjennombrudd mot en mer moden målgruppe.
Tre hoder nikket i takt med den første sangen. Applausen fra publikum avslørte en skjult glede over musikk som føltes både ny og nostalgisk. En god drive trenger rett og slett tid for å sette seg – i hvert fall i denne salen. Lyden fylte fort rommet og løftet oss ut av hverdagen, inn i en time der alt dreide seg om tidløs og behagelig indiepop. Det var da jeg oppdaget noen som faktisk kunne teksten til “Sherlock”. Det var de som viste seg å være ekte fans – bare i sittende modus.
Et lite forsøk fra scenen på å få publikum til å synge med på refrenget slo ikke helt an blant mennene, men fant tydelig resonans hos den kvinnelige delen av salen. Vokalisten Brede Bleiklie Thomassen tok fram et lite triks: “Jeg er så lei av Oslo. Tror jeg må flytte hjem igjen,” sa han, som en smart gest for å vinne det bergenske publikummet. Det er noe alle her gjerne hører, og det vet han.
Midtveis i konserten viste Fløi sin rockete side, noe som virkelig slo an. Vokalisten har det i stemmen, men han tar det sjelden helt ut. I låten hvor Brede synger “Lei av meg sjølv”, fikk vi derimot en smakebit på hva han er i stand til. Til våren slipper guttene nye låter, og de skal være mer rockete enn den første EP-en. Kanskje “Kunstnerpils” blir en av dem? I hvert fall erklærte Brede at de “ikke er kunstnere, men at de er glad i billig øl.” Dette var den mest rockete og punkete låten vi har hørt fra bandet så langt. En uventet, men utrolig “kjekk” opplevelse, født som en spontan hyllest til gitaristens bursdag.
“Det var rockedelen,” sa Brede med et smil, før han vendte tilbake til sitt rolige jeg. Han sto lent mot mikrofonstativet, med armen avslappet over det og så ut over publikum mens han delte en personlig historie. Så var det keyboardisten sin tur. Med humor og timing tok han mikrofonen og fortalte eller “rappet” sin del av fortellingen. “Hei, jeg har en idé,” var visstnok starten på hvordan “Eget sinn” ble til.
Selv med en liten påminnelse om at det faktisk er lov å reise seg og danse, forble publikum sittende. Drømmen til Endre Abildsnes, bassisten og låtskriveren i bandet, om en moshpit ble dermed ikke oppfylt. Klapping: Det er voksenes måte å vise anerkjennelse. Likevel leverte guttene på toppnivå når det kom til karisma – et solid 100 av 100 på skalaen. Fløi fremsto like sårbart og ærlig som det faktisk er – et band med begge beina solid plantet på jorden.
Selv da vokalisten stod alene på scenen, i en enkel solo, fungerte det bra. Hans sårbare stemme traff rett i magen, som en åpen sjel, før han ble løftet opp av vennene sine – de andre instrumentene – som gav et nytt liv til hver sang. Fra ballader til indiepop og rock, skiftet stemningen sømløst, og bandet viste hele sitt spekter på en imponerende måte.
Fløi tar alltid publikum med på en berg-og-dal-bane av følelser – fra melankoli og håp til en viss frustrasjon, uten å krysse grensen til sinne. Låter som “Innefeber” viser denne bredden på en utmerket måte. Det er et sterkt minne fra pandemitiden – følelsen av å være innestengt for lenge og så endelig komme seg ut igjen.
Resten av konserten ble en reise gjennom Fløis gamle låter. “Fri som fugl” var ikke bare bandets favoritt, men også publikums. Da den kom, ble refrengene støttet med entusiastisk allsang, og det virket som en befrielse både å spille og å høre den. Og som en siste liten twist fikk de hele salen med på å lalle “Bergen by er mer, gull til SKB.” Sport går vel alltid, ikke sant?!
Til slutt reiste folk seg – selv om det bare var i noen sekunder, før den siste låten var over og bandet avsluttet. Da hjalp heller ikke stående applaus. Fløi har ennå ikke mer content, men med det de hadde, klarte de å gjøre et varig inntrykk og fylte rommet med energi.
