Farvel, yellow brick road

Sangeren Elton John er for mange en kjent stemme. Mannen i paljettjakke med lynraske fingre over pianoet. Når du hører sangene hans har du enten lyst til å gråte, eller danse som om morgendagen ikke finnes. Men hvem er Reggie Dwight fra Pinner? Rocketman er historien om hvordan en sjenert gutt fra arbeiderklassen i Storbritannia ble ett av de største musikalske talentene popverden har sett.

Treffer tonen

Taron Egerton har påtatt seg oppgaven å hoppe etter Wirkola, eller skal vi si Malek, med å spille en av rockehistoriens største musikere. Sjansen for å bli forbigått i stillhet kunne vært stor, ettersom Rocketman kommer så kort etter storsuksessen Bohemian Rhapsody, men Egerton briljerer på skjermen og leverer en knallsterk opptreden. Det kommer virkelig godt frem i filmen at han har lagt tid og sjel i dette prosjektet, sammen med Dexter Fletcher, som har regissert filmen. Jamie Bell gjør også en fantastisk rolle som bestevennen til Elton, Brian, og Bryce Dallas Howard spiller strålende som en bitter og lite omsorgsfull mor.  I det hele er det lite som høres surt ut i filmen, og den treffer virkelig blink midt i hjerteroten på seeren. Det er vanskelig å ikke bli litt rørt av hele pakken.

En ekte Elton-fortelling

Det som filmen virkelig gjør bra er måten den inkorporerer sangene til Elton i fortellingen. Det føles aldri tvunget ut at sangene kommer inn i bildet, og de brukes ypperlig som et verktøy for å fortelle selve historien. Det fungerer på samme måte som en musikal ville gjort, og musikken tar oss gjennom Eltons liv fra barndom og gjennom karrieren hans, helt til han ender på rehabiliteringssenter. Sangene blir også brukt for å fremheve humør og stemninger i filmen, og gir oss som seere et litt større innblikk i hva sangene egentlig handler om, og hva som er bakgrunnen for hvorfor Elton valgte å skrive som han gjorde. Det kunne ikke vært gjort på en bedre måte. Historien er nokså enkelt bygget opp, og man føler seg aldri tapt på hvor filmen vil hen. Fargebruken i filmen og kostymene er selvfølgelig matchet med sangene og stemningene i filmen, og det er lett å kjenne igjen kjente antrekk og bilder av Elton gjennom filmen. Her har filmskaperne virkelig gjort hjemmeleksen sin. Som helhet føles filmen ordentlig ærlig og fin ut. Den forsøker ikke å gjemme bort de mørke temaene, eller legge skjul på de vanskelige periodene av Eltons liv, noe som føles fint ut. Det kunne ikke vært gjort på en annen måte. Alt i alt er det en skikkelig fin film. Jeg håper du ser den på kino.