Brutalt og isolerende postapokalyptisk eventyr

Den russiske serien med skytespill basert på bokserien med samme navn har alltid hatt en unik stil ved seg. En stil som er annerledes det meste vi ser av vestlige motsetninger. Serien fikk fort kultstatus på grunn av sin setting og sine unike gameplay elementer. Nå har Metro gått inn i AAA-status med Metro Exodus.

I 2013 foregikk det en atomkrig som gjorde verden til en skygge av sitt forrige selv. Innbyggerne av Moskva tok da til metroen under byen. Her ble det etablert et eget samfunn med ulike fraksjoner mens overflaten er dekket av radioaktivitet og mutanter. I Metro Exodus tar vår hovedperson, Artyom, sammen med en stadig voksende gruppe overlevende turen til overflaten. Her oppdager de at mennesker sakte men sikkert prøver å ta tilbake verden i året 2035. Jeg har tatt turen gjennom postapokalyptiske Russland. Les videre for å høre om min ferd i Metro Exodus.

Overlevelse

Metro Exodus er enkelt sagt et skytespill med overlevelses aspekter samt litt rollespill-elementer kastet inn for å krydre opp hele pakken. Det er derimot et veldig unikt spill i sjangeren. Det er en rekke små nydelige gameplay mekanismer som gjør tittelen så unik. Våpen som jammer og krever vedlikehold, gassmasken du må bruke for å besøke radioaktive områder eller lommelykten du manuelt må lade opp er bare noen få ting å nevne.

Metro Exodus trekker deg inn i verdenen fra første stund.

Hvert verktøy har sin rolle og det samme kan bli sagt om våpen. Vi har her våpen som stammer fra før atomkrigen til små maskingevær som har blitt hamret sammen av litt metall og skruer. Sistnevnte, passelig kalt “the Bastard”, vil ofte stikke fast, men du har nok av tid til å spy ut bly mot både banditter og beist. Samtlige av disse våpnene kan bli bygget om til å ha helt unike tilpasninger. Vil du at din revolver skal bli en snikskytterrifle, gå amok. Alt er designet for at du som spiller skal kunne skreddersy din opplevelse. Vær forsiktig, ammunisjon er en sjelden ressurs etter verden gikk over. Alle disse små elementene du som spiller må multitaske skaper en svært unik opplevelse som trekker deg inn fra første stund.  

Roadtrip

Metro Exodus sin historie er satt i over en rekke lokasjoner gjennom et år i universet. Historien lar dette skje ved hjelp av “the Aurora”. Et tog som fungerer som din og dine allierte sin hjemmebase. Det vil si at et par elementer som definerte de tidligere spillene blir redefinert. Borte er økonomien som tidligere baserte seg på ulik kvalitet av ammunisjon. Nå må Artyom samle sammen ulike materialer for å videre kunne oppgradere sitt utstyr. Dette tilføyer i min mening et dypere overlevelses element og motiverer spilleren til å faktisk utforske.

Metro Exodus tilføyer dypere overlevelses elementer.

Og utforske må man. Metro Exodus holder fortsatt på de klaustrofobiske lokasjonene som tidligere har definert serien, men nå har vi også en rekke åpne områder. I disse områdene vil man finne den som oftest ikke veldig sjarmerende lokalbefolkningen samt ulike muligheter for Artyom å finne nye ressurser. Det genitrekket som forekommer her er rett og slett en veldig fokusert historie. Det er ikke en rekke sjekklister av sideoppdrag som alt for mange open world titler holder seg til. I Exodus har vi som oftest et oppdrag som du kan tilføye ved å utforske dine omgivelser. Du fikk kanskje informasjon om at det var et gammelt lager på utsiden av byen. Vel der kan du kanskje finne noe som kan hjelpe deg for å lettere oppnå ditt oppdrag.

Det som Exodus mangler som de tidligere spillene hadde var de fascinerende fraksjonen innenfor de ulike delene av metroen i Moskva. Vi finner ikke noe lignende som det fjerde riket eller kommunistene. Fiendene består som regel av radioaktive beist og banditter som passer sin etablerte setting. Er man i skog nivået slåss man mot hippier med hodeskaller som mote, er man i myr-området vil de menneskelige fiendene være konservative anti-teknologi kult medlemmer. Men når alt kommer til alt er det ingen spor av politikken eller intrigene som eksisterte i de tidligere spillene.

Det politiske aspektet mellom fraksjonene i metroen er manglende i Metro Exodus.

Det overnaturlige aspektet fra de “2033” og “Last Light” er også så og si ikke-eksisterende annet enn et par vage referanser. Fokuset innenfor historien i Metro Exodus ligger hos hovedkarakterene, og det blir gjort en god jobb i få deg til å faktisk bry deg om dine medmennesker i tittelen.

Atmosfære

Grafikk- og lyddesign er virkelig på toppen her. Jeg kan ikke understreke godt nok hvor nydelig dette spillet er. Det er utallige små detaljer som viser hvor mye kjærlighet det er bak det ferdige produktet. Om man vasker vekk gjørme fra gassmasken sin vil det være spor av blod dersom du blødde før dette skjedde, lommelykten din flimrer idet du traverserer gjennom fuktige undergrunns tunneler og regnet høljer ned utenfor de sjeldne “trygge husene” du finner. Det er varierte og detaljerte området som ofte tok pusten fra meg.

Spillet tok pusten fra meg ved flere anledninger.

Hvis Fallout-serien er en Wacky postapokalypse er Metro en isolerende og brutal motpart. Det er virkelig nydelig. Det som faller litt bak på dette kunstverket er det engelske stemmeskuespillet som virkelig trekker inn “cheese” som det holder. Modeller og karakterer ser utrolig ut, men med en gang man ser dine kamerater snakker til deg uten å dekke til munnen vil det se litt ujevnt ut. Dette er aldri noe som Metro har gjort bra før, men det er verdt å nevne.

Anbefales!

Metro Exodus har ikke en like fascinerende historie alt i alt og mangler litt i form av setting fra de forrige spillene. Til tross for dette vil jeg kanskje hevde at dette er det beste vi har fått i serien. Gameplay, atmosfære og setting gjør dette til et en helt utrolig opplevelse som vil vare deg i 12-20 timer. Dersom du bare er delvis interessert i denne type spill så vil jeg absolutt garantere deg at det er verdt prisen. 2019 fortsetter med denne solide tittelen.

Metro Exodus er å finne til PC, Playstation 4 og Xbox One nå!