musikkredaktor Lysene er på i andre etasje på Østre, skiltene framme, og utenfor står mørke skygger henslengt og tar seg en røyk. Det er klart for Ekkofestivalens andre dag, og på line-upen står kun John Erik Kaada fra Stavanger. På Facebook-siden sin beskriver Kaada seg selv i vagt ordlag at han er en fyr som: “enjoys keyboard shortcuts and objects that sounds good when they’re hit or stroked”. Dette kan åpne for så mangt, og Kaada er blitt beskrevet som en sjangertrossende artist. Han er en komponist og multiinstrumentalist som blant annet har skrevet mye filmmusikk.
Det er min første gang på nisjefestivalen Ekko, og menneskene er slik jeg ble fortalt; kunstneriske med ringer i ørene, og her og der lange svarte frakker og korte pannelugger, et publikum som er akkurat litt for kult til å skulle omfatte joggedresskledde meg. Fortjener Ekkofestivalen sitt avskrekkende rykte?
Foto: Cecilie Bannow Photography
Ekko er i alle fall en av Bergens største leverandører av elektronisk musikk og kunst. Den er for et begrenset, men lojalt publikum, og en av få festivaler som trives som slik for de spesielt interesserte. Men det er ikke dermed sagt at bare disse “spesielt interesserte” kan ha glede av den.
Kaada holder det som føles som en intimkonsert, selv om det nok er for mange publikummere til å kvalifisere helt. Publikum sitter på stoler, det halvstore lokalet er fylt til randen der noen sitter på gulvet, andre står. Kaada sitter på scenen omgitt av store, sakte blinkende lyskastere, og med et stort flygel med et miksebord på toppen, og et annet miksebord på den andre siden. Han sitter midt i instrumentet sitt, omringet av knotter og innretninger som alle skal få en funksjon i løpet av konserten. Kaada begynner å spille abstrakte lyder og sakte melodier som er søvndyssende ved først lytt.
Han er et elektronisk enmannsband, og å se ham jobbe er halve moroa.
Stavangerværingen spiller musikk fra sitt nyeste album Closing Statements, og forteller at albumtittelen kommer av sangtitlene, som alle er inspirert av noens siste ord. Det er lett å kjenne igjen Kaadas bakgrunn som filmkomponist i musikken han spiller nå, med inderlige melodier, strykere, svak koring i bakgrunnen og Kaadas egne piano-akkorder. Det begynner å vokse på meg, og det er tydelig at dette gjelder resten av publikum også. Mange vaier fra side til side, tydelig oppslukt i musikken.
Kaada selv er med i musikken med hele seg. Det at instrumentene er rundt ham gjør at han må reise seg og strekke seg over dem for å nå fram til de riktige knappene. Det gir hele opptredenen en dramatisk schwung der han vrir og vender på seg i sokkelesten. Når han har spilt inn en liten snutt, for eksempel med en slags pinne på flygelstrengene, og med miksebordene fått inn resten av elementene, en etter en, setter han seg på pianokrakken og lar flygelet være prikken over i-en. Han er et elektronisk enmannsband, og å se ham jobbe er halve moroa.
Jeg ankom Østre med en sunn skepsis og dro derfra med et blankt øye og Closing Statements på øret.
