Trigger Det er alltid interessant å fortelle medstudenter som kjenner Sushi x Kobe for party/pop-låter som “Tenker Feil” og “Aldri For Mye” at de har driftet vekk fra hjernedød formelmusikk á la Tix, og laget et heavy eksperimentelt album ulikt noe vi har sett før. Spesielt interessant, og gøy, er det å fortelle dette på vei til konserten, at vi nesten skal på en metal-konsert, og at all forventning om pop må legges bak døren. For dette er ikke en hvilken som helst dør, men heisdøren ned til Satan.
Heisen ned til Satan er nemlig en av de første linjene vi blir introdusert til, etter en dramatisk pianointro av Fakethias gjemt bak et teppe av røyk, der han trygt presenterer en atmosfære som minner om post-apokalypse. Introen er passende for et album som har emner som død og tid som en sentral del av tematikken, for stort sett all sirkelbasert mytologi baserer seg på nettopp det nye liv som oppstår når alt har dødd. Og liv skapes, i det klubb-bassen til “C’est la mort” (oversatt: “Det er dødt”) slår inn sammen med strobelys, mens Sushi og Kobe entrer til et skrikende publikum der sistenevnte stage-diver over meg.
Lyden er nådeløs, industriell og konfronterende. Du kan få lov til å kalle det hip-hop, men også metal (det er dønn én elektrisk gitar i overdrive unna). Sjangersetting blir nesten meningsløst med så mange kontrasterende elementer, og vi nøyer oss med å kalle det “Døden lever lengst”, det nyeste albumet til Sushi x Kobe.
“Skikkelig Sushi x Kobe stemning”
Du vet du er på god vei når setningen over kan gjenkjennes som noe veldig spesifikt. Knuffing, dytting, gjenger som skal frem og som nekter å splittes. Jeg husker veldig spesifikt å nesten havne mellom en slosskamp før jeg avverger situasjonen med “Hei gutta!!! DET ER SUSHI OG KOBE” og alle er straks enige om å være venner igjen. For det er vi tross alt, og vi er gira, for dette er nemlig, Sushi og Kobe.
Neste sang ut er overraskende beskrivende over situasjonen på Verftet denne fredagskvelden, hvor samtlige har vorset før entring av konsert og allerede begynner å bli klare for mosh-pits. Det er “Overtenning” på enda en slem Fakethias beat (mye av albumet kan beskrives slik. og d digg) hvor det føltes som hver linje blir skutt ut på laserskudd. Metal-bakgrunnen til Kobe-Wan Kenobi glimtes mens han skriker ut lyrikk om bedrefolk som må jekke seg ned, i metaforer om Gud og kjetteri.
Den første mosh-piten dukker opp under “Inntrykk”, en knallhard banger som nesten putter deg i transe under droppet. Det er dytting og hopping i alle retninger, folk faller (og blir hjulpet opp) i det som kan for en utenforstående se ut som masseslagsmål, men for innenstående er utløp av primale, dyptgående menneskelige instinkter med adrenalin-kick toppet av eufori.
Etter å ha fått kommet oss fra krigen blir vi roet ned av den deilige og drømmende“Skyller Ned” ft. Charlie Skien fra Verdensrommet som vi savnet ikveld, erstattet av playback. Sangen bygger seg på en lo-fi trap beat. Den har en veldig interessant synth-loop bygget fra eksotiske rop som sniker seg under radaren, som en slange ertet av slangetemmeren Askjell (med-produsent), før den slippes fri, fullverdig i en hypnotisk dans fra Østen. Brått glir sangen videre inn i en følsom trap ledet av Emir. Et deilig avbrekk.
Klimaks på Sushi x Kobe er for mange klassikeren “Tenker Feil”, som de leverer i god stemning på slutten av konserten, men det er ikke den jeg venter på. For gutta står nemlig bak den hardeste klubb-bangeren fra 2018, det som også er en klar kommentar til statens vendte rygg til narkomane: “Metadon/Subutex”er slemmere enn Satan og muligens inspirert av selveste, der den brutalt forteller om liv og motivasjon som bunnslam, samt møte med ufrivillig sex/666 (tolk som du (vil).
Eksperimentell og nyskapende
Hvis det er én sjanger som virkelig har eksplodert de siste årene så er det emo trap. Artister som XXXTENTACION, Lil Peep og Juice WRLD har blitt verdenskjente med emo trap du kan nyte mens du sutrer i et hjørne over jenta/gutten du aldri fikk. For all del flinke artister, for all del sutret i hjørner til dem selv, men det er friske pust som dette som kan forandre en musikk-scene og bane vei for nye seanser i samme stil. Bekmørke tekster i musikk har vi hatt i evig tid, men presentert i omfattende og betydningsfull måte til lett påvirkelig ungdom, på en ikke-sutrende måte, er det få som får til.
Jeg hyller Sushi x Kobe for å ha turt, for å ikke ha presentert et pop-album for kåte tenåringer (som de lett kunne ha gjort), men lagt frem et kunstverk med smaker vi ikke har opplevd før. De har vist at de gir faen i hva andre gjør, og går sin egen vei med stil. Vi gleder oss til utforske mer ukjent territorie, for i denne retning er det ingen musikk vi ikke skyller ned.
