Demonstrasjonene i Hviterussland

I løpet av de siste ukene har mediebildet vært preget av voldsomme demonstrasjoner i den tidligere sovjetiske republikken: Hviterussland. Landets historie har tidligere vært preget av flere perioder hvor mye av makten har vært underlagt mektige naboland som Polen-Litauen og Det russiske keiserriket. De nåværende territorielle grensene til landet ble først utformet i forbindelse med andre verdenskrig. En essensiell del av statsvitenskapelig analyse er å se på histories påvirkning på dagens politiske situasjon.

Gjennom de siste tiårene har landet stadig isolsert seg fra de andre europeiske statene. Helt siden Aleksander Lukasjenko kom til makten i 1994 har landet trukket seg mer og mer vekk fra internasjonal politikk. Flere europeiske aktører hevder at styresmaktene i Hviterussland utfører en rekke menneskerettighetsbrudd. Denne isoleringen fra de vestlige demokratiene har bidratt til at Hviterussland har kunnet fortsette sin autoritære politikk innenfor sine territorielle grenser. Men hva skjer nå – har befolkningen endelig fått nok?

Foto: Grzegorz Zukowski/flickr

Protestene – siste steget mot demokrati?

I en kronikk i Aftenposten skriver seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt, Julie Wilhelmsen, om hvordan Hviterussland befinner seg i en «skuddlinje» mellom «øst» med Russland og «vest» med EU og de europeiske statene. Wilhelmsens analogi gir et godt bilde på den politiske situasjonen i landet. På mange måter er Russland en motsetning til de Europeiske demokratiene. Russlands utenrikspolitikk er preget av konfliktfylte holdninger rettet mot vestlige verdisystemer og diplomatiske løsninger. På denne måten er Hviterussland sterkt preget at det mektige nabolandet som stadig ønsker å ekspandere sin geopolitiske rolle. Dette er også en viktig faktor til hvorfor det er utfordrende å etablere demokratiske institusjoner i Hviterussland. Hvilke roller President Vladimir Putin velger å ta i denne situasjonen, vil derfor ha en stor betydning for utfallet.

Demonstrasjonene i Hviterussland er et eksempel på hvor viktig det er å ha en legitim styringsmakt. Store deler av befolkningen har mistet tilliten til Lukasjenkos regime etter at Presidenten ble sittende etter valget i 2020. Ifølge opposisjonen var valget preget av tydelig valgfusk. Flere i den yngre generasjonen presser derfor opp mot styringsmaktene i et håp om å felle den sittende diktatoren. Regimet har svart demonstrantene med harde virkemidler preget av vold og mishandel.

Bilde fra demonstrasjonene i Minsk. Foto: Grzegorz Zukowski/flickr

Hvor går veien videre?

Tirsdag 1 september gikk FNs menneskerettighetsobservatører ut med en rapport som viste opp mot 450 saker hvor det var begått både tortur og mishandling etter massearrestasjonene. Kampen om en nasjon med demokratiske idealer er preget av sterke stemmer, men blir svart av harmløse styringsmakter. Spørsmålet er om befolkningen i Hviterussland klarer å felle Lukasjenko. Historien viser at det ofte kan være vanskelig å felle autoritære ledere i stater hvor de autoritære institusjonene og prosessene er godt plantet i staten. Likevel er det ingen tvil om at Europa følger tett med på protestene. Håpet om at Europas siste diktatur skal falle kommer nok til å prege nyhetsbildet en god stund fremover.

Ønsker du å vite mer om situasjonen i Hviterussland? Frykt ikke! Neste episode i Utenriksmagasinet MIR går nærmere inn på hvem er Aleksander Lukasjenko er, og hva som skal til for at opposisjonen skal klare å felle han. Vi går også nærmere inn på responsen fra andre internasjonale aktører.

Episoden sendes live på srib.no //Fredag 11.09, kl. 11-12// og legges ut som Podcast på både ITunes og Spotify under «Utenriksmagasinet MIR»!