Trigger En eksepsjonelt varm høstkveld har jeg og kollega/venn Adele fått æren av å intervjue Peder Niilas.
Vi møter først Peder på Borealis Listening Club, der vi opprinnelig hadde avtalt å ha intervjuet. Lokalet på Klosteret er stappet med folk som hører på elektroniske lydstykker.
– Vil dere heller være med meg hjem på te?
Vi nikker.
Peder bor i en kåk med to andre, der samtlige gjør musikk eller annen kunst. I gangen ser vi store høytalere, og en åpen dør inn til rommet hans. Det første vi ser er et par drømmefangere over senga, og deretter masse bøker, hovedsakelig i filosofi:
– Jeg gikk på filosofi på UiB før. Tok to år, og så flyttet jeg ut og var sånn «Haaaa. Jeg trenger ikke lese jeg!!» og så begynte jeg å lese på privaten i stedet for pensum.
Han tilbyr oss tøfler, og guider oss inn mot hovedværelset. På veggene er det masse kule plakater, noen minimimalistiske, noen dramatiske, noen tegnet på fylla.
“Her er studioet mitt!” sier Peder og peker mot et midi-keyboard og en laptop koblet til noen sinnsykt svære høytalere. Adele er fascinert over tegningene på veggene, en konsekvens av en tidligere DJ-kveld vertet av Peder der han serverte tomatsuppe og brød til gjestene sine.
– Hva er favorittbrødet ditt?
Adele er forvirret av spørsmålet, så jeg påminner henne om at Peder er brød-entusiast.
– Det er flere nivåer til brød-engasjementet mitt. Det hele startet med da jeg var liten, da det eneste jeg spiste som pålegg var ristet skive med smør. Så du kan på mange nivåer kalle meg en ristet brör med smör.
Vi fniser.
– Polarbrød er jo også veldig godt. Så du kan like godt også kalle meg en ristet polarbrör med smör. Tittelen passer spesielt bra med tanke på at jeg har samiske aner og nordnorsk familie, så polaraspektet gir veldig mening. Jeg skulle lage te! Men bortsett fra det.
Det rimte, tenker jeg.
Ikke lenge etter sitter vi ved kjøkkenbordet med te, og hver vår skje med Irgens Honning; en lokal venn som nylig har startet birøkting på Sotra.
– Siden dere er så flotte, skal dere få høre jingelen som jeg har laget til Irgens Honning.
Fra telefonen setter han på en temasang, med gøye, elektroniske lyder som gir meg bilder av små biearbeidere som jobber sammen på en fabrikk. Ikke veldig hardt, alle er glade og søte.
– Jeg synes det er veldig gøy å få utfordringer fra andre. For da er det nesten allerede gitt at de kommer til å like det du gjør, siden de har spurt deg. Da bryr man seg mye mindre om hva man synes selv, og kan være veldig fri innenfor rammene man har fått.
– Det er lettere å lage musikk når man har noe å forholde seg til?
– Mhm. Jeg har en tendens til å være alt for selvkritisk når jeg skal lage ting ut ifra mine egne rammer. Hvis du har totalt frie rammer, så betyr det alt eller ingenting. Du blir begrenset av universets muligheter, som betyr at du sammenlikner deg selv med det beste du har hørt, det kuleste du vet om, som du antakeligvis aldri vil nå opp til. Selv om noen andre vil si at du lager bedre musikk enn det du synes er kult selv, så vil du allikevel se opp til det du synes er kult, og dermed putte deg selv under. Derfor synes jeg det er enklere å lage musikk på bestilling.
Vi blir straks nysgjerrige på hva det kuleste han kjenner til er, som han svarer The Beatles på. Samtalen fører oss videre til sofaen der han viser oss annen kul musikk, i form av two-step fra artisten Burial på de sinnsykt svære høytalerne.
Mitt artistiske mål er å komme til et punkt der musikken høres ut som sin egen sjanger. Uansett hvilken musikk eller beats Four Tet lager så høres det ut som han, eller Röyksopp, umiddelbart gjenkjennelig. Kygo også for så vidt, selv om det har blitt et ironisk forhold til det. Når jeg fant Kygo på SoundCloud i 2013 så var jeg sånn «WOAAAAAAH hva ER dette for noe, dette er jo sykt fett»
Samtalene om elektronisk musikk er endeløse for denne gjengen med robothuer. Vi snakker videre om EDM-sjangere, før en av oss nevner house.
– Men apropos house..» sier jeg mens pupillene til Peder utvider seg. «Kanskje det er på tide at vi skal få intervjue ditt alter ego, også kjent som Reidar Bruun??!»
– .. Skal jeg skifte dialekt nå.
– Ja! Du må snakke som om du er fra.. landet? Hvor er Reidar Bruun fra?
– Danmark.
– ..Oi!
– Ja. Det er to «U»er. Jeg kan ikke dansk. Jeg hadde en idé om at hvis jeg skulle veie 110 kg i muskler, og lage pumpe-techno, så skulle jeg hete Reidar Bruun. Så tenkte jeg altså Reidar Bruun det er jo et sykt navn… Det er jo faktisk house navnet mitt.
Adele er forbauset over det mentale bildet, hun så for seg en eldre enslig mann som også var litt loffete. Jeg bemerker antallet brødmetaforer om Peder som person.
– Jeg tar det som et kompliment. Jeg fyller liv. Gjær…», smiler Peder før han utfyller om norsk klubbkultur og navnvalg:
– En norsk tradisjon i klubbmusikk er, vel først og fremst er ikke norsk klubbmusikk så veldig formelt, høytidelig eller seriøst. Du har folk som Bjørn Torske, som er et navn med to dyr. Skatebård, Todd Terje, du har alle disse navnene som bare er liksom, lowkey rare navn som ikke gir mening utenfor Norge, og som lager veldig kul, glad og ranglete musikk. Så jeg tenkte at for å plassere meg selv inn i det systemet, og for å rette det fremover så skulle jeg hete Reidar Bruun når jeg skulle lage house musikk.
Imponert over Peder sin grad av kultur, mimrer jeg tilbake til Reidar Bruuns første møte med verden i sommer, i form av klubb/kultur/kunst-scenen «Let’s Vodka» lansert av Peder og omegn i juni.
– Let’s Vodka er egentlig et kunstkonsept som min mor lagde i 2003, da hun gikk på kuntskolen her i Bergen. Hun fokuserte på nordisk og finsk kultur, for i norske øyne er Finland et helt stille land, som kun blir oppfattet i forhold til stereotypene vi har på dem.
Du har ting som finsk tango, finsk karaoke, sprit, kaffe.. Etiketter som vi har på det finske landet fra det norske perspektivet. Hvis du samler all den kulturen under et banner; dansing, musikk, synging, litteratur, alt under samme flagg, så har du Let’s Vodka.
– Nå har vi også et fysisk flagg, som forener alle deltagerne på eventene våres under disse felles konseptene. Det er et kult og personlig prosjekt som jeg håper å kunne gjøre mye fett under.
Adele og jeg nikker.
– Når er neste event?
– 19. oktober! På Østre igjen. Jeg har booket en annen dj fra Berlin med opphav fra Island, som heter Árni. I tillegg skal Mørkerommet ha en hel fotoutstilling samtidig, så det blir et interessant element å kombinere med klubb. Min mor hadde jo sitt hovedfag i fotografi, så det blir en god videreføring av Let’s Vodka.
Videre snakker vi om viktigheten med rutiner og disiplin som freelancer, så man ikke kaster bort dagene eller driver dank. Peder forteller om trening, lesing, og å spille to timer piano hver dag.
– Tror du at du kan spille litt for oss?
Det neste øyeblikket entrer vi loftstuen, der vi blir truffet av en varm og kreativ atmosfære, fyrt av plakater, planter, sameflagget og tegninger. I hjørnet er det et elektrisk piano.
– Nå skal jeg spille Wonderwall, sier Peder før han spiller hele Avril 14th av Aphex Twin, en nær perfekt fremføring av en nydelig låt. Adele feller en tåre, mens jeg er skuffet over å ikke få høre Wonderwall. Deretter spiller han Chamber of Reflections av Mac DeMarco, og noen Zelda låter, deriblant åpningsmelodien til Ocarina of Time fra 1998. Sistenevnte får meg til å felle en tåre. Jeg etterspør noe eget som ikke er cover, som han besvarer med melankolske akkordrekker som minner meg om en asiatisk Nils Frahm, melodier jeg assosierer ved lyden av brennende ved eller tunge regndråper.
– Hvor mye, eller hvor ofte lager du musikk?
– Det varierer så veldig.. jeg prøver å behandle dette som om det er jobben min. For det er det jo. Så da prøver jeg å lage musikk hele tiden. Noen ganger så bare funker det ikke, du lager ting også høres det bare ikke bra ut.. du viser det til romkameraten din som ikke skjønner hva du har laget. Andre ganger så bare renner det en hel låt ut på tastaturet i løpet av ti minutter.
Vi flytter oss ned til stuen igjen for å drikke mer te, før jeg påpeker elefanten i rommet:
– Du skal spille på Vill Vill Vest i helgen, både som Peder Niilas og Reidar Bruun? Jeg tror ikke det er noen andre artister, som skal spille som to artister…
– Altså to enkeltindivider som spiller som seg selv to ganger. Jeg er rett og slett stolt over å ha fått til det.
– Ja, for vi har såklart artister som spiller i forskjellige band, men du er bare deg selv. Og du spiller som.. deg selv?
– Mhm. Legendary me. Så det blir gig på Landmark på torsdagen som Reidar Bruun, og dansesalen på USF Verftet på lørdagen. Sammenlignet med de andre artistene er det litt begrenset hva man kan gjøre på et standard DJ-sett, men det kommer til å bli fetere enn noe av det dere har sett.
– Det beste vi kommer til å oppleve noensinne, med andre ord? Kan vi forvente noe nye sanger?
– Ja, i hvert fall på Niilas showet. Jeg mikser og trikser som regel musikken min for hvert show, denne gangen blir det også en del nye ting fra albumet mitt, som kommer på et eller annet tidspunkt.
– Nytt album!!?
– Jeg jobber med nytt album! Nå har jeg.. 30 låter… Så jeg må planlegge det ferdig, det jeg mest sannsynlig kommer til å gjøre er å kutte ned til de fem beste låtene, og så lage to nye. Så jeg kommer til å spille nesten bare nye ting på Vill Vill V.. nei, Vill Vill Niilas showet mitt. Det kommer til å bli noe drum’n’bass, techno, og noe house som Niilas også. Og så har jeg et symfonistykke som jeg skal vise til folk.
– Et symfoni stykke? Hvordan skal du spille det?
– Nei altså jeg trykker bare på play.
Vi humrer mens vi tar en slurk av hver vår deilige kopp te med Irgens Honning.
– Jeg har emulert de forskjellige instrumentene via Ableton (som er programmet Peder bruker for å lage musikk); Der har jeg emulert de forskjellige delene av et orkester, så jeg har strykere, trompet, tuba og.. den lange greia… Jeg har glemt navnet. Det er i hvert fall et veldig fint symfonistykke med alt mulig av instrumenter. Det blir helt nydelig.
Og det kan vi bekrefte at det var; ukene etter Vill Vill Vest er Niilas sine shows noe av det vi husker å ha nytet best, ved siden av Tacobitch.
Etter påfyll av den tredje koppen med te, overtaler vi Peder til å vise oss musikk fra macen sin, der vi får høre remixer fra artister vi kjenner, forskjellige versjoner av sanger han allerede har sluppet, og ikke minst noen helt nye fra det neste albumet sitt. Han påpeker at det kun er han som eier dem;
– Fordi mange av sangene din er..?
– Alt som er gitt ut hittil deler jeg 50/50 med enten Brilliance Records eller Vibbefanger, henholdsvis første og andre EP. Og nå leter jeg etter et nytt internasjonalt plateselskap, da det ikke er veldig mye for å hente i Vibbefangers sin utgivelse for meg i Norge.. Da kunne jeg like så godt gjort det selv, for de har ikke noe særlig nettverk i utlandet, og det er i utlandet jeg må sikte for å etablere prosjektet ordentlig. Så jeg har valgt å ikke gå med Vibbefanger for neste utgivelse, og heller prøve å strukturere prosjektet mitt bedre for å skalere alt opp et hakk. Gjøre det litt mer proft.
Vi er overrassket over uttallelsen, da vi føler Niilas er ganske så proff allerede.
– Er bare én vei å gå; oppover?
– Kan i hvert fall ikke gå nedover!
Vi avslutter kvelden med varme klemmer og leverer tilbake tøfler før vi kommer oss av gårde. På veien hjem snakker vi om all den kule musikken Peder har vist til oss, men mest av alt hvor snill han er. Vi planlegger listening session av neste albumet hans, og hvordan vi definitivt blir å finne på Let’s Vodka 19. oktober. Spørsmålet er, kommer du?
For å høre dette intervjuet i lydformat sjekk ut podcasten vår Monitor på Spotify – Episode 11, tid 15:50. Her vil du blant annet høre om jentevors-musikk og den gangen Peder var med i Hester V75!!
PS: Se opp for en give-away av Let’s Vodka billetter på vår Instagram-konto @triggerbergen!